Jeg har vært en lesehest så lenge jeg kan huske. Men hva har jeg lest for noe? Jeg vet ikke hvor mange hyllemeter bøkene ville fylle opp, men det er mange!
Hjemme på ferie fant jeg for gøy fram mine gamle skoledagbøker fra ungdomsskolen og videregående. Her er ei lita liste over bøker jeg leste på ungdomsskolen. Det ble mye romantikk, serier og eventyr. (Det vil si, litt som i dag:))
I 7. klasse: Klosterøyas gåte, Den lange reisen, Arken, Det hemmelige S, Bobseybarna, Jo mere vi er sammen, Carina J (?), Regnbuebroen, Jolly, Pollyanna, Frøken Detektiv, Landet utenfor, Anne Franks dagbok, Lysglimt, Mio min Mio, Katitzi, Evy Bøgenæs-bøker (Kjærlighetens varige glede, Prinsen og halve kongeriket, Et eple til Goliat), Seks søsken (serie), Sommeren med Måne, Indianereventyr.
I 8. klasse: Evy Bøgenæs-bøker, Forsommer, Adrian Mole, Grensesteinene, Bøkene om Bent Jonssøn (Vera Henriksen), En jødisk historie, Hjertets årstider (serie)
I 9. klasse: Veien i Lammets spor, Preludium i Wien, Siste sommaren, Sadie Rose, Mandy, No er det din tur Tove (mer Evy Bøgenæs!)
På videregående leste jeg mindre skjønnlitteratur. Regner med at det var for mye å gjøre på skolen (det er jo noe som heter lekser, ja...)
Hva med musikk?
- litt kristen musikk (Lina Sandell, Marit & Irene, osv.)
- litt klassisk (Händel, kjøpt kassett i Polen..., Schubert)
- litt lett popsang (Sissel Kyrkjebø, Karoline Krüger, Sigvart Dagsland, Odd Kåre Rabben)
- pop/rock (Ten Sharp, Michael Jackson, Osmond Boys, Queen, a-ha, OG New Kids on the Block, selvfølgelig!)
Filmene var det også artig å lese om. Jeg så blant annet Det største spillet, Supergirl, Wargames (som jeg har kjøpt senere), Døden på Oslo S (skolefilm), Annie, Dagen er din (også skolefilm, gjorde sterkt inntrykk), Frida, Ikke uten min datter, My fair lady. Ooooog: Grimm og gru (julefilm, må vite!)
Serier jeg fulgte med på: En vakker dag, Piken fra fremtiden, Veien til Avonlea, Livet med Larkins, Avisgjengen.
Nok mimring for i dag?
torsdag 31. juli 2008
tirsdag 29. juli 2008
Mer Moers
Nå er jeg ferdig med både Rumo og The City of Dreaming Books (De drømmende bøkers by).
Rumo ble bare mer og mer spennende - her er det virkelig snakk om ondskap og ekle ting, altså! Alt krydret med sprø innslag, som den tvers igjennom gale kongen Gornab som baker snakkvendt: - Yes isn't it? Solabutely llibriant! Tocktick is fowerpul! He's invrulenable! He's a bron worriar! (s. 466), Rumos irriterende sverd som er delt i to (sjelen til et troll og sjelen til en pirat...), eika Yggdra Syl som snakker gjennom ekorn og små søte høner.
Litt kort om handlinga: Rumo er en wolperting (en hund som går på to)som leter etter Sølvtråden som han ser inni seg, slik alle ekte wolpertinger gjør. Byen han kommmer til heter (surprise!) Wolperting. Der får Rumo seg en fadder, begynner på skolen og finner ut at Sølvtråden er ei tøff wolperting-jente, Rala. Dessverre er det vanskelig å gjøre inntrykk på henne.
En dag Rumo kommer tilbake fra en farlig skog med en pynteeske han har lagd til Rala er byen helt forlatt, og den digre, mystiske kuppelen som stod midt i Wolperting har sunket ned i jorda. Rumo må finne ut hva som har skjedd med de andre. Han må ned i Netherworld...uæææææhhhh!
The City of Dreaming Books ble jeg skuffa over. Den var tung å komme igjennom. Framdriften ble bremset av masse litterære referanser og språklige krumspring. Men veldig interessant idé: en livlig bokby som gjemmer svære katakomber og tunneler der de fryktelige bokjegerne herjer. Hovedpersonen Optimus reiser dit for å finne forfatteren til et helt perfekt manuskript han har fått av onkelen sin. Men dette er en farlig ting å vise fram...
Her er det også moerske sprøheter og den spesielle spenningen. Kjøttetende bøker, levende skygger, mystiske papirspor, småskapninger som er eksperter på hver sin forfatter og har overtatt navnet hans/hennes... vet du forresten hvem Aleisha Wimpersleake er? Jo, du vet, han som skrev "Shall I compare Thee to a summer's day?"
Men, som sagt, litt for mye av det gode.
Hvis du ikke har anledning til å lese disse to bøkene (som dessverre ikke er oversatt til norsk! Hallo, noen?), kan du jo se denne videoen som også er lagd av Walter Moers.
Rumo ble bare mer og mer spennende - her er det virkelig snakk om ondskap og ekle ting, altså! Alt krydret med sprø innslag, som den tvers igjennom gale kongen Gornab som baker snakkvendt: - Yes isn't it? Solabutely llibriant! Tocktick is fowerpul! He's invrulenable! He's a bron worriar! (s. 466), Rumos irriterende sverd som er delt i to (sjelen til et troll og sjelen til en pirat...), eika Yggdra Syl som snakker gjennom ekorn og små søte høner.
Litt kort om handlinga: Rumo er en wolperting (en hund som går på to)som leter etter Sølvtråden som han ser inni seg, slik alle ekte wolpertinger gjør. Byen han kommmer til heter (surprise!) Wolperting. Der får Rumo seg en fadder, begynner på skolen og finner ut at Sølvtråden er ei tøff wolperting-jente, Rala. Dessverre er det vanskelig å gjøre inntrykk på henne.
En dag Rumo kommer tilbake fra en farlig skog med en pynteeske han har lagd til Rala er byen helt forlatt, og den digre, mystiske kuppelen som stod midt i Wolperting har sunket ned i jorda. Rumo må finne ut hva som har skjedd med de andre. Han må ned i Netherworld...uæææææhhhh!
The City of Dreaming Books ble jeg skuffa over. Den var tung å komme igjennom. Framdriften ble bremset av masse litterære referanser og språklige krumspring. Men veldig interessant idé: en livlig bokby som gjemmer svære katakomber og tunneler der de fryktelige bokjegerne herjer. Hovedpersonen Optimus reiser dit for å finne forfatteren til et helt perfekt manuskript han har fått av onkelen sin. Men dette er en farlig ting å vise fram...
Her er det også moerske sprøheter og den spesielle spenningen. Kjøttetende bøker, levende skygger, mystiske papirspor, småskapninger som er eksperter på hver sin forfatter og har overtatt navnet hans/hennes... vet du forresten hvem Aleisha Wimpersleake er? Jo, du vet, han som skrev "Shall I compare Thee to a summer's day?"
Men, som sagt, litt for mye av det gode.
Hvis du ikke har anledning til å lese disse to bøkene (som dessverre ikke er oversatt til norsk! Hallo, noen?), kan du jo se denne videoen som også er lagd av Walter Moers.
søndag 20. juli 2008
Rumo
Møt Rumo, Zamonias største helt! Han slakter enøyde troll uten å blunke, ser (det vil si lukter) med lukkede øyne - og lager vakkert trearbeid til sin kjære. Den perfekte mann, altså. Det er ikke sånn at han skryter av det. Nei, han sier i grunnen veldig lite om seg selv. Men vi finner det ut likevel, i ei Harry Potter og Føniksordenen-tjukk bok av Walter Moers.
Det var Moers som skrev Kaptein Blåbjørns 13 1/2 liv. Jeg falt helt for den. Moers' fantasi er noe helt utenom det vanlige; i tillegg har han evnen til å skape spenning. Og tegningene hans er morsomme. Rumo (som jeg kjøpte på Amazon sammen med ei anna bok av forfatteren) skuffet ikke! Jeg klarer ikke bestemme meg for om det er mest spenning eller mest humor og galskap. En uslåelig miks iallfall.
Så den kommer høyt opp på lista mi over favorittbøker!
- Ellers har jeg nå lest Idun av Johanne Hildebrandt, oppfølgeren til boka jeg delvis slaktet for ikke lenge siden. Vel, jeg må ta tilbake mye av det jeg skrev. Serien er faktisk ganske god.
I denne andre boka blir alt mørkere. En uforståelig og forferdelig epidemi plager flere folkeslag og gjør til og med prestinnene maktesløse. Frøyas datter Idun roter seg borti kvinnebedåreren Brage, som uheldigvis er en ås og dermed har et ganske så barbarisk kvinnesyn. Frøya må hjelpe både datteren og folket sitt, med fryktelige midler. Det var til tider ganske grusomt å lese boka, men framfor alt underholdende.
Ja, og forresten: Pyromania av Steen Langstrup har ligget her på pulten ei stund og ropt på et blogginnlegg. Sorry, det blir ikke langt, men jeg bruker bloggen som dokumentasjon på bøkene jeg har lest, så...
Denne boka var ikke så grøsseraktig som Katt. Pyromani er tross alt mer normalt enn morderkatter. Eller? Det tok litt tid før spenninga virkelig kom i gang. En vennegjeng blir forfulgt av branner som oppstår rundt i byen. Hvem kan være brannstifteren? En i gjengen, kanskje? - Boka virket som en krimroman i begynnelsen. Jeg holdt på å lage kart over aktuelle brannstifteree. Men jeg fulgte den ukjente morderen mellom slagene, og denne personen var nok ikke helt god... Så uhyggen kryper inn. Og slutten... så dramatisk som en spenningsroman skal være!
Det var Moers som skrev Kaptein Blåbjørns 13 1/2 liv. Jeg falt helt for den. Moers' fantasi er noe helt utenom det vanlige; i tillegg har han evnen til å skape spenning. Og tegningene hans er morsomme. Rumo (som jeg kjøpte på Amazon sammen med ei anna bok av forfatteren) skuffet ikke! Jeg klarer ikke bestemme meg for om det er mest spenning eller mest humor og galskap. En uslåelig miks iallfall.
Så den kommer høyt opp på lista mi over favorittbøker!
- Ellers har jeg nå lest Idun av Johanne Hildebrandt, oppfølgeren til boka jeg delvis slaktet for ikke lenge siden. Vel, jeg må ta tilbake mye av det jeg skrev. Serien er faktisk ganske god.
I denne andre boka blir alt mørkere. En uforståelig og forferdelig epidemi plager flere folkeslag og gjør til og med prestinnene maktesløse. Frøyas datter Idun roter seg borti kvinnebedåreren Brage, som uheldigvis er en ås og dermed har et ganske så barbarisk kvinnesyn. Frøya må hjelpe både datteren og folket sitt, med fryktelige midler. Det var til tider ganske grusomt å lese boka, men framfor alt underholdende.
Ja, og forresten: Pyromania av Steen Langstrup har ligget her på pulten ei stund og ropt på et blogginnlegg. Sorry, det blir ikke langt, men jeg bruker bloggen som dokumentasjon på bøkene jeg har lest, så...
Denne boka var ikke så grøsseraktig som Katt. Pyromani er tross alt mer normalt enn morderkatter. Eller? Det tok litt tid før spenninga virkelig kom i gang. En vennegjeng blir forfulgt av branner som oppstår rundt i byen. Hvem kan være brannstifteren? En i gjengen, kanskje? - Boka virket som en krimroman i begynnelsen. Jeg holdt på å lage kart over aktuelle brannstifteree. Men jeg fulgte den ukjente morderen mellom slagene, og denne personen var nok ikke helt god... Så uhyggen kryper inn. Og slutten... så dramatisk som en spenningsroman skal være!
mandag 14. juli 2008
Va?!? (Menn som hater kvinner)
Sitat fra bokklubben.no:
"Da jeg begynte å lese Menn som hater kvinner, skjønte jeg fort at det var en perle jeg satt med. Det var sider ved boka som minte meg om de aller beste krimforfatterne vi har."
"Hadde dessverre ikke tid til å ta den i ett jafs, men den er definitivt av den typen bøker som vil leses i en "sitting". "
"Boken er en real "pageturner" og til tross for sine 550 sider ønsker du deg bare mer, mye mer. En sann glede fra start til slutt."
"Stieg Larsson har skrevet en intens og grøsselig spennende krimroman som slår det aller meste av det jeg har lest!"
VA?!?
Ventelistene på biblioteket sier sitt. Alle de tre bøkene til Stieg Larsson har vært utrolig populære. Så hadde jeg bruk for litt tidtrøyte på toget i går og kjøpte en roman som jeg hadde skjønt at jeg bare "måtte" lese. Gledet meg.
Jeg leste. Jeg duppet av. Leste litt til. Dro meg selv videre. Ga nesten opp etter de første kapitlene.
Etter at boka var halvlest følte jeg ikke at den hadde kommet helt i gang. Hvor ble denne grøsselige pageturneren av?
Jeg hadde da blitt kjent med
- en sympatisk finansjournalist; Mikael, som hadde fått en fengselsdom på seg. Han fikk så et merkelig oppdrag av en gammel forretningsmann: å finne ut hvor ei jente i familien hadde blitt av på 60-tallet, under dekke av å skrive en biografi om mannens slekt. Mot dette skulle han få inside information om skurken som hadde ført ham i fengsel. Mikael begynte på oppdraget, og det tok lang tid. Først måtte han finne ut hvem de forskjellige personene i familien var. Så måtte han gå igjennom på nytt alt etterforskningsmaterialet som var samlet igjennom 30 år. Så måtte han bare bli litt ekstra godt kjent med ei dame i familien. Ja, sånt tar tid.
- ei sprø, hard og lynende intelligent jente, Lisbeth, som var ekspert på å finne hemmelig informasjon, og som ikke hadde noen sperrer mot å fange og torturere sin egen overfallsmann, selv om hun hadde en kropp som en 12-åring. Hun hadde fått i oppdrag å undersøke Mikaels liv for å se om han kunne brukes til oppgaven nevnt over.
Etter mye om og men - på side 314 - møttes disse to for å legge hodene sine i bløt sammen. Og DA begynte ting å skje! (Mikael hadde like før funnet viktige, nye spor...) Til dels ganske grusomme ting.
Pageturner fra side 314. Vær forberedt.
Larsson ventet visst ei stund med å gi ut denne boka. Kunne han ikke bare ha bearbeidet den litt til?
Det er nesten skummelt med alle de som har genierklært denne boka! Jeg snakket senest i dag med ei dame på biblioteket som virkelig strålte da jeg nevnte Stieg Larsson.
Er det bare jeg som syns at boka var skuffende kjedelig? Var jeg litt for trøtt da jeg satte i gang?
Eller er det en forferdelig science fiction-sammensvergelse på gang, der tusenvis av mennesker har blitt injisert med og bedøvd av stiegium larssonium?
KAN NOEN SVARE?
Kanskje jeg skal sette Lisbeth og Mikael på saken?
"Da jeg begynte å lese Menn som hater kvinner, skjønte jeg fort at det var en perle jeg satt med. Det var sider ved boka som minte meg om de aller beste krimforfatterne vi har."
"Hadde dessverre ikke tid til å ta den i ett jafs, men den er definitivt av den typen bøker som vil leses i en "sitting". "
"Boken er en real "pageturner" og til tross for sine 550 sider ønsker du deg bare mer, mye mer. En sann glede fra start til slutt."
"Stieg Larsson har skrevet en intens og grøsselig spennende krimroman som slår det aller meste av det jeg har lest!"
VA?!?
Ventelistene på biblioteket sier sitt. Alle de tre bøkene til Stieg Larsson har vært utrolig populære. Så hadde jeg bruk for litt tidtrøyte på toget i går og kjøpte en roman som jeg hadde skjønt at jeg bare "måtte" lese. Gledet meg.
Jeg leste. Jeg duppet av. Leste litt til. Dro meg selv videre. Ga nesten opp etter de første kapitlene.
Etter at boka var halvlest følte jeg ikke at den hadde kommet helt i gang. Hvor ble denne grøsselige pageturneren av?
Jeg hadde da blitt kjent med
- en sympatisk finansjournalist; Mikael, som hadde fått en fengselsdom på seg. Han fikk så et merkelig oppdrag av en gammel forretningsmann: å finne ut hvor ei jente i familien hadde blitt av på 60-tallet, under dekke av å skrive en biografi om mannens slekt. Mot dette skulle han få inside information om skurken som hadde ført ham i fengsel. Mikael begynte på oppdraget, og det tok lang tid. Først måtte han finne ut hvem de forskjellige personene i familien var. Så måtte han gå igjennom på nytt alt etterforskningsmaterialet som var samlet igjennom 30 år. Så måtte han bare bli litt ekstra godt kjent med ei dame i familien. Ja, sånt tar tid.
- ei sprø, hard og lynende intelligent jente, Lisbeth, som var ekspert på å finne hemmelig informasjon, og som ikke hadde noen sperrer mot å fange og torturere sin egen overfallsmann, selv om hun hadde en kropp som en 12-åring. Hun hadde fått i oppdrag å undersøke Mikaels liv for å se om han kunne brukes til oppgaven nevnt over.
Etter mye om og men - på side 314 - møttes disse to for å legge hodene sine i bløt sammen. Og DA begynte ting å skje! (Mikael hadde like før funnet viktige, nye spor...) Til dels ganske grusomme ting.
Pageturner fra side 314. Vær forberedt.
Larsson ventet visst ei stund med å gi ut denne boka. Kunne han ikke bare ha bearbeidet den litt til?
Det er nesten skummelt med alle de som har genierklært denne boka! Jeg snakket senest i dag med ei dame på biblioteket som virkelig strålte da jeg nevnte Stieg Larsson.
Er det bare jeg som syns at boka var skuffende kjedelig? Var jeg litt for trøtt da jeg satte i gang?
Eller er det en forferdelig science fiction-sammensvergelse på gang, der tusenvis av mennesker har blitt injisert med og bedøvd av stiegium larssonium?
KAN NOEN SVARE?
Kanskje jeg skal sette Lisbeth og Mikael på saken?
onsdag 9. juli 2008
Frøya og Morgaine
Her har det gått i gudinner og prestinner i det siste!
Har lest to bøker som har sine særpreg, men som også ligner hverandre: Frøya av Johanne Hildebrandt og Avalon: Mester i magi av Marion Z. Bradley.
De har også endel til felles med ei bok jeg har skrevet om før.
Først den jeg ble minst fascinert av: Frøya. En ny vri på historien om åsene og vanene. De er ikke guder - de er vanlige mennesker som tror på Guder og Gudinner. Frøya, yppersteprestinne for vanene, drømmer om et angrep på en landsby i landet. Det er de barbariske åsene (æsene, trodde jeg det hette på norsk?) som har vært ute og herjet. Høvdingen Odin er brutal, men slu. Sønnen hans, Tor, er hederlig og kjekk å se på. Hvem faller Frøya for? Vel, du får ikke tusen kroner hvis du gjetter riktig:)
To grunner til at denne ikke falt i smak (det kan være flere):
1. Den framstiller de norrøne gudene som mennesker. Interessant, men litt... vent, hva er ordet? Unødvendig? Trenger vi ikke den mystikken vi kan få? Les heller om Tim Brentloff.
2. Den er så utrolig forutsigbar. Kvinne og mann fra to grupper i krig blir forelsket, og ... ok, jeg skal ikke skrive mer av hensyn til deg som får lyst til å lese boka.
3. Jeg leste denne boka etter den først nevnte, som var veldig bra:
Avalon: Mester i magi. Her er det eventyr, altså!
Jeg syns legendene om Kong Arthur er spennende. Har lest Rosemary Sutcliffs fortellinger om ridderne av det runde bordet, og ganske nettopp Sverdet i stenen av Richard Wright(om Arthurs barndom). Det må finnes utrolig mange versjoner av disse legendene! Til og med J.K.Rowling er inspirert av dem (med Wrights Merlin som inspirasjonskilde for Humlesnurr). Hva er det som gjør dem så spennende? Vel, magiske sverd og hellige begre hjelper; det samme gjør intriger, spådommer, kjærlighet og svik.
Bradley har en spennende innfallsvinkel: det er Arthurs halvsøster Morgaine (også kjent som heksa Morgan le Fay, som lå som et slakt i sitt smørhus i Sverdet i steinen!) som er hovedperson. Sendt bort til det skjulte landet Avalon for å bli oppdratt som prestinne, etter at moren Igraine har fått en sønn med den nye kongen i landet.
Morgaine vokser til, lærer det hun kan, og blir prestinne. Men selv om hun kan fortrylle folk til å tro at hun er vakker, sterk og høyreist, vet hun så altfor godt at hun ER stygg, mørk og ualminnelig lav. Sannsynligvis av alveslekt.
Det hjelper henne slett ikke når den flotte fetteren hennes, Galahad (også kalt Lancelet. Oj! Ringer det noen bjeller?) blir betatt av lille, yndige Gwenhwyfar (allment kjent som Guinevere) på en tur i skogen.
Og så skal Morgaine gjennomføre et magisk rituale for å forberede en ung mann på livet som Britannias konge. MEN: hvem er egentlig denne unge mannen?
Det er, som sagt, flere likhetstrekk mellom de to fortellingene. Hovedpersonene er unge prestinner som har makt, men som også er ofre i maktspill og bundet av tradisjoner. Hvem sa at kvinner ikke kan være tyranner? :)
- Og så har jeg lest Dumme hvite menn av Michael Moore og Det angår også deg av Hermann Sachnowitz. Noe helt annet, vær sikker! Glem de romantiske brillene og forbered deg på tårer av raseri og tristhet.
Har lest to bøker som har sine særpreg, men som også ligner hverandre: Frøya av Johanne Hildebrandt og Avalon: Mester i magi av Marion Z. Bradley.
De har også endel til felles med ei bok jeg har skrevet om før.
Først den jeg ble minst fascinert av: Frøya. En ny vri på historien om åsene og vanene. De er ikke guder - de er vanlige mennesker som tror på Guder og Gudinner. Frøya, yppersteprestinne for vanene, drømmer om et angrep på en landsby i landet. Det er de barbariske åsene (æsene, trodde jeg det hette på norsk?) som har vært ute og herjet. Høvdingen Odin er brutal, men slu. Sønnen hans, Tor, er hederlig og kjekk å se på. Hvem faller Frøya for? Vel, du får ikke tusen kroner hvis du gjetter riktig:)
To grunner til at denne ikke falt i smak (det kan være flere):
1. Den framstiller de norrøne gudene som mennesker. Interessant, men litt... vent, hva er ordet? Unødvendig? Trenger vi ikke den mystikken vi kan få? Les heller om Tim Brentloff.
2. Den er så utrolig forutsigbar. Kvinne og mann fra to grupper i krig blir forelsket, og ... ok, jeg skal ikke skrive mer av hensyn til deg som får lyst til å lese boka.
3. Jeg leste denne boka etter den først nevnte, som var veldig bra:
Avalon: Mester i magi. Her er det eventyr, altså!
Jeg syns legendene om Kong Arthur er spennende. Har lest Rosemary Sutcliffs fortellinger om ridderne av det runde bordet, og ganske nettopp Sverdet i stenen av Richard Wright(om Arthurs barndom). Det må finnes utrolig mange versjoner av disse legendene! Til og med J.K.Rowling er inspirert av dem (med Wrights Merlin som inspirasjonskilde for Humlesnurr). Hva er det som gjør dem så spennende? Vel, magiske sverd og hellige begre hjelper; det samme gjør intriger, spådommer, kjærlighet og svik.
Bradley har en spennende innfallsvinkel: det er Arthurs halvsøster Morgaine (også kjent som heksa Morgan le Fay, som lå som et slakt i sitt smørhus i Sverdet i steinen!) som er hovedperson. Sendt bort til det skjulte landet Avalon for å bli oppdratt som prestinne, etter at moren Igraine har fått en sønn med den nye kongen i landet.
Morgaine vokser til, lærer det hun kan, og blir prestinne. Men selv om hun kan fortrylle folk til å tro at hun er vakker, sterk og høyreist, vet hun så altfor godt at hun ER stygg, mørk og ualminnelig lav. Sannsynligvis av alveslekt.
Det hjelper henne slett ikke når den flotte fetteren hennes, Galahad (også kalt Lancelet. Oj! Ringer det noen bjeller?) blir betatt av lille, yndige Gwenhwyfar (allment kjent som Guinevere) på en tur i skogen.
Og så skal Morgaine gjennomføre et magisk rituale for å forberede en ung mann på livet som Britannias konge. MEN: hvem er egentlig denne unge mannen?
Det er, som sagt, flere likhetstrekk mellom de to fortellingene. Hovedpersonene er unge prestinner som har makt, men som også er ofre i maktspill og bundet av tradisjoner. Hvem sa at kvinner ikke kan være tyranner? :)
- Og så har jeg lest Dumme hvite menn av Michael Moore og Det angår også deg av Hermann Sachnowitz. Noe helt annet, vær sikker! Glem de romantiske brillene og forbered deg på tårer av raseri og tristhet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)