(For de som ikke skjønner tittelen: Fredrikssons fabrikk var en tv-serie som gikk for lenge siden om en mini-konfesjonsfabrikk med en stakkars, svensk sjef.)
Har nå lest tre bøker av Marianne Fredriksson i ganske rask rekkefølge. Etter Syndfloden gikk jeg enda lenger tilbake i tid, til Evas bok og Kains bok. Og for en reise!
Jeg har vel egentlig ikke ord. Her er det poesi, filosofi, fortellerkunst, myter, kjærlighet og hat...
LES DEM!
Bøkene bygger veldig løst på skapelsesfortellingen i 1. Mosebok, så det er den Evaen det er snakk om. Men hun er ikke den første kvinnen, skapt av Adams ribbein - hun er den første av sitt folk som flykter hjemmefra for å kunne leve som et menneske, et menneske med ord. Det gjør hun riktig nok sammen med Adam, som skaper seg sine egne minner og fortellinger om det som har skjedd.
Og Eva tenker mye på dette med ord. De gjør levende, men de begrenser. For når du har satt ord og navn på noe, da har du pustet liv i det, men samtidig trukket opp skillelinjer og lagd et bur til det. En spennende tanke!
Kains bok er den fineste. Kain har gjort det forferdelige (drept broren) når boka starter, men han fortrenger det. Han flykter fra tryggheten hos foreldrene, sin unge kone og en nyfødt sønn - og ender opp som gudekonge... (uffda, spoiler!) Jeg har blitt så boklig blasert nå at det er ganske sjelden ei bok rører ved meg, men det gjorde virkelig denne. Maken til fortelling.
Og så har jeg forresten lest Stjernestøv nettopp (Stardust). Klassisk, flott eventyr med noen mørke elementer... det er jo Sandmans skaper som står bak:) Og så har jeg bestilt filmen. Var usikker på om jeg skulle lese eller se først, men greide ikke vente med boka. Så det så.
mandag 23. juni 2008
onsdag 18. juni 2008
Masse forskjellig
Har lest masse siden sist! Ei lita liste:
Vampyrnatten av Ingunn Aamodt, grøsser i serien Marg og bein. Her skjer det skumle ting på en skole under ei lesevake. Klassen får besøk av en forfatter, men han viser seg å ikke være en forfatter. Er denne boka spennende? Jeg syns iallfall det.
Men den slår ikke Kat av Steen Langstrup (dansk, kjøpt på antikvariat). Her er det virkelig snakk om grøss! Katter er ålreite dyr. Vel. Ikke i denne boka. En demon har nemlig funnet ut at kattekroppen er grei å bevege seg i. Og når den er på tokt og river folk i filler for å spise hjertet deres høres det "passende" rockesanger på radioer som plutselig slår seg på. Hovedpersonen Maria opplever at katten spesielt er ute etter henne. Det første møtet deres er litt ... vel, uvanlig. Hun sykler på katten og havner med det avrevne hodet dens i fanget sitt! Men er den død? NEI.
Noen blir sinnssykt forelsket. Det skjer med Katrin i den nydelige boka av Katarina von Bredow. Problemet er at objektet for forelskelsen er gutten Adam, som bestevenninna Frida egentlig har sett seg ut. De to jentene har lagt en plan om hvordan de skal bli sammen med hver sin gutt, men det faller ikke helt ut som det skal. Her er det STERKE FØLELSER! Har ikke lest ei så god bok på lenge.
Syndfloden av Marianne Fredriksson er nok like god. Fredriksson er opptatt av bibelske fortellinger/myter og dikter rundt enkeltpersoner - Eva, Kain, Maria Magdalena - og her: Noa og familien, som plutselig må planlegge bygginga av en diger båt. Samtidig har de sine utfordringer seg imellom. Men alle samarbeider, alle har en funksjon! Det er en fin tanke. I tillegg litt spenning; en hevnlysten skygge lurer i bakgrunnen, og vi finner etter hvert ut hvem han er. - Veldig bra personskildringer. I tillegg blir det stilt spørsmål om hvem gud er. Er han god? Ond? Eller bare uforståelig? Da passet det godt at jeg fant Gode gud? av Rosemarie Køhn i dag. Gleder meg til å starte på den.
Videre i troens verden: Theos reise av Catherine Clement. Minner veldig om Sofies verden - bare bytt ut filosofi med religion. Rammefortellingen går som følger: Theo har alltid vært sykelig. Tilstanden hans forverrer seg når han er 14 år, og merkelig nok sender foreldrene hans ham ut på en reise for å gjøre ham bedre. Den rike og freshe tanta hans, Marthe, er reiseleder. På veien fra by til by får Theo gåter som han skal løse. Og han møter mennesker med ulik tro og kultur: jøder, muslimer og kristne, hinduer, japanske tedrikkere og mange flere. Veldig interessant og godt skrevet. Eneste aberet er at alderen til hovedpersonen passer lite til måten han oppfører seg på. Hvor mange tenåringsgutter hopper opp og ned og danser i tide og utide?:)
I Mørket bak Gemini leste jeg om den mørke baksiden av religionen. Aron, en kristen ungdomsleder, lider under de kristne forventningene om seksuell avholdenhet, så til de grader. Det må bare slippe ut. Heldigvis - eller dessverre - fins det veldig unge jenter tilgjengelig. Hovedpersonen i boka var en av dem, og hun ser tilbake på tiden med Aron. Søsteren forsvant den gangen. Hva skjedde?
Til slutt to søte barnebøker: Anton og spøkelsene av Katarina Ros og Tante Gummiguttas nye hus av Carsten Strøm. Begge passer godt til høytlesning for barn på en 5-9-år. Rosa og grønne spøkelser og tvillinger i et sukkertøyhus - her får fantasien fritt spillerom. Tante Gummigutta-verdenen kan minne litt om Egners Kardemomme By: små, søte fortellinger med noen forviklinger som må klares opp i, røvere, prinsesser og to ekte hekser (en ond og en god). Det er vanskelig å lese boka med barneblikk - jeg skjønner fort hvem som har stjålet krona og surret huset inn i seige tråder (det skjønner vel smarte barn også?) - men jeg koser meg likevel. Det er ikke løsningen på mysteriet som er det viktigste, men veien dit:)
Okei, er det nok nå?
For denne gang.
Vampyrnatten av Ingunn Aamodt, grøsser i serien Marg og bein. Her skjer det skumle ting på en skole under ei lesevake. Klassen får besøk av en forfatter, men han viser seg å ikke være en forfatter. Er denne boka spennende? Jeg syns iallfall det.
Men den slår ikke Kat av Steen Langstrup (dansk, kjøpt på antikvariat). Her er det virkelig snakk om grøss! Katter er ålreite dyr. Vel. Ikke i denne boka. En demon har nemlig funnet ut at kattekroppen er grei å bevege seg i. Og når den er på tokt og river folk i filler for å spise hjertet deres høres det "passende" rockesanger på radioer som plutselig slår seg på. Hovedpersonen Maria opplever at katten spesielt er ute etter henne. Det første møtet deres er litt ... vel, uvanlig. Hun sykler på katten og havner med det avrevne hodet dens i fanget sitt! Men er den død? NEI.
Noen blir sinnssykt forelsket. Det skjer med Katrin i den nydelige boka av Katarina von Bredow. Problemet er at objektet for forelskelsen er gutten Adam, som bestevenninna Frida egentlig har sett seg ut. De to jentene har lagt en plan om hvordan de skal bli sammen med hver sin gutt, men det faller ikke helt ut som det skal. Her er det STERKE FØLELSER! Har ikke lest ei så god bok på lenge.
Syndfloden av Marianne Fredriksson er nok like god. Fredriksson er opptatt av bibelske fortellinger/myter og dikter rundt enkeltpersoner - Eva, Kain, Maria Magdalena - og her: Noa og familien, som plutselig må planlegge bygginga av en diger båt. Samtidig har de sine utfordringer seg imellom. Men alle samarbeider, alle har en funksjon! Det er en fin tanke. I tillegg litt spenning; en hevnlysten skygge lurer i bakgrunnen, og vi finner etter hvert ut hvem han er. - Veldig bra personskildringer. I tillegg blir det stilt spørsmål om hvem gud er. Er han god? Ond? Eller bare uforståelig? Da passet det godt at jeg fant Gode gud? av Rosemarie Køhn i dag. Gleder meg til å starte på den.
Videre i troens verden: Theos reise av Catherine Clement. Minner veldig om Sofies verden - bare bytt ut filosofi med religion. Rammefortellingen går som følger: Theo har alltid vært sykelig. Tilstanden hans forverrer seg når han er 14 år, og merkelig nok sender foreldrene hans ham ut på en reise for å gjøre ham bedre. Den rike og freshe tanta hans, Marthe, er reiseleder. På veien fra by til by får Theo gåter som han skal løse. Og han møter mennesker med ulik tro og kultur: jøder, muslimer og kristne, hinduer, japanske tedrikkere og mange flere. Veldig interessant og godt skrevet. Eneste aberet er at alderen til hovedpersonen passer lite til måten han oppfører seg på. Hvor mange tenåringsgutter hopper opp og ned og danser i tide og utide?:)
I Mørket bak Gemini leste jeg om den mørke baksiden av religionen. Aron, en kristen ungdomsleder, lider under de kristne forventningene om seksuell avholdenhet, så til de grader. Det må bare slippe ut. Heldigvis - eller dessverre - fins det veldig unge jenter tilgjengelig. Hovedpersonen i boka var en av dem, og hun ser tilbake på tiden med Aron. Søsteren forsvant den gangen. Hva skjedde?
Til slutt to søte barnebøker: Anton og spøkelsene av Katarina Ros og Tante Gummiguttas nye hus av Carsten Strøm. Begge passer godt til høytlesning for barn på en 5-9-år. Rosa og grønne spøkelser og tvillinger i et sukkertøyhus - her får fantasien fritt spillerom. Tante Gummigutta-verdenen kan minne litt om Egners Kardemomme By: små, søte fortellinger med noen forviklinger som må klares opp i, røvere, prinsesser og to ekte hekser (en ond og en god). Det er vanskelig å lese boka med barneblikk - jeg skjønner fort hvem som har stjålet krona og surret huset inn i seige tråder (det skjønner vel smarte barn også?) - men jeg koser meg likevel. Det er ikke løsningen på mysteriet som er det viktigste, men veien dit:)
Okei, er det nok nå?
For denne gang.
lørdag 7. juni 2008
Lått og ikkje så løye
To ytterligheter: Terry Pratchett og Irvine Welsh. Skiveverdenen og dopområdet i Edinburgh. En forvirret, feig trollmann med en kjøttetende kuffert på slep versus en skotsk, deppa junkie. Morsomt og dystert.
Jeg har altså lest begge deler.
Terry Pratchett er en artig skrue. Full av fantasi. Bare tenk deg en orangutang-bibliotekar og en papegøye med yndlingsuttrykket "hva-er-det-nå-igjen" (og hva det er kan overlates til fantasien) - i boka Eric, eller en løpsk idé med navnet Holy Wood (skjønte du den?) som kryper mellom virkelighetene og smådemoner som maler bilder til kinofilm - i boka Levende bilder.
Dette er underholdning, men i tillegg er det en viss satire i Pratchetts bøker, som særlig kommer fram i Levende bilder. Hvor gal kan egentlig underholdningsindustrien bli? I tillegg var denne boka etter hvert veldig spennende. Hvordan kan den forferdelige Holy Wood stanses før den tar over virkeligheten? Ved hjelp av fantasien, selvfølgelig!
(Jeg må innrømme at jeg, som så mange andre, liker filmene fra Hollywood og ble rystet av nyhetene om brannen i Los Angeles. Er min Holy Wood-sykdom langt framskredet, tro?)
Og så Trainspotting, da. Maken til trist bok. Men fin, sterk, bra gjennomført. En kom virkelig under huden på personene, fikk se hva de tenkte og ikke minst hva de så og følte - skummelt - i rus og abstinens. Rents er hovedpersonen, og han er en av de mest sympatiske guttene i gjengen. Riktignok konstant rusavhengig og mislykket i forsøkene på å bli nykter, men med en sterk rettferdighetssans, en viss medmenneskelig faktor og velutviklet selvinnsikt.
På den helt andre siden møter vi Franco/Begbie, en rå fyr som stadig leter etter unnskyldninger for å slå en eller annen, og Sick Boy, kvinnebedåreren som vurderer en karriere som hallik.
The book of the year. Så langt.
Jeg har altså lest begge deler.
Terry Pratchett er en artig skrue. Full av fantasi. Bare tenk deg en orangutang-bibliotekar og en papegøye med yndlingsuttrykket "hva-er-det-nå-igjen" (og hva det er kan overlates til fantasien) - i boka Eric, eller en løpsk idé med navnet Holy Wood (skjønte du den?) som kryper mellom virkelighetene og smådemoner som maler bilder til kinofilm - i boka Levende bilder.
Dette er underholdning, men i tillegg er det en viss satire i Pratchetts bøker, som særlig kommer fram i Levende bilder. Hvor gal kan egentlig underholdningsindustrien bli? I tillegg var denne boka etter hvert veldig spennende. Hvordan kan den forferdelige Holy Wood stanses før den tar over virkeligheten? Ved hjelp av fantasien, selvfølgelig!
(Jeg må innrømme at jeg, som så mange andre, liker filmene fra Hollywood og ble rystet av nyhetene om brannen i Los Angeles. Er min Holy Wood-sykdom langt framskredet, tro?)
Og så Trainspotting, da. Maken til trist bok. Men fin, sterk, bra gjennomført. En kom virkelig under huden på personene, fikk se hva de tenkte og ikke minst hva de så og følte - skummelt - i rus og abstinens. Rents er hovedpersonen, og han er en av de mest sympatiske guttene i gjengen. Riktignok konstant rusavhengig og mislykket i forsøkene på å bli nykter, men med en sterk rettferdighetssans, en viss medmenneskelig faktor og velutviklet selvinnsikt.
På den helt andre siden møter vi Franco/Begbie, en rå fyr som stadig leter etter unnskyldninger for å slå en eller annen, og Sick Boy, kvinnebedåreren som vurderer en karriere som hallik.
The book of the year. Så langt.
torsdag 5. juni 2008
Slukealderen - og Garion
Slukealderen skal visst være åtte- til tolvåringenes domene. Eller noe sånt. Men jeg har aldri kommet ut av den. Derfor er jeg en selverklært lesehest!
Men jeg lurer litt på hvordan det skal gå når jeg sluker så mye så fort.
Jeg glemmer nesten hva jeg har lest rett etter at jeg har lest det. Går det an å få leseforstoppelse? Litterær kvalme? Bokallergi?
Uansett, nå har jeg slukt en bokserie som jeg ikke tror jeg har skrevet noe om: Sagaen om Belgarion. Det er en fantasy-serie (surprise!) av David Eddings.
Mye kan minne om Tidshjulet av Robert Jordan, med litt magi, heltemot og sjalusi, kongeriker og renkespill og kraft som må styres, men denne serien er heldigvis enklere. Ikke fullt så mange personer å holde styr på, og ikke mer enn to parallelle handlinger.
Gutten Garion vokser opp i en landsby sammen med vennene sine som kjøkkengutt hos "tante Pol". Pol er en myndig dame, men ellers helt vanlig. Tror han. Og Fortelleren, som kommer innom garden av og til, er også helt vanlig. Bare litt landstrykeraktig og tyvaktig med glimt i øyet. Eller?
Selvfølgelig er ikke alt som det skal være. Aldurs Globe er på ville veier.
Jeg likte serien godt. Den var spennende, litt morsom og ganske lettlest. Jeg blandet av og til navnene på folkeslagene, og da kom "bokkartet" mitt fram. Det trengs når en skal sluke bøker. Jeg må spise dem på nytt for å virkelig få næring av dem!
Er jeg kanskje ei leseku?
Men jeg lurer litt på hvordan det skal gå når jeg sluker så mye så fort.
Jeg glemmer nesten hva jeg har lest rett etter at jeg har lest det. Går det an å få leseforstoppelse? Litterær kvalme? Bokallergi?
Uansett, nå har jeg slukt en bokserie som jeg ikke tror jeg har skrevet noe om: Sagaen om Belgarion. Det er en fantasy-serie (surprise!) av David Eddings.
Mye kan minne om Tidshjulet av Robert Jordan, med litt magi, heltemot og sjalusi, kongeriker og renkespill og kraft som må styres, men denne serien er heldigvis enklere. Ikke fullt så mange personer å holde styr på, og ikke mer enn to parallelle handlinger.
Gutten Garion vokser opp i en landsby sammen med vennene sine som kjøkkengutt hos "tante Pol". Pol er en myndig dame, men ellers helt vanlig. Tror han. Og Fortelleren, som kommer innom garden av og til, er også helt vanlig. Bare litt landstrykeraktig og tyvaktig med glimt i øyet. Eller?
Selvfølgelig er ikke alt som det skal være. Aldurs Globe er på ville veier.
Jeg likte serien godt. Den var spennende, litt morsom og ganske lettlest. Jeg blandet av og til navnene på folkeslagene, og da kom "bokkartet" mitt fram. Det trengs når en skal sluke bøker. Jeg må spise dem på nytt for å virkelig få næring av dem!
Er jeg kanskje ei leseku?
Abonner på:
Innlegg (Atom)