...at jeg nå er ferdig med Twelve treasures-serien til Rosemary Edgill? De siste to bøkene, The cup of morning shadows og The cloak of night and daggers , var unnagjort ganske fort etter at bok to kom fra Amazon. Jeg måtte jo vite hvordan det gikk videre med Ruth og Melior.
Og jeg ble stort sett fornøyd.
Surprise! Ruth finner veien til Alveland - på julaften! - gjennom en mørk kjeller i et stort bibliotek, sammen med den utrolig kjekke sjefen sin Nic. Etter hvert skjønner de to at de er i stor fare; noen vil drepe Ruth, og Nic står i veien.
Samtidig får vi se hvordan Melior leter etter sin utvalgte. Motivene er personlige, men også politiske: bare hun kan bevise renkespillet til den onde Baligant, som vil ta makten i Morning Lands helt på tvers av tradisjoner og regler. Men er det egentlig Baligant som står for renkespillet? Ei skjønn, men grusom dame jobber i kulissene...
I The cup of morning shadows møter vi også
- vismannen Ophidias, som foretrekker å se ut som et dragelignende dyr
- viskvinnen Amadis, som på sin side liker alle skikkelser som skremmer vettet av folk
- den mystiske Fox som leder ei gruppe med lovløse (her er det duket for en skikkelig overraskelse!)
- Meliors hevnlystne kusine Jausserande.
Jakten på The cloak of night and daggers starter i vår verden (World of Iron), nærmere bestemt på Helion i New York, åstedet for en SF-festival (fantasy?). Den psykiatriske sykepleieren Holly, som har brukt en formue på en full rustning med sverd til, er på hotellet sammen med to venninner, Carol og Margot. Så finner hun plutselig en liten mann med spisse ører i gangen, skremt og forslått... og en ny jakt og flukt begynner, ganske lik den Ruth og Melior hadde i bok 1.
Veien går via et mentalsykehus og hundrevis av bibliotek, før våre venner møtes i Alveland.
Slutten var ikke helt bra, syns jeg. For mange tråder skulle knyttes sammen på for kort tid.
Og så fikk de siste linjene meg til å tenke at dette faktisk ikke var slutten på eventyret... kommer det mer fra Rosemary? I så fall hopper jeg på!
søndag 13. april 2008
Stakkars Ina
Jeg elsker Lise Männikö! Hun skriver veldig bra, følelsesladd uten å være sentimental, dyp uten å være kjedelig. Jeg har før lest bøkene om Lissen, nå var det Stakkars Ina som hoppet ut til meg fra hylla under en kasseringsrunde (ja, jeg er ram på kassering!)
Ina flytter med faren sin til et nytt sted. Han jobber som organist i kirka, og en skjønner fort at han virkelig skiller seg ut: han kommer for sent til julegudstjenesten, og han har hatt på seg når han skritter over alterringen og går nedover midtgangen, forbi alle de lattermilde elevene. Det er de flaueste sekundene i Idas liv.
Ida bor alene med faren i ei lita, gul kårstue. De to har det som de har hatt det helt siden moren forsvant (på tragisk vis, skjønner vi etter hvert): fullstendig tyst. De snakker ikke sammen, og når de snakker sammen er det helt uten å nevne ting som kan drive dem fra hverandre. Ida føler seg fanget og overvåket. Er det merkelig at hun griper sjansen til å få litt mer liv inn i tilværelsen, bli kvitt det snille, sjenerte stempelet? Kontakten med en jentegjeng fra ungdomsskolen blir løsningen. Nå er det andres tur til å lide.
"Gjertrud skjønner ingenting når vi står litt unna. Hun er så opptatt av det hun sier sjøl. Hun hører bare sin egen stemme. Hun er veldig selvopptatt. Så egentlig er det bare til pass for henne. Selv om hun er som hun er. Selv om hun ikke kan noe for det. Egentlig er det jo sånn med oss alle sammen. Jeg kan ikke noe for at jeg er som jeg er, jeg heller. Så hvorfor skulle det være så veldig synd på henne, hele tida?" (s. 73)
Det er rørende, trist, tragisk. For hvem er det som må lide til slutt?
Ina flytter med faren sin til et nytt sted. Han jobber som organist i kirka, og en skjønner fort at han virkelig skiller seg ut: han kommer for sent til julegudstjenesten, og han har hatt på seg når han skritter over alterringen og går nedover midtgangen, forbi alle de lattermilde elevene. Det er de flaueste sekundene i Idas liv.
Ida bor alene med faren i ei lita, gul kårstue. De to har det som de har hatt det helt siden moren forsvant (på tragisk vis, skjønner vi etter hvert): fullstendig tyst. De snakker ikke sammen, og når de snakker sammen er det helt uten å nevne ting som kan drive dem fra hverandre. Ida føler seg fanget og overvåket. Er det merkelig at hun griper sjansen til å få litt mer liv inn i tilværelsen, bli kvitt det snille, sjenerte stempelet? Kontakten med en jentegjeng fra ungdomsskolen blir løsningen. Nå er det andres tur til å lide.
"Gjertrud skjønner ingenting når vi står litt unna. Hun er så opptatt av det hun sier sjøl. Hun hører bare sin egen stemme. Hun er veldig selvopptatt. Så egentlig er det bare til pass for henne. Selv om hun er som hun er. Selv om hun ikke kan noe for det. Egentlig er det jo sånn med oss alle sammen. Jeg kan ikke noe for at jeg er som jeg er, jeg heller. Så hvorfor skulle det være så veldig synd på henne, hele tida?" (s. 73)
Det er rørende, trist, tragisk. For hvem er det som må lide til slutt?
lørdag 12. april 2008
....og takk til James
Jeg var så fornøyd med den første Unge Bond-boka av Charlie Higson, Silverfin-mysteriet. Så jeg tok sjansen på å kjøpe inn flere til biblioteket. Typisk unggutt-spenningsbok, tenkte jeg, men lovende i forhold til sjangeren.
Så feil kan en ta! Jeg har nå lest/skummet meg igjennom Blodfeber, og det var etter hvert en irriterende opplevelse.
James er jo en engel, helt ulik filmene (lurer på når og hvordan han forandret seg?) - minner mye om Alex Rider (Anthony Horowitz sin oppfinnelse). Men det er skurker også, og de er som i Bond-filmene: du finner Smilet med arret fra øre til øre, du finner den stormannsgale albinoen med renhetsdilla, den ungarske smugleren - og erkefienden fra kostskolen. Greit nok, det følger sjangeren.
Men.
1) Smugleren går fra kaldblodig morder til vennlig og hjelpsom (riktignok hevnlysten) mann.
2) Erkefienden fra kostskolen (og her er det snakk om hat og forakt) blir plutselig en storfan etter en boksekamp.
3) Forholdet til lokalbefolkningen er ganske så uavklart:
Storskurken forakter de skitne "bandittene". Men fortelleren har heller ikke mye til overs for dem, iallfall i begynnelsen: de ER skitne, mørkladne, dumme og brutale. (Og hva med det ville, skitne "naturbarnet" som redder James fra malariamyggene og etterpå overfaller ham i sjalusi?)
Kravet om å følge en sjanger og skape overraskelser er ingen unnskyldning for å skrive platt og inkonsekvent.
Hvis noen lurte: jeg kommer ikke til å kjøpe inn flere Unge Bond-bøker. Tror jeg. Det måtte være hvis jeg fikk en kniv mot strupen.
Så feil kan en ta! Jeg har nå lest/skummet meg igjennom Blodfeber, og det var etter hvert en irriterende opplevelse.
James er jo en engel, helt ulik filmene (lurer på når og hvordan han forandret seg?) - minner mye om Alex Rider (Anthony Horowitz sin oppfinnelse). Men det er skurker også, og de er som i Bond-filmene: du finner Smilet med arret fra øre til øre, du finner den stormannsgale albinoen med renhetsdilla, den ungarske smugleren - og erkefienden fra kostskolen. Greit nok, det følger sjangeren.
Men.
1) Smugleren går fra kaldblodig morder til vennlig og hjelpsom (riktignok hevnlysten) mann.
2) Erkefienden fra kostskolen (og her er det snakk om hat og forakt) blir plutselig en storfan etter en boksekamp.
3) Forholdet til lokalbefolkningen er ganske så uavklart:
Storskurken forakter de skitne "bandittene". Men fortelleren har heller ikke mye til overs for dem, iallfall i begynnelsen: de ER skitne, mørkladne, dumme og brutale. (Og hva med det ville, skitne "naturbarnet" som redder James fra malariamyggene og etterpå overfaller ham i sjalusi?)
Kravet om å følge en sjanger og skape overraskelser er ingen unnskyldning for å skrive platt og inkonsekvent.
Hvis noen lurte: jeg kommer ikke til å kjøpe inn flere Unge Bond-bøker. Tror jeg. Det måtte være hvis jeg fikk en kniv mot strupen.
fredag 11. april 2008
Takk til Artemis
(Dette er ikke opphøying av gudene, hvis noen trodde det.)
Nå syns jeg Artemis Fowl har sagt nok for ei stund! Jeg måtte bare lese den siste boka Artemis Fowl og den tapte kolonien, men jeg ble virkelig skuffa. De første bøkene var riktig nok litt rare, men de var realistiske midt i rarheten. Alvepoliti med masse tekniske dippedutter, skurker i koma og småtroll med spesielle matvaner, javel - men det var et miljø jeg etter hvert kjente meg igjen i og godtok. Og det var spennende så det holdt!
Her beveger Eoin Colfer seg inn i det metafysiske. Det er snakk om tidsreiser, molekyler som løser seg opp og demoner som står i fare for å bli slukt av en tidstunnel. Ei fortelling av nye dimensjoner, i flere betydninger av ordet! Jeg likte meg ikke. Lurer på hva andre Artemis-fans gjør.
I tillegg mente visst forfatteren at det var på tide at det hjerteløst nøkterne og intellektuelt retta ungdomsgeniet fikk noen pubertetsproblemer. Han er jo tross alt blitt 14 år. Greit nok, men det ble dumt i denne settingen!
Nå syns jeg Artemis Fowl har sagt nok for ei stund! Jeg måtte bare lese den siste boka Artemis Fowl og den tapte kolonien, men jeg ble virkelig skuffa. De første bøkene var riktig nok litt rare, men de var realistiske midt i rarheten. Alvepoliti med masse tekniske dippedutter, skurker i koma og småtroll med spesielle matvaner, javel - men det var et miljø jeg etter hvert kjente meg igjen i og godtok. Og det var spennende så det holdt!
Her beveger Eoin Colfer seg inn i det metafysiske. Det er snakk om tidsreiser, molekyler som løser seg opp og demoner som står i fare for å bli slukt av en tidstunnel. Ei fortelling av nye dimensjoner, i flere betydninger av ordet! Jeg likte meg ikke. Lurer på hva andre Artemis-fans gjør.
I tillegg mente visst forfatteren at det var på tide at det hjerteløst nøkterne og intellektuelt retta ungdomsgeniet fikk noen pubertetsproblemer. Han er jo tross alt blitt 14 år. Greit nok, men det ble dumt i denne settingen!
Abonner på:
Innlegg (Atom)