Forbudte bøker, Haugesund-varianten

En mannlig "Goldfasan". Bilde: Joe MiGo

Første uka i oktober er det visst internasjonal markering av "banned books" (lenke til nettside), altså bøker som har blitt forbudt solgt eller utlånt eller spredt av ulike årsaker i forskjellige land. Da jeg fikk vite det, tenkte jeg (som nå jobber som lokalhistorisk bibliotekar) "men var det ikke en forbudt bok i Haugesund også?"

Uten å undersøke så mye mer omstendighetene rundt boka, fant jeg Sår som ennu blør av Karo Espeseth på nettbiblioteket.no, og leste den i løpet av vel en time. Det er få setninger på hver side og få ord i hver setning. Fortelling i poesiformat, omtrent. Mye gjentakelser og zooming inn i scener (impresjonistisk inspirert, visst).

Teksten startet litt pikant. Jeg fikk veldig snart en følelse av at ja, her er det noe vågalt på gang. En stalker, kanskje. Iallfall en mann som treffer en ung dame han blir veldig opptatt av. Han ser ikke på ansiktet hennes, men på formene, at hun er slank og hvit i huden og har faste bryster. Så langt, så godt stereotypien av en hormonridd mann. 
Fortellingen er skrevet med "jeg" som forteller, hvor "duet" han henvender seg til er den utkårne kvinnen som han kaller for Goldfasënchen (lille gullfasan?). Han skriver at hun må ha trodd at det som virkelig skjedde dem imellom, var det hun selv så og hørte... men inni mannen er det skjulte motiver og lite romantikk å spore.

Men så kommer det fram at han har en intens, nesten overveldende trang til å bite og slå henne. De blodige fantasiene hans er mer og mer levende beskrevet. Er han seksuell sadist? Er dette en pornografisk roman utenom det vanlige? (Her fra side 10)

Og så kom lysten over mig.
Den som alltid kom.
Lysten til å bite i de faste brystene.
Lysten til å slå den hvite huden.
Jeg måtte få gjøre det.
Og nu.
Med en gang.
Hvis jeg ikke fikk det
kom blodet til å sprenge hjernen.
Jeg måtte.

Da var det du så på mig.
Og du smilte.
Og jeg trodde også
at det jeg så
det var virkeligheten.
Jeg visste ikke
at du stod der og lengtet.
Og at jeg minnet dig om nogen hjemme.
Og at det var derfor.

Ganske snart blir det tydelig at det ligger noe mer under mannens oppførsel. En psykisk lidelse. Noe har skjedd med denne mannen, som lever i Tyskland etter første verdenskrig. Det er en spesifikk grunn til at han har disse voldelige fantasiene - og at han føler at han må leve dem ut. Han opplever en slags personlighetsspaltning i møtene med kvinnen.

Jeg vil ikke røpe mer. Du som vil vite hvordan det går, kan lese boka selv. 

Jeg prøver ikke å binde seksuell sadisme til psykiske traumer eller omvendt. Det vet jeg for lite om. Men forfatteren (som det viser seg at ikke skriver av egen erfaring!) hadde nok en teori om en sammenheng der. 

---

Karo Espeseth var lenge et ubeskrevet blad. Iallfall såpass at Barbara Gentikow, forfatteren av fagboka En skitten strøm: samfunnskritikken i den "umoralske" litteraturen i Norge 1880-1960 (1974), ikke kjente til opphavspersonen. Men det ante henne at forfatteren var en kvinne. 

Nå, i 2023, vet vi fasiten. I 1984 kom det iallfall en selvbiografi av haugesunderen Karo Espeseth, Livet gikk videre, som hun åpner med å fortelle om romanen og hvordan den ble mottatt og tolket - og forbudt - i Norge. Hun bosatte seg i Tyskland tidlig, også på grunn av det norske viraket rundt romanen. 

Her er en omtale av reaksjonene i Haugesund, fra avisen Ryfylke 4. desember det året boka kom ut: 

Den same boka har bokhandlarane i Haugesund, der Karo Espeseth er frå, sendt attende til forlaget. Dei vil nødig forhandle ei so ufjelg bok, sjølv um forfattaren er bysbarn.

Jeg har begynt å lese selvbiografien nå. Helt fascinert! Foreløpig holder hun seg i byen jeg nå bor i, så jeg kan lese om hvordan et sånt ganske greit middelklasseliv kunne være på begynnelsen av 1900-tallet. Og om en ung lesehest som etter hvert måtte gå på folkebiblioteket for å finne nok fortellinger å leve seg inn i... med hjelp av en sjefsbibliotekar jeg selv nettopp har gått nærmere etter i sømmene.

Sånt et litterært "kaninhull" kan en lesehest falle ned i på en helt vanlig tirsdagskveld.