Forlagsgaver (reklame?)

Jeg vet at andre bokbloggere har diskutert - og dels fortvilt over - de nye retningslinjene fra Forbrukerombudet om at bokomtaler av forlagseksemplarer skal merkes med "reklame" (her Elliken). Tanken er at bøker vi får fra forlagene er "smøregaver" som vi selvfølgelig vil snakke pent om, ellers vil vi ikke ha noen "produkter" å skrive om...? På linje med influensere som vlogger om sminke og kosttilskudd, altså.

Jeg har ikke nevnt dette nye kravet før fordi det har vært lite aktuelt for min del. Minst nittini prosent av bøkene jeg skriver om, er lånt på det lokale biblioteket jeg jobber på, og jeg har altså ikke fått dem privat. Jeg får sjeldent forlagsgaver, og i disse tilfellene gjør jeg det jeg kan for at omtalen skal bli så balansert som mulig. Jeg kjenner meg ikke forpliktet til å rose boka jeg har fått opp i skyene.
Så når jeg skriver "reklame" i tittelen her, er det ikke det i praksis. Jeg har heller ikke annonser på bloggen min og tjener ingen penger på den.

Når det er sagt, sjekker nok forlagene innleggene mine først for å se hva slags bøker som kan passe. Og etter nyttår har jeg fått to bøker fra Kagge forlag uanmeldt; den første var helt klart ei bok som fanget interessen. Jeg forestiller meg at de fikk med seg at jeg har lest litt dystopier og sci-fi-romaner de siste årene!

---

Kagge forlag, 2020
- takk for boka!

Boka som vakte særlig interesse, var Det siste mennesket av Lee Brown. Den har, som omslaget viser, barn og ungdom som hovedmålgruppe. Men også voksne som er åpne for fantasifulle historier kan ha glede av den.
Her er et sitat fra side 102-103:

"Du har oppført deg rart siden du sto opp", sa Forelder_2. 
"Og i går kveld kom du sent hjem", la Forelder_1 til. 
Øynene til Forelder_2 flimret. "Er du sikker på at det ikke er noe galt?" 

Det er klart noe er galt. Det siste mennesket på jorden er inne i den bygningen. Hun blir jaget av intelligente/grasiøse/blodtørstige/dødelige maskiner. Jeg er kanskje den eneste som kan hjelpe henne. 

Disse ordene skrollet gjennom kretssystemet mitt på ett eneste sekund. 
Jeg kunne selvsagt ikke si dem høyt. 
Så jeg slettet dem. 


Det går an å tenke seg en verden som fortsetter uten mennesker, hvor vår art har dødd ut av naturlige årsaker eller på grunn av katastrofer. Vanligvis fabulerer en da om at naturen tar overhånd, som Alan Weisman i boka Verden uten oss (på norsk i 2008).

Men det å forestille seg at menneskene har blitt aktivt nedkjempet og utryddet av andre intelligente vesener "til jordas beste", blir noe annet. Og det er nettopp dette Lee Brown fantaserer om i Det siste mennesket. Nå skjønner en på tittelen at vi ikke er fullstendig utdødd likevel, men det er den offisielle historien i en verden hvor roboter av ulike slag hersker, bor og arbeider.

I mange dystopier lærer innbyggerne fortiden å kjenne som noe ondt og dystert og får vite at nåtiden er et lykkelig sted å være. Hvis det fantes en annen art eller et annet folkeslag som nå er borte, var denne utryddelsen til det beste for verden. I denne sammenhengen: det var best for jordas overlevelse at mennesket forsvant. De ble utslettet av robotene, maskinene, for 30 år siden.

Fortelleren i Det siste mennesket er en ung robot som har i oppgave å installere solcellepaneler. Han er bare en liten bit i det store samfunnet av roboter, hvor alle har hver sin funksjon som de - ideelt sett - oppfyller til punkt og prikke uten spørsmål.
XR_935 (heretter kalt XR) har barnlig nysgjerrighet; det er mye å lære. Snart blir han ekstra interessert i menneskene og deres verden, ruinene som er igjen etter dem. Han lurer på hvorfor deler av informasjonen om menneskene er slettet fra den felles robot-databasen.

Nettopp dette at XR stadig er nysgjerrig og også har en viss åpenhet for uvanlige svar på spørsmål, gjør ham til en uvanlig robot. Og ikke minst: farlig for overmakten. En klassisk dystopihelt! Når XR og robotvennene hans finner en ekte menneskejente, vurderer han et øyeblikk å følge prosedyren og merke henne for sporing til JegerBotene. Men så lar han være. Har han samvittighet?

Og ikke bare det: vennegjengen velger å beskytte Emma i letingen hennes etter en rød flekk på et kart. Det blir en tur fylt av dramatikk, vennskap og læring.

Vennene kommer seg ganske langt før overhodene reagerer. Litt lite realistisk i et overvåkningssamfunn hvor alle er koblet sammen i en felles bevissthet; dette kan likevel tilgis fordi det gir leseren god tid til å bli kjent med både roboter og menneske. Ellers er det ingen ting som butter imot i lesinga.

Logikk er et viktig innslag i både innhold og form i Det siste mennesket. XR jobber stadig med å løse logiske paradokser, og bokkapitlene er nummerert med binærtall! Rekker av adjektiv med skåstrek mellom (grønn/brun) og utheving av oppslagsord gjør det tydelig at vi har med en analytisk forteller å gjøre.

Kapitlene er små, setningene korte; fortellingen er lett å lese. Den har innslag av humor (som robotkameraten Ceerons menneske-vitser), den er søt og har likevel snert. Den har fine beskrivelser av verdenen vennene reiser gjennom; framdriften er samtidig god. Flere barnebokforfattere kan ha noe å lære her!

---

Nå ble denne omtalen ganske positiv likevel. Du som leser dette, kan velge om du tar den for god fisk.

Og kanskje jeg snart får skrevet om en annen dystopi som har liknende tema, faktisk? Scythe-serien. 

Baksjå og framsjå: januar (i et nytt tiår)

Innsjøen utenfor arbeidsplassen min. Var litt smeltevann!

Hvordan var starten av 2020 for Lesehesten fra Sørlandet?

• Mye vær, som i store deler av Norge. Fløytelyder i viftesystemet i leiligheta mi (altså sterk vind), sølete og speilglatt om hverandre. Litt knall og fall, heldigvis harmløst for min del. Perlemorskyer. Snø og frost i ulike fasonger. 
• Innledning av den musikalske våren: Nyttårsball i Hemsedal med flere kor nå i helga, kjempeinspirerende! 
• Ja, og så har jeg sunget litt på sangene fra "Frozen 2". (Kunne gjerne skrevet litt om den filmen, kjenner jeg, men det holder å si at jeg er ganske enig med denne YouTube-kanalen i forskjellene mellom film 1 og 2. NB, spoilere!) 
• TV-serier jeg har sett: Lik meg, sesong 3 (NRK Super) og Sex Education (Netflix, hos venninne). Begge verdt å få med seg. Jeg har også fulgt med på 22. juli, som handler mindre om terroraksjonene enn en kanskje tror, mer om det norske samfunnet (NRK). 
• Litt gruing rundt viktige oppgaver som må gjennomføres denne våren. Dette stresset fører ganske ofte til at jeg finner fram ei bok, i den klassiske bokflukten.
  Dermed får jeg gjerne fine leseropplevelser, men samtidig veldig mange inntrykk, fakta og historier som jeg kanskje kunne ha bearbeidet litt? Skrevet noen notater, for eksempel. (Her om dagen satte jeg meg ned med en leselogg fra 2010. Leste jeg BARE fantasy?)

Hvordan var lese-januar?

Jeg leste 2 faktabøker for voksne, 4 romaner, 3 tegneserier, 4 ungdomsbøker og 4 barnebøker; det vil si 17 bøker til sammen. To av dem fikk jeg (ubedt) av forlag (disse omtaler jeg i et eget innlegg), resten var lånt på biblioteket.
Blant forfatterne var det en svenske, fem amerikanere, sju norsker og en danske. Seks menn og åtte damer.
Jeg var innom store deler av Norge, USA (både nåtidig og dystopisk), Frankrike, Danmark, Sverige og minst to fantasiland. Fikk både ny informasjon, litt filosofering og gode historier.

Kort og godt om bøkene jeg leste

Menneskenes uro, blir den mindre om de når det de hadde som mål på denne jorda?

Cappelen Damm, 

Denne måneden gjorde jeg ferdig lesingen av Finnskogen-serien til Britt Karin Larsen med sjuendeboka Kaldere mot natten ( (sitatet er fra side 41).
Så langt ute i historien - her er vi kommet til midten av 1900-tallet - begynner personene virkelig å blande seg for meg. De første generasjonene har dødd ut, og det er handling fra både Norge, Sverige og USA. Både nyttig og litt irriterende da at et lenge etterlengtet familiekart kom helt bakerst i siste bok! Lese-hjertet mitt var varmest hos de første personene jeg leste om, og da særlig Lina og Taneli, Lisa og presten.
Likevel, også slutten er fin. Den poetiske fortellerstilen er fremdeles vakker (hvert kapittel starter med et filosofisk spørsmål som det over). Jeg kommer i tanker om hvordan ulike kulturer - her Finnskogskulturen - har blitt vurdert og gjerne nedvurdert gjennom årene. Altfor ofte er det slik at vi først ser verdien i ting etter et par generasjoner, og det dagligdagse som virker fattigslig kan bli en skatt... hvis den ikke har blitt kastet.
- Jeg håper på å få skrevet mer om denne serien senere.

Font forlag, 2019

Treet er et viktig symbol i Finnskog-romanene, og da passet det godt å lese fagboka Trettitre norske trær og hva de har vært vitne til av Ole Mathismoen og Stig B. Hansen. Forfatter og fotograf brukte lang tid på å besøke ulike trær i Norge med en spesiell betydning eller historie, men også lang tid på å bestemme hvilke som fikk bli med i boken. Flere arter, noen opprinnelig norske og andre innført, noen eldgamle, andre nyere, mange store, noen små. Noen knyttet til kjente personer (Jon Michelet, Alf Prøysen og grunnlov-Falsen), andre til grupperinger eller tradisjoner. Fascinerende bok, både hvis en elsker trær (som jeg) og er interessert i historie - de lange linjene og den enkelte anekdoten.

Gloria forlag, 2019

Mitt liv som mann i likestillingens hjemland av Øystein Stene hadde jeg gått og sett på lenge. Jeg visste at den var et oppgjør med moderne, radikal (særlig norsk) feminisme - skrevet av en som kaller seg feminist selv. Forvirrende? Ikke egentlig. Umulig? Ikke det heller. Denne kommer det forhåpentligvis et eget innlegg om.

Aschehoug, 2003
Begynte å lese denne på jobben,
men det ble litt for flaut...  

Etterpå ble jeg nysgjerrig på en roman av samme forfatter: Ventemesteren. Også litt kjønnstematikk, men mer spesifikt om seksualitet og enda mer - slik jeg tolket det - om det å protestere mot at alt en gjør må ha et klart mål og en mening. (Fortellingen kan sikkert tolkes på ulike måter.)
"Ventemesteren" er en mann som er inaktiv og lengselløs på flere livsområder, men det fetteren hans reagerer på og vil ordne opp i, er at hovedpersonen unngår all seksuell aktivitet. Er han syk? Vår mann blir uansett overtalt/ presset til å skrive under en kontrakt på at et firma skal hjelpe ham med dette "problemet". Til tider kunne boka minne om en dystopi; i det minste er den en negativ kommentar til det moderne samfunnet.

Cappelen Damm, 2020

Det ble også et par spennende bøker på meg i januar. Først thrilleren Bare deg av Ninni Schulman, om et kjærlighetsforhold som virker veldig nært, men blir mer og mer sykt. Og hvem er det som er syk? Jeg må innrømme at jeg avslørte løsningen ganske tidlig, men det tok så lang tid å komme dit at jeg rakk å tvile. Klaustrofobisk, intens spenning mot slutten.

Samlaget, 2019

Dei sju dørene av Agnes Ravatn er ingen klassisk thriller, men likevel - et mysterium som blir mer og mer intenst spennende. Den starter med at litteraturprofessoren Nina Wisløff lanserer en idé om at litteraturprofessorer burde arbeide som etterforskere. Ikke lenge etter opptrer hun faktisk som det selv. Hvor har det blitt av den unge leieboeren deres, som forsvant sporløst rett etter at hun selv besøkte leiligheten sammen med sin egen datter på husjakt? - Tittelen spiller på et eventyr om en nysgjerrig prinsesse som angrer på at hun åpnet dører, og det skal bli mer ubehagelig enn Nina ante å snoke i denne saken.

Gyldendal, 2020

Jeg leste tegneserier også. Først den litt mørke, samtidig komiske fantasyen Nimona av Noelle Stevenson - hvor tittelfiguren egentlig er en bikarakter, mystisk og kanskje til og med mytisk?
Nimona virker først som en barnslig, voldsglad småjente som irriterer den sympatiske skurken Ballister Blekhjerte. Hun er den som tar den lengst ut - ofte uten tanke på konsekvenser - i kampen deres mot Ambrosius Gyldenlem (!) og Institusjonen for lov og orden og helteri. Etter hvert blir det tydelig at hun er noe mye, mye mer. Er hun faktisk ond? Eller farlig? Boka slutter åpent, så her er det duket for fortsettelser.
Nimona begynte som en webtegneserie; en av sidene er arkivert hos Wayback Machine her.

Kagge, 2019

Så leste jeg de to første bøkene om Morten og Mahdi, lagd av Kim Fupz Aakeson (fortelling) og Rasmus Bregnhøi (tegninger). Dette er noe helt annet! Helt realistisk og lett gjenkjennelig, vil jeg tro.

Morten og Mahdi er to danske kamerater, sånn 9-12 år (uten at det blir spesifisert). Bøkene er delt inn i kapitler, hvor de to guttene har et nytt oppdrag eller en ny (mer eller mindre god) idé i hvert kapittel. Bak de fleste idéene ligger et brennende ønske om å være kul og tøff. for eksempel gjennom å starte et death metal-band. Det går veldig sjeldent etter planen!

Simon and Schuster,
2016

Så leste jeg en bokserie som helt klart trenger et eget innlegg.
Det er snakk om den nyeste dystopiserien til Neal Shusterman: Arc of a Scythe. Akkurat som i forrige serie (Spleiset mm., omtalt her) lager Shusterman likandes tenåringshelter, noen antihelter på siden og en nesten uovervinnelig skurk. Og helt spesifikke moralske dilemmaer som sier noe om vårt eget samfunn.

Sist gang handlet det om systematisk høsting av kroppsdelene til "uønskede" ungdommer. Denne gangen om en "perfekt" verden hvor all smerte døyves ned og ingen dør på ordentlig uten å ha blitt drept av en profesjonell, forhåpentligvis sympatisk og moralsk drapsperson: en "scythe" (ljå).
I tillegg - og dette syns jeg er genialt - innfører Shusterman en kunstig intelligens, Thunderhead (en videreutvikling av dagens skytjenester!) som overvåker og virker i hele verden. Det åpner opp for mange ulike tanker og diskusjoner.

Til slutt: tre barnebøker ble lest i jakten på gode bøker til bokprat for småskoletrinn.

Olla forlag

Det gamle slottet av Olla Rypdal har biblioteket mitt kjøpt inn fordi den er ei nynorsk spenningsbok, noe det ikke fins for mye av. Her er det både detektivgåter og action. Dessverre er boka (og flere i serien) utgitt på et lite forlag. Dette preger design og typografi, og den mangler også litt på redigering (plot). Dette gjør dessverre et ganske spennende mysterium fra Frankrike mindre fristende å ta med seg. (Har du lest den?)

Vigmostad & Bjørke, 2019

Rotter: verdens beste dyr av Marit Nicolaysen er på sin side ganske så lekker designmessig, morsomt illustrert av Jens Kristensen. I tillegg er den en godt bearbeidet, informativ og morsom faktabok. En del vil nok kjenne igjen forfatternavnet fra Svein og rotta-serien, og i denne nye boka forteller Nicolaysen både om sitt personlige forhold til rotter og om alt det fantastiske rotter kan gjøre. Pluss pluss.

Cappelen Damm, 2019

Rikka på ordentlig og forever av Maiken Nylund var nok min barnebokfavoritt denne måneden. I denne fortellinga strever Rikka i femte klasse med både vennskapsbrudd og utstøtelse, en fersk forelskelse og det å være midt mellom to familier (skilte foreldre med nye partnere og barn). Rikka er lett å bli glad i og heie på.

Hva skjer i februar?

Jeg mistenker at det blir litt fritidslesing av barnebøker også i februar, siden jeg planlegger et barnebokforedrag om et par uker til. Ellers håper jeg på at jeg kan få skrevet litt om året som gikk, kanskje med hjelp av Instagram-bilder?
Nå har jeg lånt med meg hjem de siste bøkene i to tegneserie-serier: Amuletten og Alene. De skal jeg kose meg med!

Å være redd

I voksen alder har jeg heldigvis ikke vært redd så ofte.

Jeg har en viss avsmak for det å få småkutt og andre sår som det blør av, da kan jeg bli svimmel - noe som har resultert i et par arr i ansiktet og på en fot (beinbrudd). Litt av samme grunn har jeg en ganske så stor respekt for skarpe kniver og ser ikke lenger på dem enn jeg absolutt må.
Jeg er også redd for å svelge for mye vann når jeg bader og å ikke vite hvor bunnen er.
Men det er veldig sjeldent at jeg trenger å forholde meg til disse små-redslene.

Én vinterkveld stoppet jeg opp i et veikryss som jeg hadde spesielle og såre minner fra, fra flere år tilbake. Da kjente jeg hvordan munnen ble tørr, hjertet banket ekstra hardt og fort, og det knøt seg i magen. Bakgrunnen for opplevelsen hadde sorg i seg, men det var helt klart et element av redsel i det. Redselen for å ikke være god nok, ha gjort noe veldig feil. Kunne jeg gå så langt som å kalle det angst?
Men bare noen sekunder. Ikke gjentatte angstanfall gjennom flere år. Så jeg er heldig, har jeg nå skjønt.

---

Angst er temaet for ei av de siste bøkene jeg leste i 2019: Noen ganger er jeg redd av Jannecke Weeden, med undertittel: historier om angst.

Før jeg starter på omtalen av boka: her er definisjonen på uttrykket angst i Store norske leksikon:

Angst er en følelse av uro, anspenthet og nagende forventning om at noe farlig kan hende, eller en overdreven fryktreaksjon på en hendelse (...) Angst kan være uspesifikk («frittflytende») ved at man ikke har en konkret formening om hva man er redd for, og kalles da generalisert angst dersom tilstanden er vedvarende, eller panikklidelse dersom angsten opptrer anfallsvis. Ved fobier er angsten rettet mot bestemte situasjoner eller objekter.

Pilar forlag, 2019

Jannecke Weeden har vært plaget med ulike typer angst i flere tiår. Da hun skrev denne boka, hadde hun gått gjennom et samlivsbrudd og fått en ryggskade - med angst på toppen. Hun mistet (eller forlot?) også jobben sin som programleder. Noen ganger er jeg redd hadde et todelt formål, skriver hun i forordet:
1) å vise at "vanlige folk" (i betydningen "med jobb og familie") kan ha psykiske lidelser, og
2) å kanskje få litt hjelp selv.

Deler av boka blir dagboksnotater hvor Weeden forteller om sine egne opplevelser med angsten - både fobier (som en ny angst for ulike transportmidler), generalisert angstlidelse og panikkanfall. Hun håper underveis på at ting skal gå bedre, men "nissen på lasset" vil ikke flytte, og mot slutten konstaterer hun at hun bare må lære å leve med denne skapningen, denne tilstanden.

Men det kan kanskje likevel være en lettelse å vite at en ikke er alene. Og store deler av boka er viet andres fortellinger - "vanlige folk" som gjerne har et tilsynelatende perfekt liv med et høyt tempo og høy status. Så dukker angsten opp og får alt til å knyte seg.

En fellesnevner for flere av informantene er at de har yrker med stort ansvar og/eller høye prestasjonskrav, for eksempel innen musikk, næringsliv eller media (som Weeden selv). Jeg syns jeg ser tydelig hvordan angsten har sammenheng med stresset i denne livsstilen. En av disse informantene er artisten Vinni, som fikk reaksjoner av å være i rampelyset. En annen er programlederen Stian, som Weeden faktisk gjennomfører en programserie sammen med (med en felles erfaring med angst som var til trøst).

Jeg savner litt betraktninger rundt dette stresset og prestasjonsjaget og hva det kan ha å si for angst. Jeg savner også fortellinger fra informanter som har mer "uvanlige" eller "uperfekte" liv (noe som statistisk sett er vanligere enn det å ha høyprestasjons- eller høystatusliv).
Likevel, det er flott at en får innsyn i vonde følelser, opplevelser og lidelser som kan ligge bak den perfekte fasaden. At de vi ser opp til fordi de ser ut til å få alt til, også sliter.

En av informantene opplever at ektefellen er utro, kanskje den mest gjenkjennbare historien for store deler av befolkningen.
Her blir jeg likevel litt betenkt: informanten er forfatterens egen venninne, så her virker ikke anonymiteten godt nok; jeg ville fjernet opplysningen om kjennskapet eller latt historien være. Angsten er også en del av et større reaksjonsbilde hos venninnen, så er det relevant?

En annen opplever intens angst under to graviditeter, uten noen følelsesmessig eller tankemessig forklaring, men med store følger for nattesøvn og generell helse.

Og nettopp dette at angsten har en fysisk side - både på årsakssiden (av og til) og på symptomsiden - er noe Weeden er opptatt av. Det å ha angst kan ikke sidestilles med det å ha vrangforestillinger, selv om begge deler gjerne sorterer under uttrykket psykiske lidelser (les mer om det på Store norske leksikon). Så kan en argumentere med at begge lidelsene har med prosesser eller tilstander i hjernen å gjøre, men likevel - utslaget er veldig ulikt.
Forfatteren problematiserer også bruken av spesifikke angstdiagnoser som kan være vanskelige å kjenne seg igjen i.

Weeden intervjuer én pårørende til en med panikkangst - et veldig fint innslag. For hvordan lever en egentlig med en som har angst som kan slå ut når som helst? En kan jo ikke egentlig kurere eller trøste. En kan ikke fjerne angsten, men må uansett forholde seg til det den fører til.
I ett kapittel legger forfatteren fram tre ulike reaksjonsmåter i møte med andres angstanfall og kommenterer hvordan disse kan oppleves for den som har angst. I korte trekk: prøv å vise forståelse, selv om dette kan være litt plagsomt for den angstridde der og da.

Det er også prisverdig at Weeden har åpnet for innspill fra sine følgere på Instagram, hvor noen faktisk har angst og forteller om dette. Det er med på å normalisere psykiske lidelser, skaper et slags fellesskap i problemene, og hjelper den enkelte til å snakke om det.

Selv om jeg sitter igjen med noen spørsmål og innsigelser, var dette alt i alt en positiv og informativ leseropplevelse. Anbefales.

Til slutt et sitat jeg likte godt, side 109:

Jeg håper at nye muligheter dukker opp på en helt vanlig tirsdag.