Ungdommelige sistedager og spøkelsesreiser

Kagge forlag, 2019 

Om bare to dager til skal jeg holde bokprat for niende trinn. Det er en årlig foreteelse hvor fokus gjerne er på bøkenes tema. Det blir spennende å se hvilke titler og tema jeg tar fram denne gangen.

Jeg har lest noen nye ungdomsbøker for å forberede meg. Et par av disse har fått mye omtale i formidler- og leserkretser. Begge er svenske.

Den jeg likte best var Slutten av Mats Strandberg. En preapokalyptisk roman med handling fra Sverige hvor vi bare har en måned igjen før en komet treffer jorden. En skremmende tanke, men også et perfekt utgangspunkt for ungdomsdrama. For hva gjør en med livet sitt når det er så lite igjen av det - for alle?

"Du kan ikke holde på sånn og være ute hver eneste natt," sier Judette. 
"Spiller det noen rolle?"
"Visst faen spiller det en rolle!" brøler Stina og slår håndflaten hardt i armlenet på sofaen. 
Støvet virvler opp i luften. Glitrer i solskinnet fra vinduet. 
"Hvorfor det?" sier jeg. "Det er jo ikke akkurat sånn at jeg kan ødelegge fremtiden min eller noe."
 (Slutten, s. 37)

Lucinda og Simon har en ting til felles: de var glade i Tilda, ei jente som blir funnet død under mystiske omstendigheter. Lucinda var bestevenninnen og svømmekompisen til Tilda før hun selv ble kreftsyk og trakk seg unna alt. Simon var kjæresten før Tilda gjorde det slutt. En dag møtes de to tilfeldigvis (eller?) ved en innsjø. Sammen prøver de å finne ut hva som skjedde med Tilda - og å finne ut hva de vil gjøre med dagene som er igjen av livet.
De to ungdommene forteller i hvert sitt kapittel, trinnvis mot slutten. Begge i jeg-form, men mens Simon forteller til en udefinert tilhører, skriver Lucinda en dagbok som skal sendes via satelitt til den som måtte høre budskapet i framtiden.

Jeg syns handlingen virker realistisk, både på personplan og når en ser på hvordan samfunnet utvikler seg mot slutten. Noen fortsetter som før, andre blir mer utagerende i mening og handlinger, andre igjen blir apatiske og redde.
Og ikke bare er det realistisk, det er også intenst spennende og følelsessterkt. Boka er på over 500 sider, men det er ikke for mye. Akkurat passe.

Kagge forlag, 2019

En annen bok jeg nettopp leste ferdig, var Norra Latin: Drømmenes skole av Sara Bergmark Elfgren. Den er første bok i en ny serie.
Artigfakta: Bergmark Elfgren og før nevnte Mats Strandberg lagde Engelsfors-serien sammen (2012-2014; blogget om her). Dette var en urban fantasy-serie hvor hovedpersonene hadde overnaturlige evner av ulike slag til bruk i kampen mot onde krefter, mens de samtidig måtte takle ungdomsproblemer som skolehierarkier og (u)vennskap.

Og Bergmark Elfgren tar med seg dette inn i den nye serien. Vi har en storby, Stockholm, og en ærverdig skole, Norra Latin, med et spøkelse i korridorene. Det blir ganske mørkt og grøssete etter hvert.
Boka starter in medias res, midt i en intens scene som hører til mot slutten av boka. Så får en opprullingen mot slutten etterpå, sett gjennom øynene på de to teaterelevene Tamar (en outsider fra landsbygda) og Clea (en populær byjente).

Denne boka er også utgitt på Kagge forlag, men bærer preg av dårligere redigering. Det gjelder den norske utgivelsen (feil som gjentatt avsnitt i prologen og font-kommentarer midt i teksten), men også selve boka, fortellingen, som kunne vært strippet ned kraftig og spisset. Blant annet får en ofte referert de samme hendelsene fra begge jentene uten at dette tilfører spenning eller nye opplysninger av betydning. Etter å ha lest de første kapitlene, begynte jeg å bla fram og tilbake - før jeg bestemte meg for å gi boka en sjanse. Etter cirka hundre sider løsnet det, og den grøssete spenningen begynte å fengsle meg. I tillegg ble jeg glad i hovedkarakterene, og det hjelper.

En ting jeg la særlig merke til etter hvert som jeg leste, var at kjærlighetsforholdet mellom de priviligerte skuespillerbarna Clea og Tim minnet mye om forholdet i en tredje, ny norsk unge voksne-bok: I morgen av Catarina Cattaneo. Forholdet er skjevt, og gutten har en kombinasjon av lav selvtillit/ komplekser og oppblåst ego. Jenta prøver å redde gutten - helt til det ikke går lengre.

Ellers fikk jeg lyst til å lese noe av Shakespeare. Det er nemlig Shakespeare-stykker teaterelevene konsentrerer seg om og skal framføre på en avslutning. En midtsommernattsdrøm, blant annet, som får meg til å tenke på Neil som Puck i filmen Dead Poets' Society (Dagen er din, 1989). Sukk. En HELT annen og mye snillere Puck enn den vi møter i Norra Latin, forresten.

Robert Sean Leonard som Neil/ Puck i Dead Poets' Society.
Touchstone Pictures/ Silver Screen Partners IV, 1989

Lita oppsummering

Åh, den bloggtørken.
Men. Jeg har hatt det litt ekstra travelt denne tidlighøsten. Etter nesten 16 år på samme bibliotek har det blitt endring i arbeidsforholdene! Ikke noe veldig dramatisk; biblioteket har flyttet noen meter inn i en ny del av kulturhuset. Sist uke, faktisk. Det har vært hektisk. Spennende. Rart.

I den store ryddesjauen forut for flyttinga tok jeg med meg hjem noen skatter vi kasserte fra samlinga, men som jeg ikke hadde hjerte til å kaste - eller bare ble nysgjerrig på.

Klassikerne 

Først to skikkelige klassikere: Århundredernes legende av Bjørnstjerne Bjørnson (gjendikting av Victor Hugos La Legende de Siécles) og Betlehems stjerne av Agatha Christie. Litt utenfor det en forbinder med disse forfatterne! En av Hugos legender syns jeg at jeg husker fra skolen, en historie om en stakkars padde som blir plaget av en gjeng smågutter.

Christie har jeg ikke begynt på enda. Kan det være en variant av den bibelske julefortellingen?

Musikkbøkene

Så fant jeg tre små bøker om tre av de ti beste norske albumene, kåret i en Morgenbladet-tevling i 2011: Hunting High and Low og Scoundrel Days (album av bandet a-ha) og Juba Juba (Knutsen og Ludvigsen). 

De to første bøkene er veldig ulike. Den første: en ren fagbok OG fanbok fra lederen av den tyske a-ha-fanklubben, Larissa Bendel. Den andre: en novellesamling hvor Frode Grytten fabulerer rundt utrolige ting som kunne skjedd rundt bandet og de verdenskjente bandmedlemmene.

I den tredje boka forteller Gro Dahle om hvordan Knutsen og Ludvigsens gjøglerier satte fart i hennes egen fantasi, og hun intervjuer Øystein Dolmen, som nylig hadde blitt alene i duoen da boka ble skrevet. Hun vurderer også enkelte av sangene, mye ut fra tekstforfatterståsted.

(Artig fun fact: Dahle nevner mot slutten en amerikansk fan av duoen som jeg tror jeg har møtt. Nathan Parent traff jeg tilfeldigvis i USA i 2013, hvor jeg fikk en minikonsert med "Kanskje kommer kongen"!)

Jeg har skjønt at jeg har visst veldig lite om både trioen og duoen, selv om jeg har regnet meg som fan. Så mange sanger og så ulike sider ved dem. 

Spenningsbøker 

Jeg har også begynt å innstille meg på bokprat-høsten, med lesing av spenningsbøker for barn og ungdommer. 

The Chosen er første bok i den nye fantasy/scifi-serien Contender av Taran Matharu. Denne vakte mersmak! En kan kanskje kalle dette en miks av Indiana Jones, Dødslekene (Suzanne Collins) og Cherub-serien (Robert Muchamore)? Indiana Jones, fordi mye av handlingen foregår i et eksotisk miljø med historiske artefakter. Dødslekene, fordi det er en konkurranse på gang på liv og død, og en gjeng ungdommer er deltakere mot sin vilje (men her på lag). Cherub, fordi boka er actionpreget og en også får glimt fra en spesialskole gutter med ulike problemer havner på. Uten å røpe for mye kan jeg si at guttene og - etter hvert en jentegjeng - plutselig havner i en sprø annen verden hvor de kjemper mot monstre (til og med dinosaurer!) og en mystisk urkraft. Det er bare lenge usikkert hva slags verden dette er. 

Hovedpersonen Cade er en overlever, og mye av hans overlevelsesevne ligger i interessen han har for historiske fakta. Men han tør også ta helt utrolige sjanser, og er en helt som hjelper andre. 

To stammer er bok 7 i Kepler62-serien. Serien (et slags samarbeid mellom Bjørn Sortland og finnen Timo Parvela) har vært ujevn, og denne boka - skrevet av Parvela - brukte lang tid på å fenge meg. Men det skal sies at det var lenge siden jeg hadde lest bok 6, og disse bør leses i direkte sammenheng.

Noe av det som buttet imot, var språket, og særlig den indre stemmen til lillebror Ari virket kunstig i starten. Ellers virket det som om fordelingen av tegninger og tekst var tilfeldig, og layouten er for stappet med tekst til at boka kan kalles lettlest (som den er kalt enkelte steder). Likevel - her er det nok spenning til at fansen skal bli oppslukt. Bok 8, Øya, kommer nå i september!

Så begynte jeg på Victoria Vargmo og jerntrollet av Alexander Løken, en oppfølger av trilogien om Edvard Frost. Her har vi norsk folketro fra land, vann og luft krydret med vampyr- og zombieelementer og satt inn i en historisk kontekst. 

Jeg hadde bare lest Trollskallen fra før, og ganske snart skjønte jeg at jeg måtte lese bok 2 og 3 i trilogien - ikke bare fordi jeg manglet opplysninger, men fordi jeg ble virkelig nysgjerrig på hvordan det hadde gått med personene. Jeg MÅTTE ta en ekstra tur til biblioteket, snike meg inn (som en bibliotekansatt kan) og få med meg Ormeegget og Ulvehammeren. 

Mens jeg leste koste jeg meg over hvor godt disse historiene var skrevet! Løken vet hvordan han skal bygge opp verdenen sin, spenningen i handlingen og personene. Språket er veldig bra. Alt virker gjennomført, særlig i denne første trilogien. 

De unge heltene Edvard (helt menneskelig, men modig gategutt) og Alma (enda tøffere halvvette) og personene rundt dem er lette å like, selv med sine mørkere sider. Victoria er Edvards og Almas barnebarn og lengter fra bygd til by, men må innse at hun har naturlige bindinger til skog og fjell. 

Og ellers? 

Ellers har jeg begynt å godta at sommeren er over, pakket ned både bikini og sommerkjoler og forberedt meg på høstens vind og lavtrykk.

God august!

Tilbakeblikk (andres historier)

For noen uker siden var jeg på ferietur i nordre delen av Nordland - Ofoten/ Lofoten - sammen med søster. Der bodde vi blant annet hos familie på Ankenes utenfor Narvik. Inne i byen var vi blant annet på krigsmuseet, hvor de ser både bakover og framover, og ut fra andre verdenskrig til andre kriger i verden. Særlig en veggklokke som gikk altfor raskt framover - og en som gikk bakover - gjorde inntrykk på meg. Det gir tanker om tidas natur.

Museet ligger rett ved Narvik bibliotek, og da passet det godt å låne med seg første delen av en bokserie jeg har hatt lyst til å lese ei stund: Utvandrer-serien av Vilhelm Moberg (skrevet 1949-1959). Jeg har visst om den lenge, men en nydelig sang fra musikalversjonen Kristina från Duvemåla har gjort det ekstra fristende å sette seg inn i denne klassikeren.



Kristina har reist fra tryggheten i Sverige til usikkerheten i Minnesota. Den barnerike familien hadde ikke muligheter for å overleve på den steinrike eiendommen i hjemlandet, så hun ble med ektemannen Karl Oskar på eventyret over sjøen. Men selv etter flere år føler hun at Sverige er hjemme og Minnesota borte, og hun sørger over landet hun sannsynligvis aldri vil få se igjen. Hun får også problemer med å tro at Gud er den som styrer det som skjer med familien, og teksten i sangen er hentet fra en veldig følelsessterk scene fra bok 4, del 1: En velsignet kvinne.

De andre to hovedpersonene i serien er Karl Oskar og hans lillebror Robert. Robert følger med familien til Minnesota, men drar snart sin egen vei for å finne gull i California sammen med bestevennen Arvid.
Alle har våre venner sine ønsker for livet, problemer og overlevelsesstrategier. Robert har en intens lengsel etter å være fri fra krav og ansvar, Karl Oskar har troen på egne evner og krefter, Kristina troen på Gud og et barnlig, lekent sinn. Alt dette blir satt på prøve gjennom serien, dels på fryktelige måter, uten at det dermed blir helsvart. Historien er på sitt mest rørende der alt står på spill. Da knyttes det konkrete ting til følelsene - en bekk, en klokke og et epletre.

Hovedpersonene har også folk rundt seg, særlig landsmenn, som vi får møte i serien: Danjel, som flykter for å få utøve kristendom uten presteskap og som må lære at tegnene på rettroenhet ikke nødvendigvis er så klare. Ulrika, som rømmer fra en ryktebefengt og vond fortid og vil ha oppreisning. Samuel Nøjd, som liker seg best i friluft og har et bankende hjerte for de som har mistet landet sitt: indianerne. Jonas Petter, som rømte fra en kone han aldri ble venner med og stadig har en grov historie å fortelle. Fina-Kajsa, som trodde hun skulle slå seg ned på storgarden til sønnen sin, men som i stedet finner ham alkoholisert og ensom i en liten koie.

Det er naturlig for svenskene å søke til sine egne i det nye landet. Men det viser seg snart at ikke alle er til å stole på. Den fremmede som fremfor alt viser dem vennlighet og hjelper dem i den første tiden, er amerikaner: baptistpresten Henry Jackson. Naturlig nok er det noen fra gamlelandet som mener at han har "feil" tro; også religiøse fordommer og utstøtelse blir forsøkt innført i den nye verden, men Kristina og Karl Oskar står imot og setter vennskap høyere enn rettroenhet. 

Moberg skriver slik at leseren lett smetter inn i fortellingen. Av og til med virkemidler som bryter opp den ellers enkle, kronologiske historien: fortelleren lager lister over personene som drar over sjøen, hva de kommer fra og hvor de vil. Han lar Roberts vonde øre være jeg-forteller i en av de siste bøkene. Ofte får en frampek til ting som skal skje. 

Mot slutten av den siste boka, Siste brev hjem, virker fortelleren etter hvert uinspirert, det er som om han blir gammel sammen med hovedpersonen og alt går litt for sakte. Ellers er Utvandrerne, Innvandrerne, Nybyggerne og Siste brev hjem en flott og herved anbefalt reise.

Vilhelm Moberg utvandret aldri til USA selv, men reiste dit for å gjøre research og snakket med nybyggere. Og han beskriver flere sider av utviklingen av det amerikanske samfunnet i denne nyskapende og spennende perioden.

Tre assosiasjoner på tampen

1. Jeg har startet transkriberingen av 1920-folketellingen for Lyngdal (kommunen jeg har dialekten min fra), et dugnadsarbeid jeg meldte meg på via Digitalarkivet. Her leser jeg om mange enkeltpersoner - foreløpig bare gifte kvinner - som fikk spørsmål om levende og døde barn, om giftermål, og så: om de har vært i Amerika. Det er fascinerende å tenke på at også fra mine hjemtrakter reiste det mange over det store havet som ønsket seg et nytt liv. På Sørlandskysten var det, særlig i forrige århundre, mange som kom tilbake og hadde med seg amerikansk kultur og tenkemåter. Noen lever i dag.

Gyldendal, 2019

2. Hvordan utviklet egentlig det religiøse Nord-Amerika seg fra Karl Oskar og Kristinas tid og fram til i dag? lurer jeg på. Jeg har lest et par biografier som på ulike måter gir en pekepinn.
Først Noe tapt og noe vunnet av Tara Westover, en mye omtalt selvbiografi om en jente som vokser opp i en sekterisk mormonfamilie i Idaho i moderne tid. Den amerikanske religionsfriheten - som i teorien burde være en bra ting - blir virkelig satt spørsmål ved her. I tillegg har vi elementer av angst og katastrofetro, som gjorde Taras oppvekst full av frykt og farer.
Og så leste jeg Jeg lever ikke lenger selv av Kristine Hovda, som riktignok vokste opp i norsk kristendom (hjemmemenighet utenfor kirken), men som ble med i karismatiske bevegelser inspirert av USA.

3. Barnefødsler er en av konfliktpunktene i Mobergs serie. En velsignelse fra Gud - eller? I likhet med Karl Oskar og Kristina er mange fattige foreldre i Libanon fruktbare, som i den nye filmen Kapernaum, sett nylig. I Mobergs serie truer graviditeten først og fremst Kristinas eget liv, i Kapernaum er det barna som lider - såpass at tolvåringen Zain saksøker foreldrene for å ha satt ham til verden.  
Denne filmen er også virkelig severdig. Vond, men mesterlig lagd.