Barnebøker i juli (del 2)

Cappelen Damm, 2009

Maria setter seg ved det runde stuebordet og tar fram mattebøkene mens Bendik går og henter et par glass vann. Da han kommer tilbake, venter han at hun skal begynne å klage over Birger. Det har hun gjort hver eneste dag det året hun har bodd her. Men i dag sier hun ingenting. Når han tenker seg om, har hun ikke sagt noe særlig i hele dag. 
"Er det vanskelig?" spør han. 
Maria sier ingenting. Sitter bare og plukker i stykker viskelæret sitt. 
"Vi skal kanskje flytte tilbake til Målselv," sier hun. 
Bendik mister det ene glasset i gulvet. 

Cappelen Damm, 2010

Jeg leste bok fire og fem i Sverre Henmos serie om Bendik og Maria: Bråtebrann og Mesterskapet.
I podcasten "Svingens barnebokverden" (episode 21) forteller Henmo at dette var en bestillingsserie fra forlaget, som ville ha ei fortelling om en gutt og ei jente som ikke var kjærester. (Det stemmer, selv om Bendik forelsker seg i ei jente i klassen.) De har synsvinkelen i annethvert kapittel.

Bendik og Maria bor på et lite tettsted der alle kjenner alle. Begge to er raske til beins, særlig Maria elsker å løpe (første bok heter nettopp "Løp!"). Hun er en ganske selvstendig og sterk jente; Bendik er mer avhengig av andres anerkjennelse for å føle seg ovenpå. Men de utfyller hverandre og støtter hverandre gjennom små og store ting som skjer.
Her: en ny "nakne damer"-klubb som Bendik er usikker på om han vil være med i (det var dette med å tekkes de "tøffe" guttene...). En bråtebrann uten kontroll. (Veldig aktuelt for tida!) Et idrettsmesterskap som de øver til mens de gruer seg til at Maria skal flytte. Avslutninga av siste bok er åpen. Akkurat passe. Vennskapet vil bestå. 
Jeg liker disse bøkene så godt. Designet er nok litt utdatert, men selve historien vil nok kunne fenge mange gutter og jenter på småskoletrinnet.

Gyldendal, 2018

Jeg bretter ut lappen med klamme fingertupper og hjertet til en liten fugl, for det aner meg at det ikke er et kjærlighetsbrev. Med rød skrift og store bokstaver står det én enkel setning som slår pusten ut av meg: 
DET FINNES IKKE TIGERE I AFRIKA. 


Det du ikke vet om Vilde av Nicolai Houm handler om hvor langt en kan gå for å bli godtatt i en ny klasse. Det å for eksempel lyve om at pappa er dyrepasser i Afrika (når han egentlig sitter i fengsel) er ikke så lurt i lengden. Men hvem ville godtatt henne hvis hun hadde sagt sannheten? Og det å sabotere sin egen danseoppvisning når en egentlig kunne spilt hovedrollen i Svanesjøen, er heller ikke så lurt, men helt nødvendig hvis en ikke vil legge seg ut med favoritten Sara. Vilde er 13, enebarn, en kreativ sjel og desperat etter venner.

-Hva heter du, da? spør Thomas plutselig. Rett mot Alice. 
Det lille, og for andre helt ufarlige og dagligdagse spørsmålet er hundre prosent umulig å svare på for henne. 
-Ingenting? spør han, og det er akkurat som om han prøver å kikke under hatten og inn bak solbrillene.

Aschehoug, 2018

Alice og alt du ikke vet og godt er det av Torun Lian har en tittel som minner om den over, men der stopper likheten. Alice er en helt annen type enn Vilde; fra tre tidligere bøker vet vi at hun er plagsomt (mest for egen del) sjenert og innadvendt. Hun liker seg aller best fullstendig alene, for eksempel med ei bok i en fluktstol ute på ei ensom brygge. Men familien er på ferie, det er sommer og sol, og hun blir nødt til å sosialisere.
Så møter Alice en eldre gutt som hun av en eller annen merkelig grunn får lyst til å snakke til. Eller, hun vil iallfall være der han er. Hun bestikker til og med storebroren sin for å få være sammen med dem. Hva kan være i veien?
Boka beskriver detaljert og levende hvordan det er å føle at en er feil. Og hvordan noen mennesker er eksperter på å få en til å føle seg ok likevel. Den passer kanskje like godt for voksne som for barn?