Slaughterhouse 5

If you think death is a terrible thing, then you have not understood a word I've said. 

                  Billy Pilgrim i Slaughterhouse 5

Jeg har lest tre bøker som alle har et dramatisk bakteppe. Alle med utgangspunkt i virkelige hendelser. Slaughterhouse 5 av Kurt Vonnegut, Dette livet eller det neste av Demian Vitanza og Sommer i Norge av Taran Bjørnstad. Her skriver jeg om den første.

Vintage Classics, ny utg. 2000

Slaughterhouse 5, or The Children's Crusade er en viden kjent og flere ganger forbudt (i USA) klassiker fra 1969. Utgitt under Vietnamkrigen, men med handling fra andre verdenskrig og særlig Dresden. Den er realistisk med noen overnaturlige (sci-fi-aktige) innslag.

Romanen begynner med en innledning hvor fortelleren - som har en del til felles med Vonnegut selv - skriver om den store Dresden-romanen han vil utgi, den som vil gjøre ham berømt. Vi skjønner at det er denne romanen vi skal få lese. Han forteller om møtet sitt med en annen krigsveteran som husker bombingen i Dresden, og hvordan dennes kone får fortelleren til å love at romanen ikke skal være noen romantisering av det som skjedde. 

Fortelleren introduserer så romankarakteren sin: Billy Pilgrim; en ganske svakelig og litt godtroende optiker, ingen typisk soldat. Han blir da også med i andre verdenskrig bare som presteassistent, men havner på flukt sammen med amerikanske soldater og blir tatt til fange av tyskerne. Han overlever en hasardiøs fangetransport, og havner etter hvert i et fengsel hvor noen veldig strøkne og en smule arrogante engelskmenn regjerer.
Tilfeldigvis er Billy i en sementbygning med tilnavnet "Slaughterhouse 5" under bombingen av Dresden (som Vonnegut), og overlever altså. Men han er mentalt merket av det som har skjedd i krigen. Noen år etter krigen blir han bortført av romvesener (eller?), og han har opphold på psykiatrisk sykehus. Barna vil ikke tro på det han forteller. For meg som leser er det uklart hva som er virkelig og innbildning. Uansett, Billy Pilgrim reiser også i tid - ufrivillig, som hovedpersonen i Den tidsreisendes kvinne - og det gjør at han også vet når han selv kommer til å dø (se sitatet over).

Boka har en ganske mørk tone, men samtidig et lett og ledig språk. Flere ganger i romanen har fortelleren denne kommentaren til tragiske hendelser, som dødsfall: So it goes, altså: "sånn er nå det" (mer moderne: "shit happens"?). Dette har blitt tolket av enkelte kritikere som om forfatteren, altså Vonnegut, nedvurderer det vonde og ikke tar det på alvor. Slik jeg ser det er ironien i disse kommentarene nokså tydelig. Han tar slett ikke lett på det som har skjedd, men bruker humor for å i det hele tatt takle tragediene. Det er de som sier at krig er et nødvendig onde han vil i strupen på.

En skjønner hvorfor boka har blitt en klassiker. Når leseren er forberedt på en ikke-lineær historie med frampek og tilbakeblikk samt noen sprø elementer, er den i grunnen lett å komme igjennom -selv om det er fristende å stoppe opp ved flere sitatvennlige visdomsord, og å lese boka på nytt. Inni det enkle språket og bak historien om den troskyldige Billy Pilgrim er det en dyp bunn av mening.