Klassen: fortellinger fra et skoleår

Cappelen Damm, 2017

Tankene slår henne ofte, når hun kjører hjemover fra skolen, når hun står i kassakø på nærbutikken, når hun sorterer klesvask, når hun går opp eller ned trappene på skolen - og hver gang gjør hun alt hun kan for å skyve den unna. Om bare fem måneder skal hun ikke lese mer for disse elevene, noensinne. Skal ikke undervise dem, snakke med dem, høre betroelsene deres mer. Om fem måneder forsvinner 3STA ut av livet hennes. Da er de ikke hennes lenger. 


(Klassen, side 157)

Litt for ofte går det lang tid mellom lesing og blogging. Verst er det når ei bok har gjort inntrykk på meg og jeg vet at jeg vil dele den med alle - nå! - og den likevel blir liggende. Det gjelder også dokumentaren Klassen: fortellinger fra et skoleår av Marte Spurkland.

Her får vi fortellingen om syv avgangselever fra videregående og læreren deres, den over gjennomsnittet engasjerte "Anette". Hun er der alltid for dem, også utenom skoletid.  Gir dem nye sjanser - med særlig oppfølging - når oppgaver ikke blir levert i tide og fravær truer skoleløpet deres. Svarer på fortvilte sms-er når hun er med familien på hyttetur.
Alle de omtalte er anonymisert; det eneste vi får vite er at skolen ligger en times kjøring fra Oslo. Og det er veldig personlige historier vi får. Alt skjer i løpet av det siste skoleåret.

Ingen lever i et vakuum, og ofte er familieforhold helt sentrale for det elevene opplever. Noen av dem er etnisk norske, andre har innvandrerbakgrunn. På hver sine vis har opphavet forventninger og ønsker for barna som disse må forholde seg til.
Ett trygdet foreldrepar krever at datteren, som er yngst, skal støtte dem økonomisk når de selv ikke klarer å tjene penger eller når storesøster har pådratt seg gjeld. De reagerer når hun prater med gutter utenfor huset. En annen jente har en voldelig far som kan bli sendt ut av landet, og hun må være den voksne når han truer resten av familien. Ei norsk jente har foreldre som ikke klarer å se datterens behov for mer luft under vingene. 

Men det kan også være nye kamerater som gjør livet utfordrende med krav om hevn og fiendebilder.
Det kan også være kjærlighetssorg, et voldtektsforsøk eller til og med en gjennomført voldtekt. Store og mindre hendelser kompliserer russeåret for de sju. Og Anette stiller opp mer enn en skulle forvente av en kontaktlærer.
Hva ville alternativet vært? tenker hun sikkert.

Anbefales varmt! Skal være å finne på et norsk folkebibliotek nær deg.
(Litt avhengig av hvor du bor i landet, dessverre...)  

Snarveier mellom himmel og helvete

Publica, 2018

Snarveier mellom himmel og helvete er debutromanen til Bjørn Hoel, en journalist som bor på Lista i Vest-Agder. Jeg har fått et anmeldereksemplar av forlaget og skriver her en forhåndsomtale av boka.

---

Hoels debutroman bærer preg av å være en hybrid av ulike prosjekter og også sjangre. Allerede i forlagets omtale får en vite at det ikke er en "vanlig krimbok", men en fortelling om personer på Torshov i Oslo noen tiår tilbake, og at handlingen dels er inspirert av forfatterens egen bakgrunn med rusproblemer. Det er en kjærlighetserklæring til Hoels egne bekjente og en fortelling om hvor fort ting kan gå galt. Dette er mye å trykke inn mellom to permer. Leseren vil dermed merke at retningen på fortellingen er litt uklar, og vi får en bok hvor delene virker greit hver for seg, av og til lovende, men det halter som helhet.


Ellers skorter det en del på fortellerteknikk og stil i teksten; bedre redigering kunne gjort boka klart strammere, tydeligere og lettere å lese. Dette er dessverre mest tydelig i starten, når leseren skal bestemme seg for om en skal fortsette med boka eller ikke.

Likevel sitter jeg igjen i etterkant med en opplevelse av å ha lest noe viktig og møtt personer som jeg engasjerer meg i. De siste sidene inneholder også en veldig fin scene. Jeg skulle bare ønske at jeg ikke hadde stoppet opp så ofte på veien.

Jeg syns gjerne Hoel kan skrive en fortsettelse på fortellinga om Kalle, og dermed vil jeg (i kraft av å være mangeårig leser og bloggskribent) gi noen tips til neste bok. Men først litt om handlinga.

----

Vi møter Kalle Albert Jensen, 38, idet han blir sluppet fri etter et døgn på glattcelle i Oslo.
Politiet har funnet en pakke heroin på ham under et raid i parken hvor rusmisbrukerne holder seg; et mysterium, siden han selv ikke har ruset seg på flere år. Pulveret må være plantet i jakkelomma hans.

Kalle går hjem til leiligheten han deler med kone og barn og grubler over hva som kan ha skjedd, samtidig som han studerer gamle dagboksnotater fra tjue år tilbake - fra tida da han begynte å ruse seg. Vi får i den sammenhengen vite en del om bakgrunnen til personer i disse miljøene. Mellom tilbakeblikkene til bryggejobb, litteraturstudier og politisk aktivitet og en stadig tøffere selvmedisinering, får leseren følge med i både Kalles egen og politiets etterforskning av heroinfunnet de 48 timene rammefortellingen varer. Etter hvert følger vi særlig politimannen Sylvester Hansen og Kalles prostituerte ekskjæreste Annabelle i et tilbakeblikk (før hendelsen i parken). 

Den sistnevnte delen om Sylvester og Annabelle er som et utdrag fra en klassisk krimroman, hvor en politimann har egne motiver for etterforskningen og et uetisk nært forhold til et vitne. Ellers er det lite i Snarveier mellom himmel og helvete som minner om krim, og jeg tror dermed forlaget og forfatteren kunne tjent på å ikke nevne ordet "krim" i omtalen. Det skaper nemlig forventninger til en helt annen type spenning enn det boka varter opp med.

Det som virkelig er spennende er avsløringen av hvordan Kalle har endt opp der han er i dag, utenfor rushelvetet - og hvordan det har gått med kameratene hans underveis. Vi får ganske gode beskrivelser av disse personene som gjør at en får sympati med dem og ønsker at de skal få det til.

---

Så til det fortellertekniske.

Stilmessig gjør en litt omstendelig fortellermåte med mange innskutte setninger lesingen vanskeligere. For eksempel (side 11-12):
Kalle forsøkte å sette seg inn i hvordan politifolk generelt tenker i sådanne stunder, og håpet selvsagt at de forsto at så mye dop ikke er noe du bare glemmer at du har. 

Dagboksnotatene til noen-og-tjueårige Kalle reagerte jeg særlig på. De har et litterært og blomstrende språk, dels gammeldags med ord som "sågar" og "dog" at det virker lite realistisk. Vi får etter hvert vite at vår venn kommer til å studere litteratur, men likevel skurrer det, og særlig når en sammenligner med utdrag fra dialogen, hvor Kalle snakker østkantspråk og ganske knapt.

Et par steder snakker politimannen plutselig overdrevent riksmål. Andre ganger helt gjennomsnittlig bokmål. Er dette noe han bare velger der og da, og i så fall hvorfor? Dette trekket virker umotivert og kan forvirre leseren.

Ellers er det viktig at en forfatter gir leseren bare den informasjonen hen trenger, og til riktig tid. Fortell det du trenger for utvikling av handlingen, beskrivelsen av et miljø eller anslag av en stemning, vær ellers nøktern - og vær konsistent. (Det fins gjennomført "forvirrede" kunstromaner, men da er dette et virkemiddel.) Dette syndes det endel mot her.
 En leser trenger for eksempel støtte for det indre blikket når handlingen flytter seg til et nytt sted eller en møter en ny person; litt for ofte setter Hoel beskrivelser av steder og personer for sent inn i handlingen. For eksempel blir Sylvesters utseende ikke konkret beskrevet før langt ute i romanen, selv om Kalle har møtt ham ganske tidlig. Skildringene trenger ikke være lange, men kommer de på etterskudd har de liten funksjon.
Et annet eksempel: en dame prater trøndersk på telefonen, men vi får ikke vite at dette er trønderdialekt før flere replikker er gjengitt i dialektord som også kan komme andre steder fra.

Nå og da blir beskrivelser overflødige, som når vi møter Annabelle for første gang (side 72):
I-DI-OOOT. DRA TIL HELVETE!! ropte Annabelle, ikke akkurat på tradisjonelt kvinnevis (min kursivering).
Forfatteren går her i den fellen at han både viser og forteller. Velg én av delene; ofte er demonstrasjon og ikke forklaring det mest effektfulle.

Det hender også at en person blir beskrevet med motstridende karaktertrekk, som politiadvokat Salvesen: han er både "avmålt" og har et "vennlig vesen"; dette harmonerer dårlig.

Vil du skifte synsvinkel og la leseren høre en annen persons (for eksempel samboerens) tanker midt i hovedpersonens fortelling? Lag avsnitt i teksten så dette blir tydelig, og vurdér om det er mulig å gjøre det mer elegant. Eller la være.

Vi møter mange personer i romanen, og siden fortellingen ikke er rent selvbiografisk, kunne kanskje persongalleriet vært klemt sammen en smule? En får en følelse av at Hoel vil skrive ekte personers historier så sannferdig som mulig. Effekten blir at historien spriker litt.

----
 Jeg skulle for forfatterens - og leserens - skyld ønske at disse tekniske feilene hadde vært luket bort og fortellingen strammet inn før utgivelse. For jeg tviler ikke på at Hoel har en interessant historie å fortelle, og vi hadde fortjent å få den i en god innpakning.  

Å være dødelig

Mime forlag, 2016

Håp er ikke en plan, men det er likevel planen vår. 

                                                  (Å være dødelig, side 189)

Før jeg tok bibliotekarutdanningen, prøvde jeg ett år på sykepleiestudiet. Første praksisperiode, våren 1998, var jeg på et sykehjem.
Dette var - for min del - en effektiv vaksine mot videre ideer om sykepleieyrket.
Jeg var vant til å se eldre folk. Men her var de så sårbare, hjelpeløse og avhengige av andre. Avhengige av en timeplan som de ikke hadde noen innvirkning på, felles tider for oppvåkning, stell, mat og legging. Og alle rutinene gikk så fort og ble så upersonlige at det gikk på verdigheten løs. Det virket på mange måter som en fabrikk. Hadde en rukket å gjøre det en skulle, ferdigstille pasientene en hadde ansvar for, hadde en gjort en god jobb på den vakten...
Flere av pasientene, også min primærpasient, kom til å leve sine siste dager på dette stedet som var så upersonlig og trist. Det var til å bli dypt deprimert av.

---

Sist uke kjøpte jeg boka Å være dødelig på Mammutsalget. Det tok ikke lange tida fra jeg åpnet den til jeg kjente at dette, dette er viktig. Dette er riktig.

Gawande, en amerikansk lege med indisk familiebakgrunn, skriver om det at vi alle skal dø, men at så altfor få fokuserer på hvordan vi skal møte døden på en god måte. At flere av oss blir eldre, uten at aldring har blitt noe naturlig av den grunn. Og at legevitenskapen har gjort mye vondt i kampen sin for å fikse alvorlige tilstander - leger tør ikke å tape eller godta at det fins ting de ikke kan (eller bør) gjøre noe med.


Én ting er eldre mennesker som får stadig flere kroppslige plager og ikke lengre kan klare seg selv. Hvordan skal de beholde følelsen av verdighet og selvstendighet og samtidig ha tilgang på nødvendig hjelp? Hvordan kan de slippe det Gawande kaller de tre grusomhetene: hjelpeløshet, ensomhet og kjedsomhet?
Et tankekors: de amerikanske pleiehjemmene ble ikke lagd for å gjøre livet bedre for eldre pasienter, men for å minske sykehuskøene som vokste da behandlingsmulighetene utenfor hjemmet ble flere. (Jeg vet ikke hvordan det var i Norge.)

Forfatteren stiller ikke bare spørsmål ved de tradisjonelle pleiehjemmene, han viser også til alternativer som har dukket opp i USA - bofellesskap hvor de eldre har muligheter for pleie og akutt hjelp, men uten at det går ut over selvråderett og muligheten for å kjenne seg hjemme. Og noen steder gjør de aktivt ting for å live opp tilværelsen for beboerne: innfører dyr og levende planter, har jevnlig kontakt med skolebarn. De får rett og slett en grunn til å leve videre.

En annen ting boka beskriver er alvorlige syke, yngre mennesker - for eksempel kreftsyke. De som - slik tenker en gjerne - hadde fortjent mange flere år, men står på dødens rand, ofte med et falskt håp om bedring. Hvordan skal de kunne godta eller i det minste oppfatte at det ikke er håp, så de kan forberede seg på siste del av livet?
Først: kan legene være så ærlige om dårlige prognoser at pasientene skjønner hvor alvorlig det er? Så: blir de så ensidig opptatt av å behandle det fysiske, gjennom runder med operasjoner og cellegift og (på det mest alvorlige) kunstig pust/ernæring osv. at den syke ikke får tid til å virkelig forberede seg, ta farvel med de nærmeste, ordne det som skal ordnes?
Jeg for min del - og sikkert mange med meg - ser på det som det verste en kan oppleve på det siste: å være alvorlig syk, men ikke få sjansen til å ta farvel med livet fordi noen sløver meg ned i forsøket på å forlenge det.
(Gawande nevner også aktiv dødshjelp/ eutanasi, som han mener bare har "livets rett" om en har fokusert på pasientens ønsker, en god avslutning av livet og lindring i forkant: palliativ behandling.)

Iblandet alle de illustrerende historiene (både tragiske og oppmuntrende) får vi også historien om Gawandes egen far, også en lege, som fikk muligheten til å bestemme over sine siste dager i den grad det var mulig - døden ble dermed så god som mulig.

Boka mi har nå både understrekinger og eselører, og jeg gråt flere skvetter underveis. Evig aktuelt tema, verdt å lese. Faktabok på sitt beste, både informativ og personlig. Anbefales varmt. 

Sci-fi-klassikere, det var på tide

I det siste har det blitt endel science fiction på meg, både i skrift og på skjerm. Det begynte med at jeg så en britisk dokumentarserie på NRK (anbefales!) og ble hekta/ fant ut at jeg hadde noen huller i kunnskapen min om denne sjangeren.
Så jeg lånte Tidsmaskinen fra 1895; den er lest, og i dag så jeg kultfilmen 2001: A Space Odyssey fra 1968 av Stanley Kubrick. (Filmen er visst delvis basert på noveller av Arthur C. Clarke, som har skrevet en romanversjon av filmen.)

Wow. Altså.
Ganske dystre historier, begge to. Men verdt å kjenne til!

Gyldendal, 1974

The Time Machine var gjennombruddsromanen til briten H.G. Wells og ett av de viktigste verkene i science fiction-sjangeren; det har inspirert mange andre historier.
Før jeg åpnet denne boka, som kom i norsk utgave i Lanterne-serien i 1974 (oversatt av Nils Nordberg), glemte jeg at teksten faktisk er over hundre år gammel. Men det ble fort ganske tydelig på grunn av den omstendelige fortellermåten hvor nettopp fortellersituasjonen er rammen rundt alt.

Den oppdagelsesreisende (her tidsreisende) er en bikarakter i starten; han har samlet en gruppe menn som han underviser og prøver å overbevise om tidsreisenes mulighet. Siden møter jeg-personen opp igjen hos tidsreiseren; denne kommer forsinket til møtet og i en forferdelig forfatning - og starter sin fantastiske historie om den vellykkede tidsreisen. Boka avrundes så med en kommentar om hvordan det gikk siden og hva jeg-personen tenker om fortellingen.
Oppbygningen står i sterk kontrast til spenningsbøker i dag, hvor flesteparten fortelles direkte til leser fra synsvinkelen til en eller flere personer som er midt i handlingen, og uten rammefortelling. Gjerne rett på noe dramatisk (in medias res). Det kunne vært interessant å se hvordan en ville redigert Wells bok i dag!

Uansett, det som skjer med tidsreiseren er at han reiser langt, langt fram i tid, 800 000 år. Menneskene lever fremdeles, men de er fullstendig forandret. De har blitt til to arter; en fredelig og barnslig (eloiene) og en dyrisk, voldelig (morlokkene). Tidsreiseren utvikler snart en teori om at eloiene for lenge siden var en overklasse som fikk alt opp i hendene, noe som har sløvet intelligensen deres i ekstrem grad. Morlokkene har vært en underklasse (bokstavelig talt, de lever under jorden) som ble tvunget til å arbeide for at overklassen skal ha det bra. Nå har maktforholdet begynt å endre seg, og i ly av mørket tar "morlokkene" enkeltindivider av eloiene til fange og spiser dem.
Wells' budskap ser ut til å være: pass dere, overklasse, så dere ikke blir sløve og tror dere har rett til å få alt uten arbeid.

--

1968. Filmen på IMDB

2001: a Space Odyssey (på norsk 2001: En romodysse). Ja, hva skal en si om den?
Helt fra starten er musikken/ lydsporet fremtredende. Dels atonal og vond instrumentalmusikk (eller vokalmusikk; jeg har aldri visst at korsang kunne være så dyster!), dels lystig wienervals. Og så kjenningsmelodien: duuu - duuu - duuu - du du! (Sunrise-innledningen fra Also Sprach Zarathustra av Strauss, her kan du høre den på YouTube).
I tillegg kommer effekter som lyden av pusting i en astronautdrakt. Eller bare stillhet.
Og så har vi det visuelle. I starten ganske realistisk miljø, tydelig og litt uelegant klipping mellom scener, så mer stilrent, fiffige kameravinkler for å vise vektløshet; mot slutten animert, psykedelisk og insisterende.

Men hva med selve plottet, fortellinga?
Etter en innledning med fullstendig mørke, bare musikk - og så bilder fra verdensrommet - begynner filmen med en liten gruppe menneskeaper - for lenge, lenge siden - som finner ut at de kan bruke bein fra et kadaver til våpen - og reiser seg på to. Dette skjer etter at de har kommet i nærkontakt med en mystisk svart monolitt; den blir sentral utover i filmen. Et overnaturlig element som her spiller en nøkkelrolle i evolusjonen.

Så hopper vi langt inn i fremtiden (2001), og romreiser har blitt vanlige. En representant for de amerikanske myndighetene reiser til månen for å oppmuntre arbeiderne i utposten Clavius til å holde sitt egentlige oppdrag hemmelig. Dette har med den samme monolitten å gjøre, og jeg skal ikke røpe hva som så skjer.

Den siste historien, som foregår noen måneder senere i romskipet Discovery One på vei til Jupiter, er nok den mest kjente og også den delen som iallfall jeg ble mest engasjert i. To unge astronauter, Dave og Frank, har bare den intelligente datamaskinen HAL 9000 som selskap i romskipet; tre andre astronauter ligger i kunstig søvn og skal vekkes når de nærmer seg Jupiter. Etter hvert får Dave og Frank mistanker om at HAL har sin egen agenda. Det stemmer...
Avslutningen, hva skal en si om den? Jeg måtte spole over minutter med intens lyd og lys - og så er vi i en slags drømmesekvens, absurd. (Det hjalp å lese synopsisen fra IMBD etterpå, men obs! Full av spoilere.)

Som vi vet ble ikke 2001 året for romturisme. Det er ikke sikkert vi heller vil oppleve det. Men datamaskiner som blir farlig intelligente? Det ligger nærmere...
(Og i dag kan vi på en enkel måte føre samtaler via videotelefon, som Kubrick forutså.)

Jeg har fått lese og se noen interessante historier, men det ble også ganske mørkt  - så hodet mitt er litt fullt akkurat nå, og jeg kjenner at det er på tide å besøke realismen igjen.  

Baksjå og framsjå: januar (del 2)

Her er første del av oppsummeringa av januar 2018. 

Fakta/ dokumentar

Cappelen Damm, 2011

3096 dager av Natascha Kampusch hørte jeg opplest på Storytel mens jeg puslet et vanskelig puslespill.
Mange husker nok denne saken om jenta som ble kidnappet av en mann i Østerrike og holdt fanget i flere år fra hun var 10. Det er en fengslende historie. Hun forteller om barndommen sin fram mot kidnappingen, hvor moren hennes har hovedansvaret og lærer datteren opp til å bli ganske selvhjulpen og hard. (Visstnok en ganske vanlig måte å oppdra barn på der hun vokste opp.)
På tragisk vis gjør morens kulde henne ekstra sårbar for kidnapping, men det hjelper henne også til å takle det som så skjer.
Wolfgang Priklopil ble stadig mer voldelig mot jenta etter hvert som hun ble kvinne - og sultet henne samtidig som han brøt henne ned psykisk. Noen beskrivelser måtte jeg spole over.

Kampusch har, trass i det hun opplevde, motforestillinger mot menneskenes (og særlig medienes) trang etter å dele alt og alle inn i godt og vondt og glemme nyansene. Hun ville ikke bli husket som det svake offeret i etterkant, men være et sterkt individ.
Hvis en umenneskeliggjør de som gjør umenneskelige handlinger, blir det vanskeligere å se at ganske mange av oss kan bli monstrøse under de rette (feile) forutsetningene. Og det å menneskeliggjøre eller prøve å forstå en kidnapper er en overlevelsesstrategi for den som er fanget.
-Forfatteren kom med en oppfølger i 2016: 10 år i frihet. 

Barnebøker

Aschehoug, 2017

Hjertet er en knyttneve av Ingrid Ovedie Volden er fortellinga om en gutt og ei jente som går i samme klasse (tipper slutten av barneskolen), men som aldri har pratet sammen. Delvis fordi Aline, som har flyttet dit for ett års tid med sin musikerfar og døve arkitektmor, har lovet bestevenninnen sin å holde kjeft på skolen - for å sabotere flyttinga og markere at dette ikke var hennes idé. Oliver på sin side sliter med en far som er helt i kjelleren følelsesmessig etter et samlivsbrudd. De har det greit sammen, men faren klarer ikke å være far, så Oliver må ordne ting selv. Enda mer dramatisk blir det når faren får et hjerteanfall. Fins det faktisk noe som heter broken heart syndrom?
Av ulike grunner velger både Aline og Oliver hjertet som organ i en fordypningsoppgave på skolen, og der finner de etter hvert hverandre.
Kapitlene er korte, fortellinga er lett å lese og lett å bli glad i. Dette er forfatterens andre bok; Alt som teller skrev jeg om her.

Mangschou, 2013

Se meg inn i øynene av Lauren Child (Ruby Redford) er første boka i en spenningsserie med den svært så oppvakte jenta Ruby Redfort i hovedrollen. Egentlig dukket Ruby først opp i Childs serie om den litt yngre Clarice Bean, som en elsket litterær karakter. Nå har altså Clarices yndlingsbøker blitt virkelige, og en skjønner virkelig fascinasjonen hun hadde for Ruby Redforts mysterier.
Ruby legger fort merke til ting som ikke er helt vanlig. Og noe mystisk skjer her. Hun får en mystisk telefonoppringning som viser seg å være en kode - en test. Er hun så god i kodeløsning som hun tror? Så god at hun kan bli agent for en hemmelig organisasjon som skal avsløre kriminelle aktiviteter? Etter hvert blir det ganske så spennende...

Ungdomsbøker

Gyldendal, 2017

Da månen sluknet av Sissel Chipman passer nok ekstra godt for "hestejenter", men har også allmenne tema. Om det å være tenåring og flytte fra by til landsbygda, prøve å passe inn, og å gjøre så mye for den sårbare lillesøstera si at en føler at en ofrer alt. Etter hvert overtar lillesøster til og med drømmehesten - og drømmeguttens oppmerksomhet. Det er fristende å gjøre noe drastisk. 

Aschehoug, 2017

1000 dagar er ikke akkurat 3096 dager, men det kan være lenge nok når ting klusser seg til i starten av ungdomsskolen.
Det kjedelige utgangspunktet for Inger Johanne Sæterbakks hovedperson Johanna, er at bestevennen Georg gjør henne dypt flau første dagen i den nye klassen. Hun kan ikke risikere at de andre tror at de er kjærester. For gutter og jenter kan vel ikke være venner på ungdomsskolen? Kjønnsskillene er strenge og det sosiale presset er stort. Og Johannas lengsel etter eks-bestevennen skyver mot dette. (Men hun er IKKE kåt på ham, som klassevenninnene hevder så ertelystent.)
Som hun sier på side 115:
Om eg og Georg aldri greier å snakke saman igjen, blir alt det som skjedde dei 4723 dagane vi var bestevenar, usynleg. Det er nesten heile livet mitt, det.
Endringer i vennemønster og sosial status er også beskrevet i Anton og andre flokkdyr, som jeg skrev om her.

Samlaget, 2017

Under av Sturla Berg og Hilde L. Kvalvaag er starten på en ny nynorsk dystopi. Vi er i et framtidig Norge (?) hvor Sverige og Kina har blitt én felles supermakt. I starten litt vanskelig å venne seg til alle de kinesiske og nyskapte ordene som ikke blir forklart i teksten (det er ordliste bakerst), men etter hvert ble handlingen så spennende at disse bare gled forbi. Boka og verdenen kan minne om Flukten av Igland og Hestsveen (omtalt i Best i 2014-videoen), selv om det er litt flere sci-fi-elementer her. Frister til videre lesning. Utdrag fra side 73, der vår hovedperson blir etterlyst:

Dette er anarkisten Ela. Med si oppmoding til terror og undergraving har ho sett våre felles verdiar i SDK Zeijang-Volvo i fare, og dermed alle dykk. Berre for si eiga vinnings skuld. Kor usselt kan eit medmenneske bli? Likevel, vi insisterer på at ho skal få den same hjelp og rettleiing vi tilbyr alle som treng oss. Derfor må ingen gjere henne vondt, sjølv om de kan bli freista til å ta loven i eigne hender. Berre sei frå kvar ho er til nærmaste volPolis eller fèngchéng. Det er ingen fare. Og hugs, ikkje sei søster. Det er eit ord terroristane bruker i propaganda. 
I Zeijang-Volvo held vi kvarandre i hendene!

Januar, i korte trekk

Det ble en fin førstemåned med flere gode leseopplevelser. Flere sjangre, og både spenning, humor og litt grinestoff. Både oversatte og norskskrevne bøker. Vil særlig huske de to lydbøkene jeg hørte (Green og Kampusch) og Hjertet er en knyttneve.

Framsjå til februar

Jeg skrev om a-ha for et par uker siden, og nå er min første konsert med gruppa gjennomført! Kanskje det kommer en liten anmeldelse av den. Uansett, veldig bra.
Ellers har jeg i det siste sett X-men-filmer (som er en slags fantasy-sci-fi) og en NRK-serie om science fiction. Det førte til at jeg blant annet lånte en klassiker av H. G. Wells. Interessant! I kveld vurderer jeg å se 2001: a space odyssey. 
Jeg har også lest tre fine romaner som på ulike måter handler om ondskap og godhet.
Og til helga skal jeg prøve det nye spørrespillet "Bøkenes verden", som jeg fant på Norli! 

God lesemåned! 



 

Baksjå og framsjå: januar (del 1)

Utsikt fra inngangsdøra mi i januar.

Hva skjedde i januar?

Den første måneden av året inneholdt først og fremst snø i store hauger her i Hallingdal. Heldigvis er brøytemannskapet mer erfarne med sånt (og har lettere framkomst) enn i Oslo. Ellers kan jeg nevne en helt lokal rockefestival jeg fikk med meg, Sundreball, med blant andre Ida Jenshus (første møte for min del, veldig bra!). 

Hva blogget jeg om?

Jeg blogget om bøker fra vpbi-bunka mi, ellers om forskjellene mellom ei jentebok og ei guttebok, og to ungdomsbøker med jenter i hovedrollene. Ganske ungdommelige tema altså.

Hva leste jeg?  

Jeg leste til sammen 22 små og store bøker i januar. Dette innlegget forteller om tegneseriene og romanene jeg ikke har skrevet om før.

Tegneserier

I tillegg til slutten av Sandman-serien-serien (på toget hjem) fikk jeg med meg:

Egmont, 2017

De to første bøkene i den nye serien Superman Earth One av J. Michael Straczynski og Shane Davis. Det er en moderne gjenfortelling av myten om denne superhelten. Spennende! Men: femme fatale-Luthor? Det var litt rart. 
Serien er oversatt til norsk av Tom-Erik Fure.

I fint super-driv valgte jeg så tegneserieantologien Über: Superhelt fra

Überpress, 2017

Überpress. Dette er en norsk serie med striper som dels er på nynorsk - så perfekt for biblioteket vårt! Bøkene har ulik tematikk og sjangre - også fantasy, sjøfortellinger og grøss. I denne boka har ulike tegnere forestilt seg superhelter som hører til - eller iallfall opptrer - i Norge. Noe er litt ekkelt, andre ting morsomt, det meste spennende.

Gyldendal, 2016

Så har jeg lest starten på en tegneserie for barn, Poptropica. Den er bygd på et dataspill-univers som er kjempepopulært i USA og har vært det en stund; så vidt jeg vet er det ikke så kjent i Norge. Enda. Bøkene har ulike forfattere.

I den første, Kartmysteriet av Jack Chabert, er tre søsken på reise i en luftballong når den mystiske ballongføreren Octavian plutselig fører dem inn i en storm som skjuler en fantasiverden: Poptropica, med utallige øyer en kan reise til, og framover og bakover i tid. Ungene finner et kart som Octavian er ute etter, og på eventyrene sine må de både overliste ham og slippe unna flere andre farer. En gjeng tatoverte agenter er ute etter dem, og det samme er både vikinger og amasoner.
Det er artig tegnet, typete figurer - men ganske spennende og passer for tiåringer og eldre. 

Skjønnlitteratur for voksne

Bastion, 2016

Tidlig en morgen av Virginia Baily er en historisk roman som foregår i to tidsperioder og på to steder: andre verdenskrig og 70-tallet, og Roma / Cardiff (Wales). Hendelsene settes i gang av en impulsiv redningsaksjon hvor en jødisk gutt blir reddet fra progromene av en barnløs italiensk dame. Daniele glemmer aldri hvem han egentlig er, og sorg og sinne preger kommer til å prege livet hans. Flere tiår senere, i Wales, finner tenåringsjenta Maria ut at den biologiske faren hennes er en annen enn hun har trodd -  Daniele. Hun reiser til Roma for å finne Chiara, den eneste personen som kan fortelle henne om faren.
Dette høres ut som en typisk "dame i kjole med ryggen til"-bok, og det er en følegodt-roman, men ganske spennende (særlig mot slutten). Det hjalp meg faktisk at jødegutten ikke blir noen kjærlig engel av å bli reddet; det virker realistisk.

Kagge, 2017

Fri vilje av Helga Hjorth er det mye omtalte svaret på Vigdis Hjorths roman Arv og miljø (omtalt av meg her). Lillesøsteren til den etablerte forfatteren stod fram og sa at hun ikke kjente seg igjen i Hjorths bok, som skal inneholde elementer fra den virkelige familiehistorien. I Fri vilje kommer Helga med sin versjon av både familiebakgrunnen og det som skjedde rundt utgivelsen av Arv og miljø.

Og denne søsteren skriver bedre, syns faktisk jeg. Jeg liker stilen hennes. Der Vigdis' roman bar preg av å være opphengt i detaljer, dvelende og med liten framdrift, er framdriften fint til stede i tilsvaret. Vi får det vi trenger når vi trenger det. Om det skulle være slik at det er Helgas versjon som passer best med den virkelige virkeligheten og at søsteren dermed har tøyd sannheten også tidligere, er det tøft å ta kampen opp. I "virkelighetslitteraturen" kan folk som kjenner seg igjen i beskrivelser, risikere å få høre: ja, men det er jo bare diktning!
Det hjelper ikke når leserne ser det de tror er deg i det de leser.  

Thelma: et spillefilmmanus av Eskil Vogt har jeg skrevet om på den andre bloggen min. Undertittelen sier seg selv; det er manuset til den norske filmen Thelma, som gikk på kino i høst. Bonus er en samtale mellom forfatter Bjarte Breiteig og filmskaperne.

Pax forlag, nyutg. 2018

Rop det fra berget er James Baldwins debutroman fra 1953. Denne delvis selvbiografiske boka forteller historien om en gruppe svarte amerikanere i New York (med røtter i Sørstatene), sett fra synsvinkelen til predikantsønnen John. Han fyller 14 år. Gabriel, Johns far, er hjelpepastor i en karismatisk menighet og en ganske hard mann. Av en mystisk grunn blir John behandlet dårligere enn sin viltre lillebror, og det virker ikke som om Gabriel tror han kan bli til noe. Etter hvert får vi innblikk i historiene til Johns foreldre og også Gabriels søster, og dagens situasjon blir forklart.

Mye av scenene og også noen filosoferinger handler om utøvelsen av pinsekristendom, så romanen vil nok være ekstra interessant for religionsinteresserte. Uansett er boka en klassiker med mer generelle tema: ønsket om å bli anerkjent og å finne ut hvem en er - og strekke seg lenger ut.
Boka ble tv-serie i 1984; her er et klipp.

a-ha! Meg, alle tre og en av dem

Det bandet som har fulgt meg mest siden tenårene, er norske a-ha. Jeg er ingen blodfan, har for eksempel aldri vært på konsert med dem, og har ikke alle platene. Jeg ville ikke gjort det bra i noen a-ha-quiz. Men de har dukket opp nå og da, og rett før jul oppdaget jeg dem igjen. Wow, de hadde faktisk begynt å holde akustiske konserter! Jeg så et opptak fra konserten på Giske i juni 2017 og ble fascinert (se nederst). Kjøpte en samle-cd og den akustiske plata med dvd-opptak av konserten. Jeg fikk faktisk tilsendt en signert plakat for ikke lenge siden etter å ha kommentert noe på Facebook. Den må jeg jo bare dokumentere!

Så har jeg nettopp lest ferdig ei ny bok om ett av bandmedlemmene (som jeg kommer tilbake til) og hører på kassetten som startet det hele for min del. Jeg syns ikke det er lett å skrive samtidig som musikken går, jeg trenger stillhet, men det har satt meg litt i stemning.

Kassetten fra Polen:
East of the Sun and West of the Moon

Det begynte med at jeg hørte en sang på skolen i et friminutt; det må ha vært på radio. Jeg syns jeg husker utsikten fra klasserommet på barneskolen, men tipper at det heller var første året på ungdomsskolen, altså høsten 1990. Sangen begynner med lyden av taktfast regn og bergtok meg. Som mange vet er dette en coverlåt som The Everly Brothers gjorde først. Her kan du se musikkvideoen til Crying in the Rain (som jeg ikke så før i voksen alder, siden jeg ikke hadde tilgang til musikkvideoer i oppveksten).

På denne tida hadde a-ha holdt på i fem år allerede og var ferdige med sin første, mest kommersielle periode. De var på vei inn i det mer kunstneriske med plater som solgte mindre; de ville ikke bli et rent popband og tok større sjanser.
Jeg fant en kassett (sannsynligvis piratkopi) på skoletur til Polen våren 1991, "East of the Sun and Crying in the Rain var der. De andre sangene var fremmede for meg, mørke og litt rockete. Men likevel a-ha.
Ikke mange år etterpå la bandet opp for første gang, samarbeidsproblemene gjorde at de startet prosjekter på hver sin kant. Og jeg glemte dem.
Jeg har funnet tilbake til bandet de siste årene og lest meg litt opp, sett flere musikkvideoer og kjøpt flere innspillinger. En dråpe her og en dråpe der.

Én sang har blitt gladsangen som er perfekt til dans på stuegolvet, den tidlige låten Touchy fra albumet Stay on these Roads (1988). Det ser ut som om de har det gøy, og det tipper jeg også de hadde!



Sytten år senere kom Lifelines, som jeg også hørte på radio, og den var så fin at jeg måtte kjøpe platen.



Da denne sangen kom ut hadde bandbiografien The Swing of Things: 20 år med a-ha av Jan Omdahl (Press forlag) vært ute i ett år, og den kjøpte jeg. Her blir de tre medlemmene i bandet - og flere de har hatt kontakt med - intervjuet om livet med gruppa. Som en bonus er det en cd i boka med demoer fra den første tida, digitalisert fra kassetter som noen heldigvis hadde spart på.

Falck forlag, 2017

Så kom ei bok om Pål/ Paul i fjor, Tårer fra en stein. (Skal finnes på alle norske folkebibliotek!)

Undertittelen er samtaler om et arbeid, og det er først og fremst kunstneren, lyrikeren og musikeren Pål Waaktar Savoy som er i fokus - men med noen glimt fra oppvekst, familieliv og ikke minst livet med bandene a-ha og Savoy.
I starten beskriver forfatteren en scene fra a-ha-konserten da Pål plutselig kom med en hilsen til publikum fra scenen, og Morten kommenterte: "After 25 years Pål has something to say!" Dette sier mye om denne mannen - i utgangspunktet mer komfortabel med skrift enn med tale - og også denne situasjonen, som ble så følelsessterk.

Ørjan Nilsson har skrevet ei veldig god bok på bakgrunn av intervjuer med Pål (og kona Lauren) gjennom et par år - blant annet på turné med a-ha. Den er teksttung, ikke noe for den som elsker bilder og fancy fonter, men personlig, nær og samtidig full av informasjon.
Pål er for eksempel en person som ikke kan lese ei bok bare for å nyte den, alt han tar inn er noe han henter inspirasjon fra. Jeg lurer på hvordan det kan være.
Jeg fikk også vite at en annen artist som fulgte meg i de første musikkinteresserte årene, Sissel Kyrkjebø, bestilte en sang fra Pål som hun aldri brukte, men som a-ha tok med seg på plata Lifelines: Time and Again. Artig sammentreff! 

Savoy har blitt et prosjekt der Pål kan gjøre mer av det han elsker selv. Og av og til kommer det egne versjoner av sanger som også er kjent i a-ha, som Velvet.


Først nå har jeg skjønt at det er Pål som synger den fine andrestemmen på sangen jeg hørte på radio for snart 30 år siden (se NRKs veldedighetskonsert fra 1990; Crying in the Rain kommer mot slutten). Han har en dypere, jevnere stemme enn frontfiguren Morten. Magne Furuholmen pleide å være min favoritt i bandet med sin sjarme, humor og utadvendte stil - men nå er jeg faktisk litt usikker.
Jeg er uansett dypt imponert over alt de tre har fått til både hver for seg og sammen.
Og vurderer å se etter konsertbilletter i år. Kanskje det er nå jeg skal gripe den sjansen?

Har du noe forhold til a-ha?



En av sangene fra Unplugged-konserten sist sommer; Ingrid Helene Håvik er solist.