Julebøker jeg leste

I dag tidlig rydda jeg ut jula fra leiligheta mi. Det kjentes helt ok.

Selve juleferien tilbrakte jeg sørpå, men det merkes at vinteren og kveldsmørket fremdeles er her, så det er godt å utvide pyntetida en smule der jeg bor til vanlig. Tenne lys kan en jo gjøre hele året.

Jeg merker at jeg som voksen har et annet forhold til jula enn da jeg var barn. Tradisjoner er mindre viktig, jeg tar det hele mindre høytidelig. (Jeg kan til og med klare meg med utdrag av "Tre nøtter til Askepott". Og så kjenningsmelodien, da...)

Og da kan det jo være ok å lese julebøker en aldri før har lest?

Julemysteriet (1992) av Jostein Gaarder, for eksempel. Denne tok jeg tak i på jobben før jul, litt skamfull fordi jeg ikke hadde lest denne klassikeren enda.
Hadde jeg gått glipp av noe viktig? Nei. Det syns jeg ikke. Adventsfortellinga var helt klart ment å leses i små stykker, men selv med hensyn til det er boka veldig langsom, dvelende, repeterende. Og rar. Med et gammeldags språk (bortsett fra hos engelen Umulius, som er et kjærkomment avbrekk). Og en historie som går bakover og sørover i tid og rom på en måte som kunne vært interessant, hvis den hadde vært skrevet mer spennende. Der kom sau nummer to! Og hyrde nummer tre! Og så litt historisk kunnskap innbakt i teksten. Og mamma og pappa er like spente som hovedpersonen når ei ny luke skal åpnes. Det er koselig. Men kanskje litt for koselig?
Med fare for å såre noen som elsker Julemysteriet: ikke min kopp te. 

Victor Gollanz, 1996
(ett år før J.K. Rowling
ga ut boka om Hogwarts!)

Da var toglesinga sørover bedre: Hogfather av Terry Pratchett, bok 20 i serien om Discworld (Skiveverdenen).

AND NOW THERE REMAINS ONLY ONE FINAL QUESTION, he said.
He raised his hands, and seemed to grow. Light flared in his eye sockets. When he spoke next, avalanches fell in the mountains.
HAVE YOU BEEN NAUGHTY OR NICE?
HO HO HO.
Susan heared the wails die away.

Pratchetts bok var bra! Men en smule forvirrende, fordi:
1) det er mange navn å holde styr på som til forveksling ligner hverandre
2) boka er på engelsk, og det skaper et ekstra språklig lag som en "ikke innfødt" leser må vrenge seg igjennom.
3) plottet er intrikat; med mange aktører som handler samtidig (i hver sine kapitler parallelt) med ulike motiver og ulike roller i handlinga. For å være 100% ærlig hendte det at jeg ikke ante hva som skjedde, særlig mot slutten...
Og noen av morsomhetene lurer jeg på om kanskje går hus forbi en nordmann (Jeg fant ei egen side med "annotations", altså liste over kulturelle referanser i boka.). Likevel var dette en mer passende leseopplevelse for meg. Pratchett byr på noe materialismekritikk (hvis jeg leser ham riktig) og noen finurligheter rundt guder og andre vesener som blir til når en tror på dem (jamfør Small Gods), men først og fremst er det en hyllest til fantasien og magien.

Hogfather, som er julenissen i Discworld og rir med fire hanngriser, glimter med sitt fravær i verden rundt vinterfest-tider. Det vil si, ikke så mange vet om det enda. Noen begynner å ane uråd når en høy og benete skapning dukker opp på kjøpesenteret i røde klær og sier HO! HO! HO!
Alle som kjenner litt til Skiveverdenen, skjønner at skapningen er Døden; det er altså han som må vikariere. Noen har nemlig bortført Hogfather, eller gjort det slik at han på en magisk måte ikke lever. Dødens barnebarn Susan må finne ut hva som har skjedd og få Hogfather tilbake. Susan er en skikkelig tøffing og vår soleklare helt; hun minner meg om Tiffany Aching (norsk: Petronella Pine), som er hovedperson i Pratchetts barnebøker. 

Sammen med seg har Døden en liten assistent, Albert, som skjønner bedre enn Døden hva som skal til for at det hyggelige og joviale julenisseimaget skal virke ekte.

Ellers fant jeg personer å falle for (den søte jenta som prøver å bli søtere ved lesping, samt The Grim Squeaker/ rotte-Døden) og grøsse over (skurken Teatime) i tillegg til mange, mange som - dessverre - ble en del av et stort, uformelig persongalleri for meg. Jeg regner med at jeg ville merket meg mer med dem hvis jeg hadde lest hele serien (på engelsk), siden Pratchett stadig refererer mellom bøkene sine og bruker karakterer om igjen.
Kanskje det blir neste prosjekt? Når jeg får et ekstra lese-liv?

Boka ble forresten TV-serie i 2006.

Cappelen Damm, 2016

Ellers leste jeg Gutten som ble julenissen av Matt Haig. Historia om finske Nikolas, som legger ut på en lang reise for å finne nissene, men først og fremst sin egen far, som dro på eventyr uten ham. Vel framme i nisseland - sammen med et reinsdyr, selvfølgelig - møter han rent uvennskap fra nissene. En viss gruppe mennesker har brutt tilliten mellom de to rasene ved å røve en liten nisseunge. Nikolas må rydde opp i rotet...når han først har kommet seg fri fra fengselet.

Plottet og tonen i boka minner litt om David Walliams, som skriver nye barnebøker i Roald Dahls ånd (Demontannlegen skrev jeg om her.). Oppskriften er
1 kopp spenning
1 kopp humor
1 kopp fantasi
1 kopp forferdelige/ triste leveforhold for hovedpersonen.

Så litt sentimentalt, men likevel: magi, glede, allmennmenneskelig moral: litt som i Snøfall, at en skal kunne leke og være vennlige med hverandre - og skape fred, selvfølgelig.

Leste du noe fint/ morsomt spennende i jula?