Så som så-vær, men likevel litt bading, mye jordbær og is og prat og latter med venner og familie. Allsangarrangement fikk jeg med meg for første gang, med høy showfaktor! Jeg kjøpte meg ny bil - hybrid - (etter å bl.a. ha kikket i nostalgiske bilbøker) og så Independence Day 2 med søster på Lyngdal kino. (Realistisk med jubel i Europa mot slutten, når landsdelen og store deler av verden ellers ligger i ruiner? Pytt pytt.)
Og: brukte noe av resten av tida til å lese bøker, lånt på det lokale biblioteket eller hos familie. Jeg er heldig sånn, hos mamma og pappa er det ikke dumt å sitte i hver sin stol og lese ei bok eller et blad (eller se på skjermer, som det blir mer og mer av etter hvert!) Av og til sier en av oss "nei, skal vi ikke ta en tur" eller "spille Settlers"? Ellers tar vi det helt med ro.
Hvis jeg regner med boka jeg leste på toget hjem - en doktorgradsoppgave om Agderkvinner som reiste til USA fra Agder i forrige århundre - ble det 5 faktabøker, 3 barnebøker og 8 romaner på de tre ferieukene. Her kommer det noen personlige betraktninger rundt det jeg husker av romanene.
 |
| Filmplakat fra filmatiseringen av "Grønn var min barndoms dal" |
- Maria mi av Kristi Furubotn leste jeg som ebok. Ganske snart lurte jeg på om jeg orket å lese hele (men gjorde det likevel). Dette er en slags ekstremutgave av et samtidsdrama med et stort sett ufordragelig persongalleri. Hovedpersonen Maria er veldig naivt romantisk, kjæresten er slu, mora helt koko og alternativ og venninnas kristne far en skikkelig slesking. Faren og venninna er ok, men... dette ble rett og slett litt mye av det vonde og for typete.
- Grønn var min barndoms dal av Richard Llewellyn, en klassiker som jeg fant i bestefars bokhylle. Denne fenget og rørte meg. Handlingen utspiller seg i et gruvesamfunn i Wales, og hovedpersonen og hans foreldre og søsken er i fokus, pluss svigerinnen som hovedpersonen er dypt forelsket i. Av tema kan jeg nevne vold/ikke-vold, nasjonalisme og overgrep mot minoriteter (minner om samene), industriell revolusjon og sosial urett, skolepolitikk, oppdragelse og mandighet (slåss eller ikke slåss?) Men så er det også mye medmenneskelighet, forelskelse og familiebånd der, og en kjærlighet til naturen. Alt i alt ei bok som passet meg. Det dempet engasjementet litt da jeg etter endt lesing fant ut at forfatteren hadde løyet om sin walisiske bakgrunn. Litt som Marlo Morgan i Det virkelige folket? Så muligens blir dette som en Sound of Music-versjon av Wales. Bare litt mer dyster.
- Julebrevpikene av Karin Bjørset Persen, en feelgood-roman fra Finnmark. En gjeng med damer i 20-40-årene, ganske forskjellige men finner ut at de skal publisere rått ærlige julebrev - i avisen. Slutt med å late som om alt er prikkfritt og på stell! Men det er én ting å utlevere seg selv, hva med det en kunne komme til å røpe om andre... til og med i nasjonale media, som værer en stor sak? Og forresten, er de "perfekte" egentlig så fornøyde? Underholdende og også noe å tenke på.
- Se på meg av Kirsten Hammann, en dansk samtidsroman som nesten blir en thriller. Den som etter hvert
blir sett på, er Julie, romantikeren som i realiteten er forlatt av forloveden sin (selv om hun prøver å overbevise seg selv om at det bare er en pause). Den som ser på henne, er den nye leieboeren hun får i huset, Sune. Han er en forfatter med skrivevegring. Og hvis en har skrivevegring, hva kan en gjøre for å få inspirasjon? For eksempel installere kamera og mikrofon i Julies del av leiligheten og se og høre på det hun holder på med? Etter hvert blir han personlig interessert i Julie. Eller bare seksuelt? Hvor lang tid tar det før hun skjønner hva han holder på med og romantikeren får et endelig skudd for baugen?
Gyldendal, 2012
Begge personene blir en kjent med på godt og ondt. En får faktisk følelsen av å selv være en spion, mer enn vanlig med en roman. Fortellergrepet helt mot slutten er mesterlig.
- Silkeormen og Ondskapens kall av Robert Galbraith (alias J.K. Rowling). Andre og tredje krimbok om enbeiningen Coroman Strike og Robin, den flinke assistenten med etterforskertrang. Her etterforsker de forsvinninger og mord i henholdsvis litteraturmiljø og blant kriminelle med amputasjoner som spesiale. Det blir ganske ekkelt i den første boka, og thrillerskummelt i den andre. I Silkeormen er det et ganske stort persongalleri og mange mistenkte - nesten som i en klassisk krim, i Ondskapens kall er de færre, men farligere, og en får innblikk i morderens tanker. I begge bøkene får leseren vite at Strike har funnet løsningen - men ikke hva den er - før en dramatisk avslutning.
Detektivbyrået har det ikke så lett. Strike strever med et dårlig forhold til politifolk som ikke vil ha konkurranse, mens Robins kjæreste ikke godtar hennes engasjement i jobben og er sjalu på Strike. Og i tredje bok viser det seg at hun har en vond hemmelighet...
Jeg liker bøkene. Skildringene av miljø er bra. Personene blir litt typete, noen av beskrivelsene av mistenkte og vitner grenser mot parodier, men likevel, hovedinntrykket er realisme. Vi møter folk som prøver å skjule svakheter, eller de som samfunnet dessverre har glemt og gjemt. Men: må Strike være så forferdelig mandig alltid?
Den første boka i serien anmeldte jeg her, og hadde faktisk de samme og enda flere forbehold den gangen. Forventer jeg mindre nå?
 |
| Gyldendal, 2006 |
- Noen å løpe med av David Grossman, med undertittelen "en kjærlighetsfortelling fra Jerusalem", var en fryd å lese. Hovedhistorien: en ung gutt leter etter eieren til en lys labrador. Eieren er ei jente som leter etter sin narkomane bror i et kriminelt gatekunstkollektiv. Handlingen går fram og tilbake i tid, slik at jentas historie blir avslørt litt etter litt både for oss og for gutten, og dramatikken spiller seg ut på flere tidsplan. Midt inni denne spennende hovedhandlingen møter vi andre mennesker med sterke historier, særlig den kvinnen jeg nå ikke husker navnet på (noe på T?), som har vært innestengt i et hus i flere tiår på grunn av et løfte noen andre har gitt om et fristed i Jerusalem. Øyeblikket når hun går ut på gata og får se hvordan verden er... det berører. Ellers ble jeg begeistret for hvordan kjærlighetshistorien mellom de to unge utspiller seg, det er sakte og vakkert snikende. Det meste er veldig bra.
- I skyggen av store trær av Kristine Storli Henningsen. Tittelen peker på situasjonen de to hovedpersonene Regine og Karl Henrik er i, på hver sin måte. Regine elsker en gift mann, og lever i skyggen av brutte (eller var det fraværende?) løfter om kjærlighet - gravid med hans barn. Hun lever også i konflikt med moren sin, som er scenevant og alltid får det til å handle om seg, men opprøret blir aldri uttalt. Karl Henrik har alltid levd i skyggen av sin egen ekstremt dominerende mor, som han bor alene med. Han har prøvd å rive seg løs, men får det ikke til. Når boka starter, ligger moren for døden, men det tar selvfølgelig god tid. Frustrasjonen hans bygger seg opp, men han har lært å undertrykke negative følelser, så dermed er det en veldig korrekt og vennlig, men sjenert og naiv mann Regine blir kjent med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar