Baksjå og framsjå: juli (ferielesing 2)

Syns dette bildet av ei lita badestrand passet.
Seljordvatnet, hvis jeg ikke husker feil.

Når jeg skriver dette har jeg en sånn ganske god utetemperatur i Hallingdal. Men sommeren er nok likevel på hell. Juli er definitivt over, så her kommer de siste litterære mimringene fra den måneden. De første skrev jeg om i forrige innlegg om ferielesing.


Lest

Jeg leste i alt 21 bøker i juli, det vil si at det alt har blitt 126 bøker siden nyttår.

Roman

Krø av Didrik Morits Hallstrøm var ei (for meg) krevende bok med et mørkt tilsnitt. Kan kanskje kalles magisk realisme eller grøss, og det magiske skjer gjennom et dataspill. Hovedpersonen bygger en animert (dataspill-)verden ut fra ting han ser i virkeligheten, og verdenen utvikler seg etter hvert på egen hånd. Personer personer som ikke fins (?) i vår verden dukker opp. Jeg syns en handling integrert med dataspill er fascinerende, og det var det som fikk meg til å plukke boka opp - men jeg trenger å forstå sånn cirka i hvilken verden handlinga skjer og hvor personene kommer fra. Forklaringene er på et minimum, det ble mer og mer forvirrende og jeg klarte ikke henge med. Skulle gjerne hørt om noen andre har prøvd, og likt den.

Fakta og dokumentar

Kroppens transformasjoner blant unge Agder-kvinner i New York 1945-1965 av Siv Ringdal er en helt ny avhandling. Det som fikk meg til å bestille oppgaven - for det gjorde jeg - var idéen om den helt nye kulturen disse kvinnene møtte og hvordan de ganske fort tilpasset seg den. Nye tanker om renslighet. Om kvinnelighet. Om jobb og fritid. Om penger. Så mye av det vi forbinder med USA og kanskje særlig Hollywood i dag, forklart og satt inn i en historisk sammenheng. Mye handlet om kapitalisme. Billig masseproduksjon av lettstelte klær som førte til forventninger om nykjøp hver helg, for eksempel...
Det som er litt artig er at jeg i sommer fikk høre ei eldre dame fortelle fra sine egne opplevelser som ung arbeider i Amerika, omtrent på den tida oppgaven handler om. En ny dimensjon!

Oktober, 2016

A propos kapitalisme (og også faktisk Nord-Amerika): jeg ble denne måneden ferdig med Dette forandrer alt: kapitalismen mot klimaet av Naomi Klein. Denne vurderer jeg å kjøpe! Jeg har lest alle sidene, men blir liksom ikke ferdig med den. Klein er grundig og virker faglig dyktig, men hun tar også utgangspunkt i det personlige, forteller om enkeltmenneskene hun har møtt som blir preget av klimaendringene og som kjemper i motvind mot pengekreftene. Det absurde blir vist fram: "grønne organisasjoner" som ikke egentlig er det (én amerikansk organisasjon lovet å beskytte en type fugler i Texas, men boret etter olje i deres habitat). Forskere som prøver å finne måter å stenge ute sollyset på med forurensende gifter (for å hindre global oppvarming). Et fly - en av miljøverstingene - som ved ett tilfelle ikke kan lette fra flyplassen fordi ekstrem varme får flyhjulene til å smelte ned i asfalten. Solcellepanel-produsenter som satser på lokal arbeidskraft og blir saksøkt fordi de ikke følger internasjonale handelsavtaler. Og tragiske tilfeller av økt dødelighet eller nedsatt fruktbarhet i områder med stråling og miljøgifter.
David mot Goliat er et bilde jeg kommer på. Men mange Davider kan kanskje felle Goliat? 
Jeg følte meg både sliten og oppglødd etter å ha lest boka, og jeg ble blant annet inspirert til å se en dokumentar om Greenpeace sin historie. Utrolig interessant. 

Kampene: et portrett av Kim Friele av Ola Henmo. Jeg var på Gol bibliotek før sommeren og hørte Kim Friele i samtale med Kronprinsesse Mette Marit og forfatteren Ola Henmo (bror av Sverre Henmo?). Både samtalen og høytlesning under arrangementet vakte interesse. Det jeg fra før av visste, var at Friele var den mest profilerte aktivisten for homofile/lesbiske i Norge og en av de første som inngikk partnerskap. Her fikk jeg vite mer om livet hennes og også mennesker hun har møtt, og også utviklingen av homobevegelsen i Norge helt fra de hemmelige møtene i "Det norske forbundet". 
Og for et liv! For noen kamper! Skamløs og uredd i kampene var hun - for friskmelding og avkriminalisering, deretter for andre rettigheter. Nettopp derfor klarte hun det. Jeg tar hatten av for hovedpersonen, men det som rører meg mest er historien om partneren Wenche, ei kristen høyrekvinne som opplevde at kjærligheten snudde både liv, selvforståelse og enkelte verdier på hodet. Og de fortvilte ungdommene som oppsøkte Kim Friele midt på natten på et hotellrom, de som visste at de ikke ville bli godtatt hjemme som den de var.     

Etter verdens ende av Bianca Tønnessen Vestvik og Espen Simonsen. Kjærlighetshistorien mellom han som mistet kona si i kreft (Sammen til verdens ende, heter boka hans) og hun som mistet mannen sin i selvmord. Sterk lesning om tida før og etter at disse to møttes, og også gode tips til hva en kan gjøre med tidlige kriser i et forhold.

Ungdoms- og barnebøker

Skolen for det gode og det onde av Soman Chainani. En fantasy inspirert av eventyrene, eller skal vi si Disney-eventyrene? For her er det gode pent og dyrevennlig og ryddig og fornemt. Det onde er stygt og grovt og fysisk avstøtende. Forfatteren prøver nok å få fram det motsatte budskapet, at godheten kommer innenfra og skjønnheten bor i hjertet, i denne fortellingen om to venninner som havner på hver sin eventyrskole: den for "det gode" og den for "det onde". Men jeg er ikke overbevist. Det skal sies: til tider veldig spennende og en interessant idé som bare ikke lar seg gjennomføre.

Gyldendal, 2016

Tor med hammeren av Anneli Klepp er ei søt lettlestbok om vennskap og det å føle at en er med. Gjennomførte ei høytlesning av denne for familien hjemme med stor iver.

Nidstangen og Grimen av Åsa Larsson, starten på en grøsserserie. Litt som i Engelsfors-trilogien av Strandberg/ Elfgren er vi i en liten svensk småby som er sentrum for mørke makter som rører på seg og ikke må slippe ut. Men Pax er tydelig en serie for de litt yngre, kanskje mellomtrinn, og hovedpersonene er et brødrepar som nettopp har fått en ny fosterfamilie. Så langt veldig spennende! Delvis illustrert med svart-hvitt-tegninger. Hver bok har en særlig utfordring som løses mellom permene, men i tillegg er det en gradvis oppbygning fra bok til bok som gjør at en nok bør lese dem i rekkefølge.

Best i 2016?
Her kan Kampene komme høyt opp hvis jeg bruker en egen biografi-kategori. Ellers er Dette forandrer alt en typisk favoritt blant faktabøkene. Grønn var min barndoms dal, som klassiker. Noen å løpe med, som roman.

Hva skjer i august?
Jeg har altså vært littegrann i Harry Potter-modus igjen! Ellers har jeg brukt tid sammen med to litterære (briljante) venninner og lest ei spenningsbok som fikk meg til å tenke over menneskehetens store dilemma (overbefolkning versus kampen for å utrydde fattigdom/sykdom) - kan du gjette hvilken?

Jeg har også lest om barnebibliotekene i Norge, et særlig interessant tema for meg som barnebibliotekar. Ett punkt har jeg merket meg selv, en generell tendens som jeg har fått historien til: som en kontrast til pedagogene tenker sjeldent bibliotekarer at ungene skal lære noe av bøkene, det er leselysten og gleden over gode fortellinger som står i fokus. Eventuell læring - og mulig litterær-estetisk sans - får være en fin bonus.
Et nytt skoleår har begynt med nye muligheter til å fortelle ungene om de gode bøkene. Og lese nye selv.

Smakebit på en søndag: Mi briljante venninne (endelig!)

Samlaget, 2015

I dag kan det verke underleg, men det var verkeleg slik det var: Før eg i det heile tatt tok innover meg innhaldet, blei eg slått av måten stemma til Lila dukka fram frå skrifta på (...) ho hadde noko meir, det var ikkje eit einaste spor av noko unaturleg i det ho skreiv, ingenting av det kunstige som følgjer med det skrivne. Eg las og samtidig høyrde eg henne, såg henne. Stemma som sat i skrifta, overvelda meg, den greip meg meir enn når vi samtalte ansikt til ansikt, den var reinska for alt grums ein kan finne i det talte, for all støy i det munnlege; det var ei velordna og levande samtale slik eg innbilte meg at ei samtale ville bli viss ein var så heldig å vere fødd frå hovudet til Zevs og ikkje det til ein Greco eller ein Cerullo. Eg skamma meg over dei barnslege breva eg hadde skrive til henne, den overdrivne tonen, det eksalterte, den kunstige gleda, den kunstige smerta (...) skolen hadde gjort ein feil med meg, og beviset var her, brevet til Lila. 

s. 270-271

Ja, hvem vil vel ikke skrive slik?

Det er italienske Elena som forteller. Når hun leser brevet har hun nettopp fylt femten år og har en  sommerjobb på ei øy utenfor Napoli. Her får hun sol og sjøliv og en glimt av den store verden, her slipper hun fri en stund fra den trange og skitne bydelen hvor alle vokter på hverandre, hvor æren står høyt i hevd og vold er måten en løser konflikter på. Og så lavkulturelle alle er hjemme. Prater dialekt og ler av grove vitser og skjønner ikke noe når hun vil prate om de store klassikerne hun har lært om på skolen. Bryr seg bare om å bli rike og få status. Eller er det så enkelt?

Og bestevenninnen Lila, er hun egentlig slem og Elena snill? Er Lila genial og Elena gjennomsnittlig og fantasiløs? Er Lila målstyrt og Elena en etterdilter? Er Lila vakker og Elena stygg?
Hva er det som gjør at hun alltid, alle steder, sammenligner seg med henne og så altfor ofte føler at hun kommer til kort?
Selv om Lila en gang kalte henne "mi briljante venninne"...

Endelig har jeg lest første boka i serien til Elena Ferrante. Den anbefales! Både de personlige skjebnene og samfunnsskildringene fra Napoli og Italia på 50-tallet gir meg lyst på mer. Boka slutter med en viktig avsløring, så jeg lette straks, men forgjeves, etter et ledig ebok-eksemplar av fortsettelsen...

Flere smakebiter på en søndag finner du til vanlig via bloggen Flukten fra virkeligheten.
(Den har ferie!)

Ferielesing 1: romaner

Tid for å bli bittelitt nostalgisk nå når ferien er over? Jeg hadde altså ferie i juli, som vanlig. På Sørlandet!

Så som så-vær, men likevel litt bading, mye jordbær og is og prat og latter med venner og familie. Allsangarrangement fikk jeg med meg for første gang, med høy showfaktor! Jeg kjøpte meg ny bil - hybrid - (etter å bl.a. ha kikket i nostalgiske bilbøker) og så Independence Day 2 med søster på Lyngdal kino. (Realistisk med jubel i Europa mot slutten, når landsdelen og store deler av verden ellers ligger i ruiner? Pytt pytt.)

Og: brukte noe av resten av tida til å lese bøker, lånt på det lokale biblioteket eller hos familie. Jeg er heldig sånn, hos mamma og pappa er det ikke dumt å sitte i hver sin stol og lese ei bok eller et blad (eller se på skjermer, som det blir mer og mer av etter hvert!) Av og til sier en av oss "nei, skal vi ikke ta en tur" eller "spille Settlers"? Ellers tar vi det helt med ro.

Hvis jeg regner med boka jeg leste på toget hjem - en doktorgradsoppgave om Agderkvinner som reiste til USA fra Agder i forrige århundre - ble det 5 faktabøker, 3 barnebøker og 8 romaner på de tre ferieukene. Her kommer det noen personlige betraktninger rundt det jeg husker av romanene.

Filmplakat fra filmatiseringen av
"Grønn var min barndoms dal"

• Maria mi av Kristi Furubotn leste jeg som ebok. Ganske snart lurte jeg på om jeg orket å lese hele (men gjorde det likevel). Dette er en slags ekstremutgave av et samtidsdrama med et stort sett ufordragelig persongalleri. Hovedpersonen Maria er veldig naivt romantisk, kjæresten er slu, mora helt koko og alternativ og venninnas kristne far en skikkelig slesking. Faren og venninna er ok, men... dette ble rett og slett litt mye av det vonde og for typete.
• Grønn var min barndoms dal av Richard Llewellyn, en klassiker som jeg fant i bestefars bokhylle. Denne fenget og rørte meg. Handlingen utspiller seg i et gruvesamfunn i Wales, og hovedpersonen og hans foreldre og søsken er i fokus, pluss svigerinnen som hovedpersonen er dypt forelsket i. Av tema kan jeg nevne vold/ikke-vold, nasjonalisme og overgrep mot minoriteter (minner om samene), industriell revolusjon og sosial urett, skolepolitikk, oppdragelse og mandighet (slåss eller ikke slåss?) Men så er det også mye medmenneskelighet, forelskelse og familiebånd der, og en kjærlighet til naturen. Alt i alt ei bok som passet meg. Det dempet engasjementet litt da jeg etter endt lesing fant ut at forfatteren hadde løyet om sin walisiske bakgrunn. Litt som Marlo Morgan i Det virkelige folket? Så muligens blir dette som en Sound of Music-versjon av Wales. Bare litt mer dyster. 

• Julebrevpikene av Karin Bjørset Persen, en feelgood-roman fra Finnmark. En gjeng med damer i 20-40-årene, ganske forskjellige men  finner ut at de skal publisere rått ærlige julebrev - i avisen. Slutt med å late som om alt er prikkfritt og på stell! Men det er én ting å utlevere seg selv, hva med det en kunne komme til å røpe om andre... til og med i nasjonale media, som værer en stor sak? Og forresten, er de "perfekte" egentlig så fornøyde? Underholdende og også noe å tenke på.

• Se på meg av Kirsten Hammann, en dansk samtidsroman som nesten blir en thriller. Den som etter hvert

  

  Gyldendal, 2012

  blir sett på, er Julie, romantikeren som i realiteten er forlatt av forloveden sin (selv om hun prøver å overbevise seg selv om at det bare er en pause). Den som ser på henne, er den nye leieboeren hun får i huset, Sune. Han er en forfatter med skrivevegring. Og hvis en har skrivevegring, hva kan en gjøre for å få inspirasjon? For eksempel installere kamera og mikrofon i Julies del av leiligheten og se og høre på det hun holder på med? Etter hvert blir han personlig interessert i Julie. Eller bare seksuelt? Hvor lang tid tar det før hun skjønner hva han holder på med og romantikeren får et endelig skudd for baugen?
  Begge personene blir en kjent med på godt og ondt. En får faktisk følelsen av å selv være en spion, mer enn vanlig med en roman. Fortellergrepet helt mot slutten er mesterlig.

• Silkeormen og Ondskapens kall av Robert Galbraith (alias J.K. Rowling). Andre og tredje krimbok om enbeiningen Coroman Strike og Robin, den flinke assistenten med etterforskertrang. Her etterforsker de forsvinninger og mord i henholdsvis litteraturmiljø og blant kriminelle med amputasjoner som spesiale. Det blir ganske ekkelt i den første boka, og thrillerskummelt i den andre. I Silkeormen er det et ganske stort persongalleri og mange mistenkte - nesten som i en klassisk krim, i Ondskapens kall er de færre, men farligere, og en får innblikk i morderens tanker. I begge bøkene får leseren vite at Strike har funnet løsningen - men ikke hva den er - før en dramatisk avslutning.
  Detektivbyrået har det ikke så lett. Strike strever med et dårlig forhold til politifolk som ikke vil ha konkurranse, mens Robins kjæreste ikke godtar hennes engasjement i jobben og er sjalu på Strike. Og i tredje bok viser det seg at hun har en vond hemmelighet...
  Jeg liker bøkene. Skildringene av miljø er bra. Personene blir litt typete, noen av beskrivelsene av mistenkte og vitner grenser mot parodier, men likevel, hovedinntrykket er realisme. Vi møter folk som prøver å skjule svakheter, eller de som samfunnet dessverre har glemt og gjemt. Men: må Strike være så forferdelig mandig alltid? 
  Den første boka i serien anmeldte jeg her, og hadde faktisk de samme og enda flere forbehold den gangen. Forventer jeg mindre nå?      

Gyldendal, 2006

• • Noen å løpe med av David Grossman, med undertittelen "en kjærlighetsfortelling fra Jerusalem", var en fryd å lese. Hovedhistorien: en ung gutt leter etter eieren til en lys labrador. Eieren er ei jente som leter etter sin narkomane bror i et kriminelt gatekunstkollektiv. Handlingen går fram og tilbake i tid, slik at jentas historie blir avslørt litt etter litt både for oss og for gutten, og dramatikken spiller seg ut på flere tidsplan. Midt inni denne spennende hovedhandlingen møter vi andre mennesker med sterke historier, særlig den kvinnen jeg nå ikke husker navnet på (noe på T?), som har vært innestengt i et hus i flere tiår på grunn av et løfte noen andre har gitt om et fristed i Jerusalem. Øyeblikket når hun går ut på gata og får se hvordan verden er... det berører. Ellers ble jeg begeistret for hvordan kjærlighetshistorien mellom de to unge utspiller seg, det er sakte og vakkert snikende. Det meste er veldig bra.  
   
  • I skyggen av store trær av Kristine Storli Henningsen. Tittelen peker på situasjonen de to hovedpersonene Regine og Karl Henrik er i, på hver sin måte. Regine elsker en gift mann, og lever i skyggen av brutte (eller var det fraværende?) løfter om kjærlighet - gravid med hans barn. Hun lever også i konflikt med moren sin, som er scenevant og alltid får det til å handle om seg, men opprøret blir aldri uttalt. Karl Henrik har alltid levd i skyggen av sin egen ekstremt dominerende mor, som han bor alene med. Han har prøvd å rive seg løs, men får det ikke til. Når boka starter, ligger moren for døden, men det tar selvfølgelig god tid. Frustrasjonen hans bygger seg opp, men han har lært å undertrykke negative følelser, så dermed er det en veldig korrekt og vennlig, men sjenert og naiv mann Regine blir kjent med. 
  Det er veldig fascinerende å følge to mennesker med så ulike utgangspunkt i livet generelt og også kjærlighetslivet. Særlig Karl Henriks sosiale uerfarenhet og oppriktighet - nesten på grensen til et autistisk trekk - skaper rare situasjoner, men også en slags forløsning i Regines familie. Og så kommer begravelsen, og alt topper seg.   

Hva leste du i ferien?   

Da da dadada da da da... (mer Harry Potter)

Little, Brown, 2016

A busy and crowded station, full of people trying to go somewhere. 
Amongst the hustle and bustle, two large cages rattle on top of two laden trolleys. They're being pushed by two boys, JAMES POTTER and ALBUS POTTER. Their mother, GINNY, follows after. A thirty-seven-year-old man, HARRY, has his daughter LILY on his shoulders. 

ALBUS
Dad. He keeps saying it. 

HARRY
James, give it a rest. 

JAMES 
I only said he might be in Slytherin. And he might, so... (off his dad's glare) fine. 


Slik starter Harry Potter and the Cursed Child Part 1 and 2. Jeg hentet den på postkontoret i går etter jobb og leste den ferdig i løpet av kvelden! Det er sjeldent mulig med ei Harry Potter-bok. Men så er også denne ganske kort, og i teatermanusformat. (Jeg har også lest litt i den lengste og femte boka i det siste og må si at kort er helt ok; Rowling kan bli en smule omstendelig.) Det todelte teaterstykket, som Jack Thorne har bygd på en fortelling skrevet sammen med J.K. Rowling og regissør John Tiffany, spilles nå i London.

De som har lest bøkene og/ eller sett filmene vil skjønne at denne åttende boka starter der epilogen i Harry Potter and the Deathly Hallows (Harry Potter og Dødstalismanene) slutter: nitten år etter den store kampen hvor de overvant Voldemort. Harry og Ginny har altså fått tre barn og skal sende sitt mellomste, Albus, til Hogwarts for første gang. Albus gruer seg. Hva hvis valghatten sier at han skal være i Slytherin?

Og det gjør den faktisk. Jeg kan røpe det, for det skjer såpass tidlig i stykket og har mye å si for resten av fortellingen. Det blir aldri forklart hvorfor han havner i dette huset, men i praksis betyr det at han føler seg veldig utenfor og annerledes på skolen.
I løpet av tre år utvikler Albus seg til å bli - ikke en slem og hovmodig magiker, som de verste i Slytherin - men en innbitt og ensom gutt som får et ganske anstrengt forhold til faren. Bare Scorpius, sønnen til Harrys tidligere erkefiende Draco, gjør at Hogwarts er verdt det. Allerede på toget til skolen blir de venner, mot alle odds. (En "bromance", som Morten Olsen Haugen så treffende kaller det i Aftenposten-anmeldelsen. NB, anmeldelsen inneholder en litt uheldig spoiler.)

Albus, som er desperat etter å gjøre noe heltemodig, stjeler en tidevender sammen med Scorpius og reiser tilbake i tid for å redde Cedric Diggory (som døde i fjerde bok). Og så begynner problemene.

For det lønner seg ikke å trikse med tiden. 

Jeg elsker alternative historier. Hva ville skjedd hvis sånn og sånn? Det minner litt om fanfiction, hvor hvem som helst kan dikte rundt elskede historier fra bok eller film (ofte tro mot originalens univers, men av og til ganske fantasifullt). Men her er det altså selveste Rowling som har diktet rundt. Forestilt seg hva som vil skje i framtiden, og hva som kunne skjedd hvis fortiden ble endret på ulike måter.
Hvem dør, og hvem overlever? Hvem finner en alternativ partner, og hvem blir gående alene? Hvem får en helt annen jobb? Hvem utvikler seg på en ny og kanskje skremmende måte - på grunn av noe Albus og Scorpus har gjort? Blir trollmannsverdenen helt omgjort?
Det er fascinerende.

Det er også litt sårbart. Tidsreiser har sin egen logikk der fortelleren må holde tunga rett i munnen, eller pennen rett i hånda. Det hender jeg leser noe jeg stusser på, ville det egentlig skjedd? Ville ikke heller...? Og når de prøver å gjøre ting godt igjen, vil vel ikke alt bli fullstendig som før? Hm.
Men det ødelegger ikke min opplevelse av boka. Jeg likte den. Av og til veldig godt. Mimret. Traff mine yndlingskarakterer igjen. Fikk vite nye ting om dem. Så dem dels på en ny måte, særlig Harry. Han framstår ikke bare som sympatisk.

Formen på fortellingen er veldig enkel. Den er en klar kontrast til romanene og føles av og til for overfladisk til det til tider dystre innholdet. "Dette er mørkt" tenkte jeg flere ganger, særlig i beskrivelsen av far og sønn Potter. Jeg regner med at teaterstykket vil gi et ganske annerledes og sterkere inntrykk.

Men alt i alt: også boka er verdt å gjøre seg kjent med. Kanskje til og med som jeg: kjøpe. Den kommer selvfølgelig på norsk etter hvert - i oktober, med navnet Harry Potter og barnets forbannelse.


Forresten, i jakten på videoer med Hedwigs tema (jamfør tittelen på dette innlegget) fant jeg denne fanvideoen med en ganske så proff prolog. Om den første James Potter, altså Harrys far, og hans venner. Ta deg gjerne tid til å se den!