Azur: kapteinenes planet ble skrevet av Jon Bing og utgitt to år før jeg ble født, i 1975. Dette er første boka i en sci-fiserie hvor premisset er omtrent som følger:
Langt inn i framtiden har menneskene kolonisert andre planeter som ligger mange lysår unna Jorden. Stjerneskip med bibliotekarer reiser fra planet til planet for å samle inn informasjon om disse nye koloniene - og gi gammel informasjon der det trengs. Siden det tar utallige år å reise fra planet til planet, blir bibliotekarenes kropper fryst ned på reisen, så de holder seg unge og friske.
På planeten Azur møter vi den unge, foreldreløse gutten Benji som er tolv Azur-år gammel. Sammen med flaggerkatten Miromurr drar han fra alt kjent for å løse et mysterium faren har gitt ham og finne en skatt gjemt på en øy.
Azur er en frisk og sunn planet, men med én begrensende faktor: all informasjon blir kontrollert og behandlet av de styrende kapteinene, og det er forbudt å eie bøker. Jeg kan røpe såpass at nettopp bøker har noe med Benjis skatt og også fortid å gjøre, og han er dermed i fare.
Romanen ble skrevet i ei tid da papirbøker var tekstmediet framfor noen (hvis en ser bort fra dags- og ukepressen). Det at bøker skulle bli forbudt, var altså en alvorlig ting. Siden 1975 har elektronisk informasjon tatt mye over og er i teorien fri for alle som har tilgang til internett (sensurert i noen land). I Bings bok bruker folk datamaskiner, men disse maskinene har begrenset innhold, og menneskene er avhengige av at myndighetene gir dem informasjon. (Maskiner som radio og TV er også forbudt). I dag ville kanskje dystopien vært at internett ble stengt?
Det er rart å lese ei bok som var såpass framsynt på den tida, men som virker utdatert i dag. Blant annet forklarer forfatteren datatekniske detaljer for lesere som kanskje aldri har sett en datamaskin. Men spenningsaspektet ved fortellinga er likevel fullt brukbart for en moderne leser, og spørsmålet om tilgang til informasjon - og hvilket ansvar denne tilgangen gir oss, hvordan vi best bruker den - blir aldri utdatert.
Boka kan du få lett tilgang til på Bokhylla (Nasjonalbiblioteket). Jeg hadde altså en papirkopi, og har også planer om å lese resten av serien.
 |
| Flaggerkatten Miromurr i Thore Hansens fantasifulle penn. |
Så var det Peanuts, eller Knøttene, av Charles M. Schulz. Dette er ei herlig tegneseriestripe! Stripene med Peanuts begynte i 1950 og varte til 2000 (tegnerens dødsår), og i alt 18.000 striper ble lagd! 2600 aviser i 75 land trykte dem, på 21 ulike språk. Ikke rart at dette blir regnet som en viktig serie.
Jeg leste denne gangen samleboka Peanuts for Everybody, med et utvalg striper fra 1958 til 1964. Det første jeg la merke til var den ganske så forventa, lune humoren. Særlig Snoopy kommer med artige utspill; mye av det morsomme ligger i det at han ikke oppfører seg som en vanlig hund. Tegninger og ord sammen er dynamitt hos Knøttene. Nytelse for smilebåndet.
Men etter hvert begynte jeg å se mønstre i handlingen og i måten personene oppfører seg på. Jeg la særlig merke til Charlie Brown (på norsk Baltus) og så hvordan han prøver å nærme seg andre, men ikke klarer det. Han vil bli sett, han vil bli godtatt og verdsatt, men sliter med dette; han er en outsider.
På Wikipedia står det at Schulz la litt av seg selv i karakteren Charlie Brown. Og han mente visstnok at tegneserietegning, som humor ellers, kommer fra negative opplevelser.
Dette blir nok ikke siste møtet med Knøttene. Kort sagt, det er underholdende og dypt på en gang. Og så kan en faktisk også lære ting.
Som for eksempel at når en er stresset, fins det ingen helsebot så god som det å ligge med hodet i en vannskål. (Jeg har ikke prøvd.)
 |
| Charles M. Schulz, 1959 |
1 kommentar:
Hei! Takk for invitasjon, neste år skal jeg lese eposten min oftere:) Og jeg kommer til å følge med på nominasjonsprosessen i spenning.
Legg inn en kommentar