 |
| Cappelen 1965/ Cappelen Damm 2008 |
Jeg har gått i vinterkulden med mobil i lomma og hodetelefoner under lua
og hørt på lydboka Epp.
Roman, skrevet i 1965 av Axel Jensen.
Men det er ikke mannen Axel som er viktig for meg,
(selv om jeg kommer til å oppsøke ham på Wikipedia
når jeg har skrevet dette),
men mannen Epp.
Epp med Egget som skal kokes akkurat perfekt.
Med tapetleken og hundene som løper etter hverandres hale i et sinnrikt system,
i det beste, mest overlegent perfekte tapetet
(det burde Epp vite fordi han, før han ble pensjonist,
jobbet i tapetbransjen).
Epp med den kjøttetende planten Ili som liker skrapet kjøtt
(men det må være ekte kjøtt).
Med sine nattlige runder i blokken
der han titter inn i andres hybler gjennom judasøyet
(men du må ikke tro han er nysgjerrig, å nei, langt i fra).
På turen min gjennom skogen i går
gikk jeg og vekselvis gliste og skar tenner
over dette ufordragelig selvopptatte, selvrettferdige petimeteret
av en mann uten selvinnsikt,
Epp.
Han er i det hele tatt vanskelig å like.
Bare én ting er formildende:
Jeg får en følelse av at han er dypt ensom.
Han ville bli forferdelig oppøst og fornærmet
hvis han var her og jeg luftet den tanken.
Slik han ble oppøst over naboen sin, Lem,
som luftet tanken om at det kanskje gikk an å la være å bruke tapet,
at vegger kunne være ensfargede.
Blå, for eksempel, som himmelen.
At det gikk an å lage nye dører mellom hyblene
og starte en revolusjon.
Lem er nå på et feriested langt borte,
dit de blir sendt som ikke klarer mer.
Men det er langt fra Epp å innrømme
at han kan ha noe med vennens tidligere stress å gjøre.
Nei, det er Lem som er feil.
(Hva annet kan du vente av en fyr som kaller fuglefrø
for gullfiskfrø?)
Epp lever ikke i vår tid, men i en fjern framtid.
Men han kunne nesten levd her og nå.
Jeg kunne ikke fordra ham.
Men han snek seg liksom under huden min likevel.
Mulig at den gode innleseren (Jan Grønli)
hadde noe med opplevelsen å gjøre.
Jeg lurer på hvem jeg skal møte neste gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar