Draker i bokform - og på DVD

Den gamle dama smilte varmt og strauk Eilyn over skuldra før ho snudde seg mot Koll.
"Og så du, unge mann. Det var lenge sidan. Få sjå på deg..."

Koll stod stille og venta. Til og med innandørs var det som om lufta mellom dei dirra svakt og vindretningane skifta heile tida. Draken i tankane hans likte dårleg å vera så nær ei kraft som var så motsett av Nordavinden, men Koll hadde mykje betre kontroll på instinkta sine no enn då han først møtte Artana.

"Å, du er endra, Koll," sa ho sørgmodig. "Sist eg såg deg, var du ein redd gut på djupt vatn, men no... Slik ei sorg, slikt eit sinne... Kva har skjedd med deg?" 

(Fredlaus, s. 74)

Eg har blitt ferdig med fantasyserien Drakeguten av Asbjørn Rydland. Det er tid for å mimre litt:

I september 2010 skreiv eg om ei sitrande kjensle av å lese noko stort. Bok nummer 1 heiter Drakeguten.

I februar 2012 skreiv eg om ei meir actionfylt andrebok, Med eld i hjartet.

Eitt år etter den skreiv eg om bok 3, Mørkemanaren, som var ganske så mørk og attende i landsbymiljøet.

Bok 4, Kampen om Kervad, kom i 2014. Sidan då har eg gått og sett på boka i fantasyhylla og tenkt at eg måtte få lese den. I fjor kom så sisteboka, Fredlaus, og no har eg endeleg vore igjennom serien. Den er ferdig. Koll og Faria, Mirimani og Harko gjer sikkert sitt vidare utan meg.

Som venta blir det eit stort oppgjer i siste bok. Det blir også scener frå både Kervad og storbyen Vilkafjord. Eg likte at Faria kjem meir til orde i begge desse bøkene, og (SPOILER) får ei viktig oppgåve i finalen! Eg liker også dei fleste folka rundt Koll. Av og til har eg problem med å like sjølve Koll. Draken inni hovudet snakkar mykje til han og manar han til aggresjon, nesten som små steroidinnsprøytingar... og så er han litt sjølvhøgtideleg. Men han er tøff og rettvis og med ein veldig ståpå-vilje. Typisk helt på den måten.

Har du lese serien? Gjer det gjerne! Og fortel gjerne kva du tenkjer!

Elles har det blitt endå meir drakar på meg i det siste. Me har no kjøpt inn Game of Thrones på DVD på jobben (biblioteket), og dei som kjenner til serien veit at ein av hovudpersonane blir ei drakemor. Eg hadde eigentleg tenkt då eg var ferdig med teikneserien til fyrste sesong at eg skulle klare å halde meg unna TV-serien, men freistinga var for stor. Eg er no godt inne i sesong 2, og det blir meir magisk og mørkt; eg gruer meg men gler meg òg.
Det som særleg skil filmserien frå teikneseriane, er at dei fleste skodespelarane er heilt gjennomsnittlege i utsjånad og kunne vore deg og meg (berre utan dei fine kleda og heilskjegg). I teikneserien er det stiliserte karakterar, og særleg damene er vanskeleg å sjå skilnad på. Fyldige lepper, store auge, slanke og med store pupper. (Teiknarens fantasi?)

Er forresten litt stas også å kunne kikke opp på ein lånar som skal låne filmen "Pompeii" på biblioteket og seie med eit flir "Jon Snow?", og få eit flir tilbake!

Winter Is Coming.
(Foto: Synne Fredriksen)

Baksjå og framsjå: desember

Min egen Juleknerten.

Vi er godt inne i 2016, og her kommer siste oppsummering for 2015.
Desember var som vanlig ferietid, reisetid og dermed boktid. Det ble en klassiker fra barndommen som jeg sist hørte på Barnetimen (80-tallet?), det ble to populære fagbøker og klassiske drama. Jeg fikk også med meg flere gode ungdomsbøker og mysterier.
Dette var også den måneden da ryggen sa ifra igjen (ett år etter brevet) etter litt for mye avslapping i gode, dype lenestoler i ferien, og slo seg ganske så vrang. Tiltak må til. Jeg prøver på mindre sittelesing og mer gåhøring; jeg tar punktet om e-lydbok på alvor og har (i januar) lastet ned Storytel til de gåturene/trimøvelsene jeg skal bedrive i det nye året. 

Jeg blogget minimalt om bøkene jeg leste, men de var til gjengjeld ganske mange, 21! Det betyr (ta-ta):

228 bøker

i løpet av 2015.

Her er noen ord om et utvalg:

• For så høgt har eg elska av Bjørn Sortland, roman om et tidligere misjonærbarn som har hatt et ualminnelig nært forhold til søstera si. Nå er de voksne begge to, og hun er borte vekk. Mens han leter etter henne mimrer han om det de har hatt sammen - og prøver å forholde seg (minst mulig) til andre mennesker. Sortland skriver alltid bra, også her, og det er både trist og morsomt. 
• Musikk fra en blå brønn og Ved neste nymåne av Torborg Nedreaas. Klassikerne om Herdis, skilsmissebarnet som vokser opp i Bergen. Herdis har en levende fantasi og er kunstnerisk, hun prøver å bli tatt på alvor og er stadig fanget midt i mellom - far og mor, barndom og modenhet. Midt i alt merker hun de voksnes uro og problemer i en ustabil og urovekkende verden under første verdenskrig. Jeg presenterte Herdis for tiendeklassingene som skulle lære om 1900-tallet. En som også ble presentert var

• 

  Aschehoug (1.utg. 1960)

• Hanne Wilhelmsen, i Anne Holts krimromaner. Jeg husker at vi brukte Demonens død (1995) på bibliotekarutdanninga i en diskusjon om litterær kvalitet, og jeg syns nok at noen av bøkene er  ujevne litterært, men jeg liker fortellingene jeg har lest til nå. 1222 (2007) er noe så spesielt som en roman skrevet i første person fra Hannes synsvinkel, der hun (liten spoiler) fra rullestolen sin og ganske motvillig etterforsker en serie mord under snøstorm på fjellet. Akkurat som hos Poirot og Miss Marple (Agatha Christie) er det tankearbeidet som er viktig og mindre action enn i resten av Holts bøker. Presidentens valg (2006), derimot, er en thriller. Hanne er en biperson, utenfor etterforskningen men med en viktig rolle i løsningen av gåten med den forsvunne amerikanske presidenten. (I januar har jeg lest den nyeste boka, Offline, og får veldig lyst til å finne ut mer om hva som skjedde med Hanne - og vennen Billy T.)  

• Om kjærlighet av Erich Fromm. Jeg vet hvor jeg først hørte om denne boka; det var i TV-serien Frida med hjertet i hånden (1991). Hovedpersonen Frida kom med mange sitater fra det som skulle være Fromms klassiker. Jeg ble litt usikker på om sitatene egentlig var derfra. Men det gjorde ikke boka mindre lesverdig! Fromm lanserer ideen om kjærlighet som en kunst som må læres, og sier at vi mennesker legger mer vekt på å gjøre oss selv "elskverdige" enn det å lære å elske. Han sier også noe veldig interessant om hvordan verdensreligionene har utviklet seg fra urtiden og til moderne tid på en måte som minner om utviklingen fra en morsvendt til en mer farsvendt foreldrekjærlighet. 

  

  Frida med den viktige boka. NRK 1992

• Ved juletider slumpet jeg til å få med meg både Storbarnsliv av Guro Hoftun Gjestad (ebok) og Sjarmen med tarmen av Guilia Enders, to fagbøker som har vært veldig populære. Begge to var verdt å vente på, selv om jeg syntes Enders bok ble litt ufokusert mot slutten og jeg gjerne skulle hatt bedre tid til å lese grundig. 

• Så var det ungdomsbøkene. I leseverdenen satt jeg innestengt med Marlen og "gjengen" hennes der de ventet på de forrykte (I morgen er alt mørkt - Marlens historie av Sigbjørn Mostue), jeg leste gamle brev og flyttet sjakkbrikker sammen med David og vennene (Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe), og jeg var der da Truls våknet opp i jentekropp på magisk vis (Jenta i speilet av Torbjørn Moen). Moens bok har mange fotnoter, og irriterende nok gikk det ikke an å følge lenkene til disse i ebokappen.
• Ikke bare det: jeg bannet og skrev tristmorsomme dagboksnotater og stod på scenen sammen

  

  Gyldendal, 2015

  med Vanessa Svartmo (Andrea Bræin Hovig), jeg ble med i en skummel pakt og vandret i drømmekorridorer sammen med jomfruen Silber og de overnydelige guttene (hørt det før? Kerstin Gier). Jeg fulgte Nick og vennene hans videre i jakten på delene til Teslas maskin (Edisons kjeller av Eric Elfman og Neal Schusterman) og var med Martin Sølvfoss til det digre og skumle huset han arvet i Telemark (Tidsrosen av Ørjan N. Karlsson).
  Ja, tenk så mye en kan oppleve mellom to permer! Og alle disse ungdomsbøkene var fengende på hver sin måte. Én litt guilty pleasure, men... jeg kommer nok til å holde øynene åpne for fortsettelsen på flere av eventyrene.

Kunne noen av disse blitt Best i 2015? Ja:
Nedreaas' bøker som beste klassikere. Marlens historie som spenningsbok/ dystopi, Edisons kjeller og Tidsrosen var også veldig spennende. Tordivelen flyr i skumringen som beste minne? (ny kategori, wow!) Storbarnsliv som fagbok, muligens Om kjærlighet.

Framsjå til januar:
Så langt i det nye året ser det ut til at mitt forsett om å lese færre bøker og heller bruke lengre tid på dem, ikke går så bra. Men året er enda ungt! Det har blitt bøker i ulike sjangre, mest i papir men noe på øret. Og så har jeg begynt å se en TV-serie som bygger på en bokserie, kan du gjette hvilken?
Jeg vet ikke om det blir noen bokvideo i år (Best i 2015), men jeg skal prøve å få til ei oppsummering av året. 

Godt nytt leseår 2016!

Lydbok på øret: Epp

Cappelen 1965/
Cappelen Damm 2008

Jeg har gått i vinterkulden med mobil i lomma og hodetelefoner under lua
og hørt på lydboka Epp.
Roman, skrevet i 1965 av Axel Jensen.
Men det er ikke mannen Axel som er viktig for meg,
(selv om jeg kommer til å oppsøke ham på Wikipedia
når jeg har skrevet dette),
men mannen Epp.

Epp med Egget som skal kokes akkurat perfekt.
Med tapetleken og hundene som løper etter hverandres hale i et sinnrikt system,
i det beste, mest overlegent perfekte tapetet
(det burde Epp vite fordi han, før han ble pensjonist,
jobbet i tapetbransjen).
Epp med den kjøttetende planten Ili som liker skrapet kjøtt
(men det må være ekte kjøtt).
Med sine nattlige runder i blokken
der han titter inn i andres hybler gjennom judasøyet
(men du må ikke tro han er nysgjerrig, å nei, langt i fra).

På turen min gjennom skogen i går
gikk jeg og vekselvis gliste og skar tenner
over dette ufordragelig selvopptatte, selvrettferdige petimeteret
av en mann uten selvinnsikt,
Epp.
Han er i det hele tatt vanskelig å like.
Bare én ting er formildende:
Jeg får en følelse av at han er dypt ensom.

Han ville bli forferdelig oppøst og fornærmet
hvis han var her og jeg luftet den tanken.
Slik han ble oppøst over naboen sin, Lem,
som luftet tanken om at det kanskje gikk an å la være å bruke tapet,
at vegger kunne være ensfargede.
Blå, for eksempel, som himmelen.
At det gikk an å lage nye dører mellom hyblene
og starte en revolusjon.
Lem er nå på et feriested langt borte,
dit de blir sendt som ikke klarer mer.
Men det er langt fra Epp å innrømme
at han kan ha noe med vennens tidligere stress å gjøre.
Nei, det er Lem som er feil.
(Hva annet kan du vente av en fyr som kaller fuglefrø
for gullfiskfrø?)

Epp lever ikke i vår tid, men i en fjern framtid.
Men han kunne nesten levd her og nå.

Jeg kunne ikke fordra ham.
Men han snek seg liksom under huden min likevel.

Mulig at den gode innleseren (Jan Grønli)
hadde noe med opplevelsen å gjøre.

Jeg lurer på hvem jeg skal møte neste gang.

Et nytt bloggår

Jeg har åpnet leseåret 2016 med bibliotek-scifi og tegneseriestripefilosofi. God start!

Azur: kapteinenes planet ble skrevet av Jon Bing og utgitt to år før jeg ble født, i 1975. Dette er første boka i en sci-fiserie hvor premisset er omtrent som følger:

Langt inn i framtiden har menneskene kolonisert andre planeter som ligger mange lysår unna Jorden. Stjerneskip med bibliotekarer reiser fra planet til planet for å samle inn informasjon om disse nye koloniene - og gi gammel informasjon der det trengs. Siden det tar utallige år å reise fra planet til planet, blir bibliotekarenes kropper fryst ned på reisen, så de holder seg unge og friske.
På planeten Azur møter vi den unge, foreldreløse gutten Benji som er tolv Azur-år gammel. Sammen med flaggerkatten Miromurr drar han fra alt kjent for å løse et mysterium faren har gitt ham og finne en skatt gjemt på en øy. 
Azur er en frisk og sunn planet, men med én begrensende faktor: all informasjon blir kontrollert og behandlet av de styrende kapteinene, og det er forbudt å eie bøker. Jeg kan røpe såpass at nettopp bøker har noe med Benjis skatt og også fortid å gjøre, og han er dermed i fare.

Romanen ble skrevet i ei tid da papirbøker var tekstmediet framfor noen (hvis en ser bort fra dags- og ukepressen). Det at bøker skulle bli forbudt, var altså en alvorlig ting. Siden 1975 har elektronisk informasjon tatt mye over og er i teorien fri for alle som har tilgang til internett (sensurert i noen land). I Bings bok bruker folk datamaskiner, men disse maskinene har begrenset innhold, og menneskene er avhengige av at myndighetene gir dem informasjon. (Maskiner som radio og TV er også forbudt). I dag ville kanskje dystopien vært at internett ble stengt?

Det er rart å lese ei bok som var såpass framsynt på den tida, men som virker utdatert i dag. Blant annet forklarer forfatteren datatekniske detaljer for lesere som kanskje aldri har sett en datamaskin. Men spenningsaspektet ved fortellinga er likevel fullt brukbart for en moderne leser, og spørsmålet om tilgang til informasjon - og hvilket ansvar denne tilgangen gir oss, hvordan vi best bruker den - blir aldri utdatert.

Boka kan du få lett tilgang til på Bokhylla (Nasjonalbiblioteket). Jeg hadde altså en papirkopi, og har også planer om å lese resten av serien.

Flaggerkatten Miromurr
i Thore Hansens fantasifulle penn.

Så var det Peanuts, eller Knøttene, av Charles M. Schulz. Dette er ei herlig tegneseriestripe! Stripene med Peanuts begynte i 1950 og varte til 2000 (tegnerens dødsår), og i alt 18.000 striper ble lagd! 2600 aviser i 75 land trykte dem, på 21 ulike språk. Ikke rart at dette blir regnet som en viktig serie. 

Jeg leste denne gangen samleboka Peanuts for Everybody, med et utvalg striper fra 1958 til 1964. Det første jeg la merke til var den ganske så forventa, lune humoren. Særlig Snoopy kommer med artige utspill; mye av det morsomme ligger i det at han ikke oppfører seg som en vanlig hund. Tegninger og ord sammen er dynamitt hos Knøttene. Nytelse for smilebåndet.
Men etter hvert begynte jeg å se mønstre i handlingen og i måten personene oppfører seg på. Jeg la særlig merke til Charlie Brown (på norsk Baltus) og så hvordan han prøver å nærme seg andre, men ikke klarer det. Han vil bli sett, han vil bli godtatt og verdsatt, men sliter med dette; han er en outsider.
På Wikipedia står det at Schulz la litt av seg selv i karakteren Charlie Brown. Og han mente visstnok at tegneserietegning, som humor ellers, kommer fra negative opplevelser.

Dette blir nok ikke siste møtet med Knøttene. Kort sagt, det er underholdende og dypt på en gang. Og så kan en faktisk også lære ting.

Som for eksempel at når en er stresset, fins det ingen helsebot så god som det å ligge med hodet i en vannskål. (Jeg har ikke prøvd.)

Charles M. Schulz, 1959