Lesehest på Sørenferie - og noe litt mer nordlig

Jeg har nettopp vært på min første Sydenferie noensinne, nærmere bestemt ei Tenerife-uke sammen med ei god venninne. Eller kanskje det burde hett Sørenferie? Det spør jeg meg etter å ha varmet opp før avreise med boka Syden av Are Kalvø, spekket med hans vanlige tørre humor men også med funderinger til ettertanke: hvorfor er det så harry å reise til Syden? Hvorfor bør en egentlig ikke som "middelklasseinnbygger" skryte av å ha vært der, selv om så mange nordmenn har det? Og hva er det egentlig med det skillet?

Shortsskiljet er skiljet som tel. Det er skiljet som viser kor flink Syden-turist du har vore. Det var skiljet eg tok med meg heim etter min første Syden-tur. Heim, der eg visste at eg hadde ein shorts som var litt mindre enn den shortsen eg hadde brukt på ferie. Slik at skiljet faktisk viste over shortsen. Så var det berre å vente til det var varmt nok heime til å gå ut i shorts og sette seg og vente på at nokon skulle kome forbi, nikke anerkjennande og spørje:
Vore i Syden?
Så kunne eg svare, med mina til ein verdsmann, som om det ikkje var noko å mase med, som om dette skiljet ikkje var noko eg hadde slite for:
Ja. Ein liten tur berre. (Syden s. 103)

Gyldendal, 2003

Jeg fant ut at jeg likte Tenerife, i det minste. Det var herlig å
1) bare koble av, ha fullstendig ferie. Jeg klarte nesten å la være å oppdatere meg på verdens elendighet (les: nyheter), og siden Facebook og Outlook gjorde seg vrange på hotellpcen, og wi-fien til mobilen ikke virka, slapp jeg å logge meg inn der. (Merkelig hvordan en lett havner i fella hvor en bare MÅ vite det siste.) Vi levde som i en boble, og det var rett og slett deilig.
2) slikke sol og iskrem og bade i blått vann. Det vanlige.(Med skille!)
3) oppleve en helt ny kultur som føltes både genuin og turistaktig på en gang. Høre spanske gloser hver dag og prøve seg på noen selv (la quenta por favor? uttalt en smule feil, men regner med de blir sjarmert av alle ærlige forsøk), se salamandre pile over stener her og der, prøve lokal mat, høre de mektige bølgene slå mot en svart strand. Og så videre. Mange inntrykk å ta med seg.

Ble det noe lesing, da?
Jeg strevde litt etter at jeg var ferdig med boka som jeg leste ferdig på flyet sydover, Just like fate av Cat Patrick (tatt med fra bokbloggertreff-bord etter tips fra Ann Kristin, se nedenfor). Hadde jo ikke tenkt å ha med meg noe særlig med bøker i bagasjen! Så fram til venninna mi den siste dagen tipsa meg om "hotellbiblioteket" hvor en kan bytte ut bøker på ulike språk, prøvde jeg å klare meg med et tysk vitenskapsmagasin, en utgave av The Sun (lette nyheter...) og ellers bare "tanketom" solslumring. Kjøpte også et turisthefte om Puerto de la Cruz (byen "vår") og ei lita bok om kanarisk historie og mytologi som jeg leste ferdig ganske fort.

Fra hotellbiblioteket fikk jeg med meg to bøker, den første lest ferdig på flyet tilbake og den andre første kvelden hjemme (gårsdagen, med te og varmt pledd til trøst i høstkulda):

• Europa blues av Arne Dahl, en krim som jeg begynte å like etter hvert som jeg vente meg til det bilderike språket. Eller, jeg vente meg aldri helt til det, men klarte å glemme det. Tema: moderne menneskehandel og eksperimenter under andre verdenskrig - og mer generelt, hva materialistisk tenking gjør med dagens mennesker.  
• The Saddest Girl in the World av Cathy Glass. Bygd på en sann historie, forfatterens, om hvordan hun ble fosterforelder til ei tiårig jente som den første tiden bare så ned for seg og ikke sa ett ord. Etter hvert ble det klart at hun hadde opplevd ti år med mobbing i familien, særlig fra moren, som er en av de som ikke burde hatt barn. Det er vanskelig å forstå at noe slikt går an, at slike typer oppvekst finnes. Boka var lett å lese og ikke veldig godt skrevet; den hadde blant annet en del gjentakelser som jeg ergret meg over (f.eks. "my heart went out to...") og ble til tider litt for feelgood for min smak, men det som sitter igjen er følelsen av dyp respekt for arbeidet de legger ned, de som hjelper barn i krise.

Den uka vi var i Puerto de la Cruz var det faktisk litteraturuke der. Det kunne vi lese ut av noen plakater som stod i sentrum. Men alle forklaringer var på spansk (i Norge ville de vel vært på norsk, må jeg innrømme...), så det ble ikke noe av at vi besøkte arrangement. Men jeg fikk en liten tur innom folkebiblioteket (Biblioteca Tomás de Iriarte) midt i sentrum. Det var lite i bredden (riktignok i flere etasjer), men veldig åpent og lyst og innbydende. Og da jeg spurte venninna mi hvordan bibliotekaren i første etasje hadde bedt henne gjøre ferdig spising utenfor, sa hun at denne var det hun tenkte på som en typisk barnebibliotekar, litt sånn unnskyldende for ingen mat inne-reglene og blid og lite hysj-hysj. Det må jo være en bra attest!

Nordlig inspirasjon også

Før Tenerife deltok jeg på bokbloggertreff i Oslo lørdag 13. september, det må også nevnes.

Høydepunktet var nok utdelinga av Bokbloggerprisen 2013. Det tok litt tid før jeg skjønte at det faktisk var selveste Siri Pettersen (forfatter av Odinsbarn), Lisa Aisato (skaperen av Fugl), Agnes Ravatn (Fugletribunalet) og Ruth Lillegraven (Urd) som satt ved bordet bare noen meter fra meg! Ravatn vant prisen for "Beste roman" og Lillegraven "Åpen klasse".

Flere bloggere har skrevet mer utfyllende om treffet, for eksempel minglende Elliken (tusen takk for godord:)) og Belinda. Akkurat som Elliken (Eli) ble jeg også inspirert av Lillegravens dikt om Herbjørg Wassmos nyeste roman, og fikk lyst til å lese den.
Jeg fikk også med meg en retorikkdebatt på med Finn-Erik Vinje og Hans Olav Brenner på Last Train. Bokbloggertreffet var nemlig lagt til Oslo Bokfestival, må vite. Bokbord ble besøkt om morgenen og i småpauser.

Om kvelden var vi tre bokbloggere som så The Maze Runner: I dødens labyrint på kino.
Nå er boka kjøpt inn til biblioteket!

En lesehest hviler aldri... eller nei, av og til.
I Syden, så.