Sol og vann: Dødeboka (Landet under isen)

Samlaget, 2014

Når det er steikende sol ute er det ikke bare godt, det er livsviktig, å ha vann i nærheten. Væske til å drikke. Deilig å ha ei balje med vann å stikke føttene i.
"Sola er god, sola er toppen", som Børud-gjengen sang for mange år siden, men vannet må være der. Hvis ikke, tørker alt ut. Blir uutholdelig. Vi overlever ikke uten vann.
Så har vannet også muligheten til å skade. Vann kan brukes i tortur. Flom ødelegger for millioner. Det har blitt opphavet til myter hvor vannet faktisk dekker hele jorden, så alt levende dør.

Vi trenger noe midt i mellom, eller litt av hvert. Sol og regn. Varme og nedkjøling. Og nettopp dette er i overført betydning hovedbudskapet i Landet under isen-bøkene til Lars Mæhle. Den gylne middelvei. Ikke styre for sterkt mot den ene siden i liv, tro og lære. Ikke la seg forføre av en "absolutt sannhet" som krever all lojalitet av deg. For ellers kan det gå som i bok 2, Dødeboka - ett element overtar og ødelegger. Her er sekterismen og persondyrkingen (evt. gudedyrkingen) den store faren.

Det er vanskelig å fortelle "akkurat passe" om handlingen og tematikken uten å ødelegge for den som ikke har lest bok 1. (Det er faktisk helt nødvendig å lese Landet under isen først for ikke å få en diger spoiler midt i fjeset når en leser andreboka.) Men i alle fall:

Den utvalgte (tenåringsgutten Leo Rubin) og Hjelperen (den middelaldrende detektiven Magne Jerstad) får en ny sak å nøste opp i når alle husdørene i Smalvik blir malt med røde kors av en ny type kattevesener, kappekattene. (Hvordan disse kattevesenene bærer på malingsspann lurte jeg veldig på; ett av noen få forstyrrende uklarheter i fortellinga. Men.) Leo må inn i Landet under isen igjen for å redde vennene sine, og Jerstad må oppklare flere mord i Smalvik. Bortsett fra et par møter som de to begge deltar i, følger vi dem hver for seg i parallelle og (særlig for Leos del) dramatiske opplevelser. I tillegg følger vi monsteret Bobbin, i en handlingsrekke som starter litt tidligere.
De parallelle og tidsforskjøvne handlingsdelene krever sin leser, men de bygger også opp under spenningen på en finurlig måte og leder fram mot løsningen på den store gåten: hvem er egentlig Hathor, skikkelsen i den røde kappen som vil vekke vannvesenet Nun? Og kan hen stoppes?

Her og der, særlig mot slutten, pøser boka på med Hollywood-aktige effekter, og av og til skorter det på troverdigheten, uten at jeg kan plukke fram noe eksempel akkurat nå. Jeg leste førsteboka på nytt før den andre, og syntes nok bok 1 var hakket bedre skrevet og full av fine, siterbare passasjer. Men alt i alt er det en spennende krimfantasy Lars Mæhle har lagd, med det jeg ser på som en viktig tematikk. Og de magiske bøkene, "dei gjømte og glømte", som bare kan leses av visse personer var et fascinerende element. Her kommer et utdrag fra Leos første møte med en av dem, side 328:

Han lar lyset sirkle om den aktuelle staden. 
Der! Igjen!
Det glimrar i noko under brisken, ein gjenstand, eitt eller anna som kastar lysstrålane frå hovudlykta i retur. 
Hjartet slår raskare og raskare. Og no ser han kva det er. 
Skrift!
Sjølvlysande, buktande. 

Kom!

Leo blir heilt overrumpla. Men det må da vere... ei av dei gjømte og glømte? Her? Inne i fengselscella til mora og faren?