Nostalgi på biblioteket

I går 

stod jeg stod foran dikthylla 

i ungdomsavdelinga. 

Det var tid for å finne et dikt 

å lese for tiendeklassingene. 

De skulle få lånekortene sine, 

som hadde stått her på biblioteket lenge, 

til odel og eie. 

Jeg skulle bort til ungdomsskolen neste dag. 

Det pleide å bli en sterk opplevelse for meg. 

Det å vite at disse jentene og guttene

 som jeg hadde fått fulgt på avstand i mange år

- og noen nærmere,

som faste lånere eller kjenninger privat - 

nå skulle ut i livet, så å si...

Jeg hadde holdt bokprat for dem før,

men nå var det siste sjansen

til å si noe til dem som en gruppe. 

Jeg ville finne et dikt jeg ikke hadde lest før. 

Noe som kunne følge dem, kanskje, videre?

Jeg tok ut alle diktbøkene fra hylla, 

la dem i ei bunke

og begynte å bla. 

Så mange dikt!

Så mye å undre seg over, 

le av, 

gråte av. 

(Mer å skrive om senere.)

Men nå:

diktet jeg til slutt

valgte å lese: 

Heikki Grøhn (gjengitt med tillatelse fra forfatteren)

henta fra denne diktsamlinga: 

Duh: ta en sjanse!