 |
| Innsjøen utenfor arbeidsplassen min. Var litt smeltevann! |
Hvordan var starten av 2020 for Lesehesten fra Sørlandet?
- Mye vær, som i store deler av Norge. Fløytelyder i viftesystemet i leiligheta mi (altså sterk vind), sølete og speilglatt om hverandre. Litt knall og fall, heldigvis harmløst for min del. Perlemorskyer. Snø og frost i ulike fasonger.
- Innledning av den musikalske våren: Nyttårsball i Hemsedal med flere kor nå i helga, kjempeinspirerende!
- Ja, og så har jeg sunget litt på sangene fra "Frozen 2". (Kunne gjerne skrevet litt om den filmen, kjenner jeg, men det holder å si at jeg er ganske enig med denne YouTube-kanalen i forskjellene mellom film 1 og 2. NB, spoilere!)
- TV-serier jeg har sett: Lik meg, sesong 3 (NRK Super) og Sex Education (Netflix, hos venninne). Begge verdt å få med seg. Jeg har også fulgt med på 22. juli, som handler mindre om terroraksjonene enn en kanskje tror, mer om det norske samfunnet (NRK).
- Litt gruing rundt viktige oppgaver som må gjennomføres denne våren. Dette stresset fører ganske ofte til at jeg finner fram ei bok, i den klassiske bokflukten.
Dermed får jeg gjerne fine leseropplevelser, men samtidig veldig mange inntrykk, fakta og historier som jeg kanskje kunne ha bearbeidet litt? Skrevet noen notater, for eksempel. (Her om dagen satte jeg meg ned med en leselogg fra 2010. Leste jeg BARE fantasy?)
Hvordan var lese-januar?
Jeg leste 2 faktabøker for voksne, 4 romaner, 3 tegneserier, 4 ungdomsbøker og 4 barnebøker; det vil si 17 bøker til sammen. To av dem fikk jeg (ubedt) av forlag (disse omtaler jeg i et eget innlegg), resten var lånt på biblioteket.
Blant forfatterne var det en svenske, fem amerikanere, sju norsker og en danske. Seks menn og åtte damer.
Jeg var innom store deler av Norge, USA (både nåtidig og dystopisk), Frankrike, Danmark, Sverige og minst to fantasiland. Fikk både ny informasjon, litt filosofering og gode historier.
Kort og godt om bøkene jeg leste
Menneskenes uro, blir den mindre om de når det de hadde som mål på denne jorda?
 |
| Cappelen Damm, |
Denne måneden gjorde jeg ferdig lesingen av Finnskogen-serien til Britt Karin Larsen med sjuendeboka
Kaldere mot natten ( (sitatet er fra side 41).
Så langt ute i historien - her er vi kommet til midten av 1900-tallet - begynner personene virkelig å blande seg for meg. De første generasjonene har dødd ut, og det er handling fra både Norge, Sverige og USA. Både nyttig og litt irriterende da at et lenge etterlengtet familiekart kom helt bakerst i siste bok! Lese-hjertet mitt var varmest hos de første personene jeg leste om, og da særlig Lina og Taneli, Lisa og presten.
Likevel, også slutten er fin. Den poetiske fortellerstilen er fremdeles vakker (hvert kapittel starter med et filosofisk spørsmål som det over). Jeg kommer i tanker om hvordan ulike kulturer - her Finnskogskulturen - har blitt vurdert og gjerne nedvurdert gjennom årene. Altfor ofte er det slik at vi først ser verdien i ting etter et par generasjoner, og det dagligdagse som virker fattigslig kan bli en skatt... hvis den ikke har blitt kastet.
- Jeg håper på å få skrevet mer om denne serien senere.
Treet er et viktig symbol i Finnskog-romanene, og da passet det godt å lese fagboka
Trettitre norske trær og hva de har vært vitne til av Ole Mathismoen og Stig B. Hansen. Forfatter og fotograf brukte lang tid på å besøke ulike trær i Norge med en spesiell betydning eller historie, men også lang tid på å bestemme hvilke som fikk bli med i boken. Flere arter, noen opprinnelig norske og andre innført, noen eldgamle, andre nyere, mange store, noen små. Noen knyttet til kjente personer (Jon Michelet, Alf Prøysen og grunnlov-Falsen), andre til grupperinger eller tradisjoner. Fascinerende bok, både hvis en elsker trær (som jeg) og er interessert i historie - de lange linjene og den enkelte anekdoten.
Mitt liv som mann i likestillingens hjemland av Øystein Stene hadde jeg gått og sett på lenge. Jeg visste at den var et oppgjør med moderne, radikal (særlig norsk) feminisme - skrevet av en som kaller seg feminist selv. Forvirrende? Ikke egentlig. Umulig? Ikke det heller. Denne kommer det forhåpentligvis et eget innlegg om.
 |
Aschehoug, 2003
Begynte å lese denne på jobben,
men det ble litt for flaut... |
Etterpå ble jeg nysgjerrig på en roman av samme forfatter:
Ventemesteren.
Også litt kjønnstematikk, men mer spesifikt om seksualitet og enda mer - slik jeg tolket det - om det å protestere mot at alt en gjør må ha et klart mål og en mening. (Fortellingen kan sikkert tolkes på ulike måter.)
"Ventemesteren" er en mann som er inaktiv og lengselløs på flere livsområder, men det fetteren hans reagerer på og vil ordne opp i, er at hovedpersonen unngår all seksuell aktivitet. Er han syk? Vår mann blir uansett overtalt/ presset til å skrive under en kontrakt på at et firma skal hjelpe ham med dette "problemet". Til tider kunne boka minne om en dystopi; i det minste er den en negativ kommentar til det moderne samfunnet.
Det ble også et par spennende bøker på meg i januar. Først thrilleren
Bare deg av Ninni Schulman, om et kjærlighetsforhold som virker veldig nært, men blir mer og mer sykt. Og hvem er det som er syk? Jeg må innrømme at jeg avslørte løsningen ganske tidlig, men det tok så lang tid å komme dit at jeg rakk å tvile. Klaustrofobisk, intens spenning mot slutten.
Dei sju dørene av Agnes Ravatn er ingen klassisk thriller, men likevel - et mysterium som blir mer og mer intenst spennende. Den starter med at litteraturprofessoren Nina Wisløff lanserer en idé om at litteraturprofessorer burde arbeide som etterforskere. Ikke lenge etter opptrer hun faktisk som det selv. Hvor har det blitt av den unge leieboeren deres, som forsvant sporløst rett etter at hun selv besøkte leiligheten sammen med sin egen datter på husjakt? - Tittelen spiller på et eventyr om en nysgjerrig prinsesse som angrer på at hun åpnet dører, og det skal bli mer ubehagelig enn Nina ante å snoke i denne saken.
Jeg leste tegneserier også. Først den litt mørke, samtidig komiske fantasyen
Nimona av Noelle Stevenson - hvor tittelfiguren egentlig er en bikarakter, mystisk og kanskje til og med mytisk?
Nimona virker først som en barnslig, voldsglad småjente som irriterer den sympatiske skurken Ballister Blekhjerte. Hun er den som tar den lengst ut - ofte uten tanke på konsekvenser - i kampen deres mot Ambrosius Gyldenlem (!) og Institusjonen for lov og orden og helteri. Etter hvert blir det tydelig at hun er noe mye, mye mer. Er hun faktisk ond? Eller farlig? Boka slutter åpent, så her er det duket for fortsettelser.
Nimona begynte som en webtegneserie;
en av sidene er arkivert hos Wayback Machine her.
Så leste jeg de to første bøkene om
Morten og Mahdi, lagd av Kim Fupz Aakeson (fortelling) og Rasmus Bregnhøi (tegninger). Dette er noe helt annet! Helt realistisk og lett gjenkjennelig, vil jeg tro.
Morten og Mahdi er to danske kamerater, sånn 9-12 år (uten at det blir spesifisert). Bøkene er delt inn i kapitler, hvor de to guttene har et nytt oppdrag eller en ny (mer eller mindre god) idé i hvert kapittel. Bak de fleste idéene ligger et brennende ønske om å være kul og tøff. for eksempel gjennom å starte et death metal-band. Det går veldig sjeldent etter planen!
Så leste jeg en bokserie som helt klart trenger et eget innlegg.
Det er snakk om den nyeste dystopiserien til Neal Shusterman:
Arc of a Scythe. Akkurat som i forrige serie (
Spleiset mm., omtalt her) lager Shusterman likandes tenåringshelter, noen antihelter på siden og en nesten uovervinnelig skurk. Og helt spesifikke moralske dilemmaer som sier noe om vårt eget samfunn.
Sist gang handlet det om systematisk høsting av kroppsdelene til "uønskede" ungdommer. Denne gangen om en "perfekt" verden hvor all smerte døyves ned og ingen dør på ordentlig uten å ha blitt drept av en profesjonell, forhåpentligvis sympatisk og moralsk drapsperson: en "scythe" (ljå).
I tillegg - og dette syns jeg er genialt - innfører Shusterman en kunstig intelligens, Thunderhead (en videreutvikling av dagens skytjenester!) som overvåker og virker i hele verden. Det åpner opp for mange ulike tanker og diskusjoner.
Til slutt: tre barnebøker ble lest i jakten på gode bøker til bokprat for småskoletrinn.
Det gamle slottet av Olla Rypdal har biblioteket mitt kjøpt inn fordi den er ei nynorsk spenningsbok, noe det ikke fins for mye av. Her er det både detektivgåter og action. Dessverre er boka (og flere i serien) utgitt på et lite forlag. Dette preger design og typografi, og den mangler også litt på redigering (plot). Dette gjør dessverre et ganske spennende mysterium fra Frankrike mindre fristende å ta med seg. (Har du lest den?)
Rotter: verdens beste dyr av Marit Nicolaysen er på sin side ganske så lekker designmessig, morsomt illustrert av Jens Kristensen. I tillegg er den en godt bearbeidet, informativ og morsom faktabok. En del vil nok kjenne igjen forfatternavnet fra
Svein og rotta-serien, og i denne nye boka forteller Nicolaysen både om sitt personlige forhold til rotter og om alt det fantastiske rotter kan gjøre. Pluss pluss.
Rikka på ordentlig og forever av Maiken Nylund var nok min barnebokfavoritt denne måneden. I denne fortellinga strever Rikka i femte klasse med både vennskapsbrudd og utstøtelse, en fersk forelskelse og det å være midt mellom to familier (skilte foreldre med nye partnere og barn). Rikka er lett å bli glad i og heie på.
Hva skjer i februar?
Jeg mistenker at det blir litt fritidslesing av barnebøker også i februar, siden jeg planlegger et barnebokforedrag om et par uker til. Ellers håper jeg på at jeg kan få skrevet litt om året som gikk, kanskje med hjelp av Instagram-bilder?
Nå har jeg lånt med meg hjem de siste bøkene i to tegneserie-serier:
Amuletten og
Alene. De skal jeg kose meg med!
