To fortellinger med en smak av det fantastiske

To norske forfattere debuterte som skjønnlitterære forfattere for yngre lesere i fjor. En av dem har bakgrunn som manusforfatter og den andre fra teateret, så begge vet hvordan en legger opp og formidler en historie.  
Begge bøkene har innslag av det overnaturlige; den ene i en crossover til grøss og den andre som en typisk portalfantasy. 

Dødens spill av Anne Elvedal

Cappelen Damm, 2020

Dette er debutboka til Elvedal, som har erfaring fra snekring av filmmanus. Nettopp derfor blir dette en ganske så spenningsdrevet bok. En paranormal grøsser, skriver forlaget Cappelen Damm. 

Tenåringsjenta Rebekka får ikke den supre markeringen av ferdig ungdomsskole som hun hadde tenkt seg. Faren avlyser motorsykkelturen til Irland på grunn av Låven, et prosjekt hvor han hjelper til med å aktivisere ungdommer med utfordringer. Ikke lenge etter dør han etter en mystisk brann. Og moren pakker ned tingene hans rett etter begravelsen. Rebekka er i sjokk, men også sint og mistenksom. 

Hun finner et åndebrett blant tingene til faren på Låven. Sammen med den overlegne kusina Iselin prøver hun det ut. Er det virkelig åndekrefter de kommer i kontakt med? Kanskje til og med faren hennes? Er det noe han vil si? For eksempel at han faktisk ble drept?

Dødens spill har tydelig grøsserinnslag. Vi har blant annet besettelser og "vandrende ånder". Men jeg vil si at boka plotmessig er mer av ei krimbok. Vi har et mysterium som skal løses, et (to?) drap som skal oppklares, og både hjelpere og mistenkte. Det er også en kjærlighetshistorie. 
Fortellinga er bra komponert; boka er vanskelig å legge fra seg. 
Mot slutten kommer det helt spesielle avsløringer som gjør at vi forventer en fortsettelse. 

Utdrag fra side 176: 

Jeg går på rommet og trykker den spede, varme kroppen til Bolla inntil meg. Grøsser over tanken på hvor jeg kunne ha vært nå hvis mamma hadde fått viljen sin. Sperra inne på et galehus, stroppa fast til ei seng, neddopa. 
Kanskje det burde vært straffa mi for at jeg løp fra pappa og ikke sa ja til den praten. 
Men blir jeg låst inne nå, blir pappa låst fast der han er. 
Den opprevne kjolen. Pappa må være skikkelig desperat nå. 
Men jeg skjønner ikke beskjedene hans. 
Men jeg skjønner én ting. 
Jeg har dårlig tid. 

---

J.M. Stenersens forlag, 2020

Charlie Drømmevandrer: Fangene i Adnafjell av Svein Tindberg

Dette er en slags portalfantasy; portalen mellom vår verden og fantasiverdenen er drømmene til hovedpersonen Charlie. 
Charlie er 12 år gammel og har bodd ett år på et nytt sted sammen med den distré faren sin, som reiser mye. Mamma er forsvunnet; stakk hun bare av? Charlie selv er ikke god til noe særlig, bare til å drømme. Av og til virker det som om han faktisk lager drømmene selv.
Charlie finner seg ikke til rette på skolen; bølla Bård fører an i erting og mobbing. Oda i klassen er grei; det er heldigvis også den nye læreren Astrid. 

Gradvis begynner elementer fra Charlies drømmer å innta den våkne verdenen: han får et nytt navn, finner spor etter ei forsvunnet jente og møter en far som er i fengsel. Senere begynner drømmene - hvor Charlie beveger seg inn i det farlige Adnafjell - å påvirke det som skjer i virkeligheten. Charlie skjønner at han må ta plass i kampen for å befri barn fra dronningen Skyld. Og han finner mot som han sjeldent finner i den virkelige verdenen. 

Med vekslingen mellom scener fra drømmer og Charlies våkne liv (skrevet i ulike fonter) får vi god framdrift. Jeg leste i en anmeldelse at boka bruker tid på å bli spennende, og at beskrivelsen av drømmene er det som virkelig fenger. Det kan jeg være enig i, selv om "virkelighetsskildringene" går seg til og også blir dramatiske. 

Ellers kan jeg nevne at barna i denne boka bruker nyere sosiale medier som Snapchat og TikTok. Dette er med på å aktualisere fortellingen for de som lever nå; det kan bli uaktuelt om et år eller fem. Et vanlig dilemma i en del nyere barnebøker. 

Et sitat fra side 82, fra en drømmesekvens: 

Ravnen landet elegant ved siden av ham. Det var som om den aldri hadde gjort annet enn å fly. 

"Min venn", sa den, "hvordan skal jeg noen gang kunne få takket deg nok? Du drømmer og du forandrer. Husk det, Charlie Drømmevandrer, du kan forandre drømmer, husk det når du er i Adnafjell."

---

Baksjå og framsjå: desember 2020

Vil du ha en blomst?

Så er det allerede et nytt år, også her på bloggen. Jeg har kommet tilbake fra juleferie sørpå, hvor det faktisk ble minimalt med boklesing! Mer TV-titting (blant annet serien Hjem til jul), broderier, brettspill og andre typer sosialisering med familien og (mer intenst rundt nyttår på grunn av tragedien i Gjerdrum) nyhetsoppdateringer. 

Men jeg prøvde å lese Et system så storslått at man blendes av Amanda Svensson. Den burde være oppskriften på ei bok jeg liker; et mysterium, ulike fortellere, noe litt utenom det vanlige, reiser rundt om i verden...
Jeg fikk det ikke til, ble for utålmodig. Og ble personene for sprø? Jeg lurer på det.

Ellers har måneden desember vært preget av juleforberedelser både på jobb og hjemme. Jeg prøvde til og med å dokumentere adventsutfordringer (selvlagde, for noen år siden) på TikTok. Det ble fire videoer, og det var forsåvidt artig, men det føltes litt feil å skulle følge opp enda en app - jeg som faktisk hadde tenkt å kutte ned på "sosiale" medier!
Og så må nok utfordringene revideres litt.

Siden CD-spilleren i bilen streika helt i starten av juleferieturen, valgte jeg å finne noen podkaster å lytte til. Den siste var Drivkraft med Erika Fatland, som er aktuell med boka Høyt (om folk i området rundt Himalaya). Fascinerende! Jeg koste meg også med I karantene med Tuva og Ronny, og den tysk-amerikanske podkasten Understanding Train Stations.

Blogging i desember

Det ble tre innlegg denne måneden om fem forskjellige bøker.

Lest i desember 

• Jeg leste 2 faktabøker. Menn vi høstet (Jesmyn Ward) er dokumentarisk om en tøff afroamerikansk oppvekst hvor systemet jobber mot individene og særlig menn har få veier ut av elendigheten. Litt finurlig oppbygging hvor annenhvert kapittel går tilbake i tid tar litt tid å venne seg til. Og så ble det Litt som oss (Kristoffer Hatledal Endresen) om grisen, dyret som så ofte havner på middagsbordet i jula. Sistnevnte boka likte jeg veldig godt, og jeg håper den får et innlegg.
  
  
• Jeg leste også 2 skjønnlitterære bøker for voksne, men veldig ulike. Er du lykkelig, søster? (Synne Sun Løes) er en dokumentarisk brevroman mellom to søstre av sørkoreansk opphav; så full av gullkorn at jeg bare måtte kjøpe den etter å først ha lånt den (satser på et innlegg også her). Og Deilig er jorden (Helge Skodvin og Frode Grytten): ei julebok hvor vrangsiden av jula, det vi ikke ser i de romantiske og snødekte filmene, kommer fram. Underfundige tekster, illustrert med fotos fra litt ubehjelpelige forsøk på julepynting (særlig på kjøpesentre). 
  
  
• 1 ungdomsbok ble det; den realistiske spenningsboka Det brenner! (Sunniva Vagstad og Dominic Munton), som også gjerne kan leses av tweensa.
  
  
• Denne måneden var det barnebøkene som "vant" i antall; 5 bøker ble det (1 omlesing). Tre av bøkene blir omtalt i et planlagt fantasyinnlegg. Ellers var det to dramabøker av barnebokdebutanter: Sykt barnslig (Morten Solheim) og Ragnas hemmelighet (Ingrid Hafredal). Av disse var det nok den første som gjorde sterkest inntrykk, selv om den andre var mest original i tematikken. MEN Hafredals bok er ingen thriller eller grøsser, som forsida gir inntrykk av.
  

Hva skjer i starten av det nye året?

I ferien fant jeg pappas bok Mitt liv med humler av Dave Goulson, og den har jeg fått låne. Ellers har jeg lest både diktboka Gave av Gro Dahle og den nyeste boka til Christine Koht, som jeg gleder meg veldig til å lese. Det kan se ut til at jeg fortsetter på trenden med de personlige bøkene som likevel har noe allment å si.
I går så jeg den tankevekkende dokumentaren The Social Dilemma (Netflix). I dag fant jeg ut at biblioteket mitt har fått (av staten) en ny bok skrevet av Shoshana Zuboff, som deltok i filmen. Den er ganske tjukk, så tiden vil vise om den havner i bunken min. 

I starten av året har vi en innstramming av koronarestriksjonene. Det kan være vanskelig å tro på at vi skal få oppleve de ekstraordinære tingene, stevnene, reisene, konsertene i år.
Skal vi trøste oss med ei bok, kanskje?

Godt nytt år og leseår.