Tegnede fortellinger

Jeg lurer på hvor ung en må være for å synes at tegneserier er spennende?
Jeg har likt dem så lenge jeg kan huske.

Det er noe med tegninger pluss ord som gjør det både lettere (ofte) og mer spennende å lese.

Hjemme i stua der jeg vokste opp var Familiens Bibel-tegneserie i 8 bind (?) en kunstnerisk åpenbaring. Sølvpilen husker jeg at jeg fikk lese hos en familie vi var på besøk hos (jeg kjøpte jo et nummer i USA i sommer, det var også klargjørende, på en annen måte!) Donaldpocketene ble jeg sittende med hos tante og onkel over veien mens jeg egentlig skulle være sosial.

I tenårene leste jeg for første gang Alvefolket (Elfquest) av Wendy og Richard Pini, lånt av noen venner. Det var hefter i A4-størrelse, flott fargelagde, og både tegningene og selve historien var fulle av liv. Jeg var bergtatt. 
Og nå har jeg nettopp slukt historien om Skarpegg og hans ulveridder-alvestamme på nytt, utvidet med noen ekstra hefter, og i svart-hvitt. Det er ikke fullt så virkningsfullt. Men lengter jeg til fargene kan jeg jo faktisk se serien på nett. Og historien fortsetter, nesten i det uendelige.
Her om dagen ble jeg sittende å redigere bokmåls-artikkelen om serien på Wikipedia. Er man fan, så er man fan.

Når jeg tenker meg om, så ville Skarpegg
vært ganske grotesk med dette utseendet
i den virkelige verden. Av en eller annen grunn
tenkte jeg aldri på det mens jeg leste.

Av og til kan tegningene i et hefte eller ei bok være kunst og komme med et budskap utover teksten. De gir en ny dimensjon til fortellingen.
Slik er det i Habibi av Craig Thompson. Kan det være verdens vakreste tegneseriefortelling?

Det hender at jeg besøker tegneserie- og fantasybutikken Outland i Oslo når jeg er der. I oktober stakk jeg innom i Kirkegata og ble gående litt mellom hyllene. Så spurte jeg en ekspeditør: har dere bøker av Craig Thompson? Jeg hadde lest - og kjøpt - Tepper (Blankets), som jeg virkelig falt for, og ekspeditøren kunne heldigvis (bare ikke for lommeboka og bagasjevekten) vise meg to andre tegneseriebøker forfatteren hadde gitt ut.

Habibi er framfor alt en kjærlighetsfortelling om to unge slaver et sted i Midtøsten som rømmer og skaper seg et eget liv på et skip i ørkenen. Her bruker jenta, som er eldst, kroppen sin som betaling for å skaffe mat til de to; bare ett av de mange tragiske elementene i fortellingen (men håpet er der alltid). I utdraget under har gutten fått vite hvor maten på bordet deres kommer fra. Denne opplevelsen gjør at han får et mildt sagt anstrengt forhold til seg selv som mann og resten av manneheten.

Craig Thompson, 2011

Habibi handler også om fortellingens og skriftens skjønnhet, dette at en kan fantasere og skape sin egen historie, og at historier (som den klassiske om Abrahams to sønner) forandrer menneskenes liv.

Jeg kjenner at jeg risikerer å bikke over i klisjeene når jeg beskriver Thompsons mesterverk. Bare les den. OBS: boka har en kronologisk rammefortelling, men med kortere og lengre tilbakeblikk og tegninger som viser forandringer gjennom tiden.

Den andre boka, debuten Good-Bye, Chunky Rice, er mer uskyldig og søt, men handler likevel om saker som er alvorlige nok: vennskap, det å forlate stedet du kommer fra, og livet med stor L. Her er et lite utdrag:

Craig Thompson, 1999

Og så måtte jeg jo bare ta med meg ei Bone-fortelling i tillegg, Tall Tales (2010) med ideer og tegninger av Jeff Smith. Fins det noe søtere og mer komisk enn dette? Rent bortsett fra de ufyselige rottenikkene.

"Tall Tales" av Jeff Smith, 2010

Av en eller annen grunn vil ikke Blogger vise dette rett vei.
Beklager så mye kinken i nakken.

 Finn deg en tegneserie, og god fornøyelse!