Forbudte bøker, Haugesund-varianten

En mannlig "Goldfasan". Bilde: Joe MiGo

Første uka i oktober er det visst internasjonal markering av "banned books" (lenke til nettside), altså bøker som har blitt forbudt solgt eller utlånt eller spredt av ulike årsaker i forskjellige land. Da jeg fikk vite det, tenkte jeg (som nå jobber som lokalhistorisk bibliotekar) "men var det ikke en forbudt bok i Haugesund også?"

Uten å undersøke så mye mer omstendighetene rundt boka, fant jeg Sår som ennu blør av Karo Espeseth på nettbiblioteket.no, og leste den i løpet av vel en time. Det er få setninger på hver side og få ord i hver setning. Fortelling i poesiformat, omtrent. Mye gjentakelser og zooming inn i scener (impresjonistisk inspirert, visst).

Teksten startet litt pikant. Jeg fikk veldig snart en følelse av at ja, her er det noe vågalt på gang. En stalker, kanskje. Iallfall en mann som treffer en ung dame han blir veldig opptatt av. Han ser ikke på ansiktet hennes, men på formene, at hun er slank og hvit i huden og har faste bryster. Så langt, så godt stereotypien av en hormonridd mann. 
Fortellingen er skrevet med "jeg" som forteller, hvor "duet" han henvender seg til er den utkårne kvinnen som han kaller for Goldfasënchen (lille gullfasan?). Han skriver at hun må ha trodd at det som virkelig skjedde dem imellom, var det hun selv så og hørte... men inni mannen er det skjulte motiver og lite romantikk å spore.

Men så kommer det fram at han har en intens, nesten overveldende trang til å bite og slå henne. De blodige fantasiene hans er mer og mer levende beskrevet. Er han seksuell sadist? Er dette en pornografisk roman utenom det vanlige? (Her fra side 10)

Og så kom lysten over mig.
Den som alltid kom.
Lysten til å bite i de faste brystene.
Lysten til å slå den hvite huden.
Jeg måtte få gjøre det.
Og nu.
Med en gang.
Hvis jeg ikke fikk det
kom blodet til å sprenge hjernen.
Jeg måtte.

Da var det du så på mig.
Og du smilte.
Og jeg trodde også
at det jeg så
det var virkeligheten.
Jeg visste ikke
at du stod der og lengtet.
Og at jeg minnet dig om nogen hjemme.
Og at det var derfor.

Ganske snart blir det tydelig at det ligger noe mer under mannens oppførsel. En psykisk lidelse. Noe har skjedd med denne mannen, som lever i Tyskland etter første verdenskrig. Det er en spesifikk grunn til at han har disse voldelige fantasiene - og at han føler at han må leve dem ut. Han opplever en slags personlighetsspaltning i møtene med kvinnen.

Jeg vil ikke røpe mer. Du som vil vite hvordan det går, kan lese boka selv. 

Jeg prøver ikke å binde seksuell sadisme til psykiske traumer eller omvendt. Det vet jeg for lite om. Men forfatteren (som det viser seg at ikke skriver av egen erfaring!) hadde nok en teori om en sammenheng der. 

---

Karo Espeseth var lenge et ubeskrevet blad. Iallfall såpass at Barbara Gentikow, forfatteren av fagboka En skitten strøm: samfunnskritikken i den "umoralske" litteraturen i Norge 1880-1960 (1974), ikke kjente til opphavspersonen. Men det ante henne at forfatteren var en kvinne. 

Nå, i 2023, vet vi fasiten. I 1984 kom det iallfall en selvbiografi av haugesunderen Karo Espeseth, Livet gikk videre, som hun åpner med å fortelle om romanen og hvordan den ble mottatt og tolket - og forbudt - i Norge. Hun bosatte seg i Tyskland tidlig, også på grunn av det norske viraket rundt romanen. 

Her er en omtale av reaksjonene i Haugesund, fra avisen Ryfylke 4. desember det året boka kom ut: 

Den same boka har bokhandlarane i Haugesund, der Karo Espeseth er frå, sendt attende til forlaget. Dei vil nødig forhandle ei so ufjelg bok, sjølv um forfattaren er bysbarn.

Jeg har begynt å lese selvbiografien nå. Helt fascinert! Foreløpig holder hun seg i byen jeg nå bor i, så jeg kan lese om hvordan et sånt ganske greit middelklasseliv kunne være på begynnelsen av 1900-tallet. Og om en ung lesehest som etter hvert måtte gå på folkebiblioteket for å finne nok fortellinger å leve seg inn i... med hjelp av en sjefsbibliotekar jeg selv nettopp har gått nærmere etter i sømmene.

Sånt et litterært "kaninhull" kan en lesehest falle ned i på en helt vanlig tirsdagskveld.

Lesehesten prøver å oppsummere året så langt

Ny aktivitet:
ta bilde av lokale bøker i bokhandelen

Tenk at dette skulle bli det året der jeg skriver ett blogginnlegg i halvåret! 

Det kan jo bli flere. Vi får se.

Men jeg fikk plutselig lyst til å skrive igjen, i forbindelse med at jeg oppdaterte "Lest i 2023"-sida mi - stort sett med huskehjelp fra Instagram-kontoen, som nå er den viktigste (eneste?) kanalen min for bokomtaler. Og slik skrivelyst må en bare utnytte!

På jobb i voksenavdelinga i dag kikket jeg på sida Nestebok.no. Kjenner du til den? Det er en norsk tips-side for "bøker som ligner", bygd opp av norske bibliotekarer ved hjelp av de såkalte Lesersørvis-verktøyene (hvor bøker får emneord ut fra tone, setting, språk og mye mer). 

Jeg var med på et prosjekt som hette Ønskebok for noen år siden; dette kan minne litt om det, men Nestebok har en søkefunksjon som mange savnet i Ønskebok. Kanskje Nestebok passer bedre for ekte lesehester enn det Ønskebok gjorde; den sistnevnte var myntet på ungdommer som ikke visste navnet på bøker, men ville prøve seg fram med ulike parametre. 

Uansett: Nestebok fikk meg også til å tenke at jeg gjerne kan skrive mer om bøker igjen. Både for jobbens del og for meg selv, for at jeg skal få bearbeidet leseropplevelsene mine mellom hver bok. Ganske ofte setter jeg bare i gang med neste bok når forrige bok er ferdig. Boksluker har jeg forsåvidt alltid vært...

Først vil jeg prøve å komme med litt 

statistikk rundt leste bøker til nå i år

Når det gjelder faktabøker, har jeg beveget meg en del rundt i verden, men som vanlig først og fremst i Nord-Amerika og Europa.
Et firkløver med bøker hadde handling fra flere deler av verden: Samlebiografien Kvinnene jeg tenker på om natten av Mia Kankimääki, David Attenboroughs A Life on our Planet, Brit Bildøens fuglebok Over land og hav og Tim Marshalls Divided, en bok om murene som splitter verden. Alle disse var interessante og godt skrevet.
Jeg startet ellers året med en motorisert rundreise i mitt eget land; Mikal Olsen Lerøen skrev om de negative følgene av korona-nedstengingen.

Utenom de nevnte temaene har jeg vært innom seksualitet, ytringsfrihet og politisk korrekthet, kristendom, rusmisbruk, roing, arktisk klima, andre verdenskrig, flyktningene i Moria, kjærlighet, stamming, amerikansk politikk, 22. juli - samt memoarene til en Harry Potter-skuespiller og en annen, for meg ukjent skuespiller som strevde med både kviser og ganske så intense oppvekstproblemer.
Jeg har også lest en virkelig gammel selvbiografi fra en norsk prestekone.
Så ganske så vidt tematisk! Det har blitt 26 bøker til nå. 5 av dem på engelsk.

Skjønnlitteraturen har fremdeles en plass i hjertet mitt; særlig romanene er lette å ta med hjem. Litt for ofte sluker jeg dem. Bak det ganske store tallet 62 skjuler det seg en halvdel av en hel "kioskserie" fra Haugesund (Clara Wahl). Den var fascinerende for en leser som selv er ny i byen. Jeg har også lest flere andre lokale bøker; naturlig for en lokalhistorisk bibliotekar. 

Ellers har det blitt noen klassikere (blant annet Stormfulle høyder, på nytt), krim og norske og oversatte dramaromaner... til og med et skuespill, av Linn Skåber, og en fin novellesamling av Maria Børja.
Romanene jeg mest kommer til å huske med glede, er: 

• Where the Crawdads Sing av Celia Owens (På norsk: Der krepsene synger). Nydelig, gripende og ikke minst spennende bok om et ensomt liv og en mystisk skikkelse i mangroveskogen i Florida.
  
• Merking av Frida Isberg; dystopisk om et samfunn som går for langt i forsøket på å lede innbyggerne på den rette veien (assosiasjoner til det sosiale poengsystemet i Kina, hvor en får alle mulige fordeler for å være lydig mot myndighetenes ønsker). 
• Meredith, alene av Claire Alexander. Også om en ensom sjel, her med sosial angst. Pluss for at den endte annerledes enn jeg hadde trodd, men likevel godt. 
• Anomalien av Hervé le Tellier. Thriller med premisset: det fins to varianter av et sett med flypassasjerer - de som kom fram på normert tid og de som kom fram måneder senere. Hvem er ekte, hvem har rett til å leve? 

Jeg merker når jeg nå sammenfatter, at det er bøkene med et mysterium - på en eller annen måte litt thrilleraktige - som fenger meg og blir her etterpå. På den andre siden: ekte krimromaner glemmer jeg ofte etterpå. Blir de litt for like, de jeg velger? Er det bare spenning der og da, og blir hendelsene for ekstreme? 

Og hva med de enkeltstående, men litt mer neddempede dramaromanene? Titlene sier meg ikke noe når jeg ser dem på lista. Jeg må smugkikke på Instagram eller i andres omtaler for å huske hva de gikk ut på. De kan likevel være gode. 

Jeg har forresten gitt opp en del romaner også. Atlas av Lucinda Riley begynte jeg på, men endte opp med å hoppe litt og lese med en harelabb. Sigrid Undset sin katolske roman Gymnadenia ble jeg interessert i fordi det dukket opp en person med mitt fornavn (hovedpersonens datter); jeg leste en del og likte karakterene, men syntes de religiøse diskusjonene ble litt for framtredende og gjorde at handlingen fløt litt dårlig.

Det er tydelig at jeg ikke lengre har hovedansvaret for barne- og ungdomsbøker i jobben min. Det skal sies, her om dagen kikket jeg gjennom en bunke Håndbok for superhelter-bøker (Våhlund) på en litt stille vakt - uten å skrive det opp på bloggen. Og det kommer en god del nye enkeltbøker og serier for aldersgruppa. 
Siste boka i Alm-trilogien av Øystein Stene hadde jeg gledet meg til; denne fortjener flere lesere. Jeg kan jo lenke til innlegget jeg skrev om andreboka, her.

(Rett før helga fikk jeg forresten være Hermine Grang igjen (fra Harry Potter), på en fest i tilknytning til Sommerles-prosjektet som går hvert år. Det var kjempegøy! Hermine er en karakter jeg jo har en del til felles med.) 

Tegneserier for voksne vil jeg gjerne lese mer av. Jeg har jo noen norske favoritter: Dunce (Jens Styve), TegneHanne og Intet nytt fra hjemmefronten. På starten av året fikk jeg med meg en nydelig engelsk grafisk "faktaroman": Seek you. Jeg føler at jeg har mye å gå på her og mange mulige fine leseropplevelser.  

- Tenk, jeg klarte det. Å oppsummere.