Dystopisk sensommer

 I månedsskiftet juli/ august leste jeg to bøker med dels dystre baktepper; en novellesamling og en roman. 

Ingenmannsland: nye nynorske noveller (Samlaget, 2020)

Lydane som vekte meg, minte om sildrande regn. 
Regn var det sjølvsagt ikkje. Kanskje heller sandkorn
som trefte hytteveggen. Kanskje vinden
kasta dei opp i lufta. 
Bles det? Prikkinga av sandkorn 
blanda seg med den jamne pusten til gutungen. 
Eg tenkte på alt eg enno ikkje hadde fortalt han om. 
Om regn. Om å stå i regn, gå i regn, kjenne dropane
piske mot ansiktet. 
Om å sjå drivande skyer, sjå bekkar som fyller seg
med blankt vatn. Fløymer.
Om å sette seg på huk, ause med handa og drikke
så mykje ein vil. 

Om gras. Om å ligge i grønt gras. 
Kjenne den grøne lukta. 
Minne frå då vi budde ved havet, tida før han kom til. 
Før vandringa tok til. 

Dette sitatet er fra novella Utkant av Marit O Kaldhol; en av to ganske tydelige dystopiske noveller i denne samlinga. En får ingen tidsangivelse, men skjønner at noe alvorlig har skjedd, og menneskene prøver å overleve i den nye virkeligheten. 

I resten av novellene finner vi mer realistiske samtidsbilder. Det meste er rettfram, enkelt og konkret, med to unntak: Hilde Myklebust forteller om et barn som endrer seg fysisk, litt som Georg Samsa hos Kafka (novellen Ein kan ikkje vite alt før det hender). Og de to radikaliserte kameratenes møte med monsterålen i Lars Petter Sveens Ålen i glaset er et mørkt og nesten magisk innslag à la det en finner i romanen Guds barn. 
Bortsett fra Rønnaug Kleivas Nilen har fleire utspring, hvor fortelleren gjennomfører en enslig reise til Egypt uten de store konfliktene, er flere av personene i krise eller i oppbrudd.

Dette høres litt upersonlig ut, så da kan jeg skrive at 
jeg ble så glad i flere av personene. Sørget med dem. Ble sint på dem.

Jeg kunne rett og slett ikke være likegyldig til dem.  

Ettersøk av Hilde Myklebust var fortellingen som rørte meg mest; hvor en dødssyk hund får være midtpunktet i et nydelig (eks)kjærlighetsdrama. 

Men uansett, her skal det være noe for flere. 

---

Hilsen Ruth av Ingrid Tørresvold (Cappelen Damm, 2020) er en kort roman (ikke kortroman), 150 sider. Vi møter ei enslig, voksen dame - nesten 40 - som blir værende i den ekstreme hetebølgen i en storby som minner om Oslo. Varmen er der for å bli. Søsteren har nettopp reist nordover til kjøligere vær, som så mange andre. Selv holder hun stand i leiligheten sin og bak disken på en kafé hvor de selger ytterst lite kaffe. Hun sosialiserer litt med kollegaen Sofie, som betror seg til henne og som hun føler hun må hjelpe.

Men Ruth er ikke så flink til å hjelpe. Hun har ganske sære måter å (av)reagere på og sine egne tanker om hva et vennskap skal være. En ser alt fra hennes ståsted, og en kan beundre motet hennes til å stå på sitt, men det er vanskelig å ikke samtidig synes litt synd på henne. Eller bli irritert. Som de hun møter gjør. Er det fordi vi (jeg?) har så strenge rammer for hva som er A4-oppførsel?  

Når jeg står på gresshøyden ved kvinnefengselet, ringer Sofie. Jeg har gått tur opp til krigsskolen og ned, det tok ikke så lang tid som jeg trodde. Jeg lar telefonen ringe en stund før jeg tar den. Kanskje det har vært en vanskelig kunde, det skjer med jevne mellomrom, folk som finner alle slags grunner til å la raseriet sitt gå utover andre, at det er tomt for servietter eller at kaffen er for varm. Hvis noen i det hele tatt har kjøpt kaffe. 

   Jeg lurte på om du ville drikke vin med meg i kveld, sier hun. 

Jeg stopper opp på stien som går parallelt med fengselsgjerdet. I et øyeblikk ser jeg alt rundt meg skarpere enn vanlig, jeg ser en mus haste inn i gresset ved føttene mine. Hun må ha ment å ringe noen andre. 

  Eller passer det ikke, spør hun. 
  Du snakker med Ruth, sier jeg, fra kaféen. 
  Ja, så bra, sier hun, og ler. 
  I kveld, spør jeg. 
  Ja, i kveld, gjentar hun. 
  Drikke vin? 

  Ja, hvis du vil. 
  Men du er jo gravid. 

  Ja, men jeg skal jo ta det bort. 

  Da må det bli rundt sju, sier jeg. 

Jeg har ingen planer for dagen, men det sier jeg ikke. 

  

 

 

 

 

 

Fakta fra juli

Juli var

først og fremst ferie. Tre uker i Lister-området, først og fremst heimbygda Lyngdal. Jordbær, bading, familie, småturer i distriktet. Blant annet tre netter i et ekte skipperhus i Spind sammen med min yndlings-reisekamerat (søster). Vi fikk være med på pizzabaking i steinovn og en båttur til Farsund, og så ble det faktisk en svipptur til "det sørlandske Amerika", Vanse. I amerikabutikken Trunken kjøpte jeg ei av bøkene jeg leste denne måneden.

Litt om fagbøkene jeg leste

Jeg kjøpte altså Det amerikanske Lista av Siv Ringdal ((Pax, ny utg. 2017). Jeg syns det er fascinerende hvordan deler av Sørlandet har blitt preget av den amerikanske kulturen. (Også i Lyngdal! Utvandring til USA er et spørsmål i folketellingen fra 1920, som jeg vlogget om her). 

Det som kjennetegner Lista er at det ikke bare var utvandring til USA derfra, men også "hjemvandring": norskamerikanerne flyttet fram og tilbake og tok med seg byggeskikk, klesskikk, språkuttrykk og mye annet til hjembygda - med mer eller mindre hell. Forfatteren skriver både om hvordan listalendingene hadde det i USA og hvordan de og den "oppdaterte" kulturen deres ble møtt da de kom hjem.
Ringdal uttrykker bekymring for at de norskamerikanske kulturuttrykkene er utdøende på Lista. Det har sammenheng med blant annet økt levestandard i Norge fra 60-årene av, og et mer negativt syn på forbrukskultur og særlig det kunstige eller overlessede.

Boka er informativ, men jeg hadde ønsket meg en mer ryddig oppbygning med mindre gjentagelser av fakta. 

Mens jeg var hjemme, kikket jeg også i skolehistorien til realskolen mamma gikk på på 60-tallet. Veldig interessant og mange kjente navn! Mamma og pappa har faktisk to av lærerne hennes som naboer; disse traff vi i sommer.

--

Jeg hørte ferdig Digital Minimalism: Choosing a Focused Life in a Noisy World av Cal Newport.

(Penguin Random House, 2019). Denne kjøpte jeg i papirutgave etterpå. 

Jeg hadde faktisk tenkt å teste ut en måneds "digital de-cluttering" nå i august, et virkemiddel som forfatteren foreslår som et botemiddel mot digitalt stress. Målet er at en etter en pause uten "unødvendig nettbruk" skal bruke bare de tjenestene som virkelig gir en noe verdifullt - og vurdere om en kan oppnå de samme målene på bedre måter.
Jeg har til og med spilt inn en video som jeg hadde tenkt å legge ut på YouTube-kanalen min om det! Men jeg feiget ut, enn så lenge.

--

Henry D. Thoreau, 
foto: B.D. Maxham

Det å lese boka fikk meg også til å låne Walden: livet i skogene av Henry D. Thoreau. Jeg har ikke lest den ferdig. 

Thoreau prøvde i to år å klare seg selv på minst mulig ressurser og færrest mulig faste avtaler med andre mennesker. Fikk han et besøk, var det fint, men ellers klarte han seg alene. Han kom nærmere naturen. Han regnet tidsbruk med i de økonomiske vurderingene av arbeid. Hvorfor skal en jobbe masse for å få penger som en så må bruke tid på å bruke opp på ting en kanskje ikke trenger? Det minner også litt om Et fritt liv, som jeg skrev om her.
Hvorfor fullførte jeg ikke boka?
Ble det for mange idéer? Hadde jeg bare ikke roen akkurat da? Eller likte jeg ikke Thoreaus litt snusfornuftige og bedrevitende måte å skrive på? 

--

 

Litt i samme sjanger har du boka Ståsteder av Svend Brinkmann (Press forlag, 2017), som jeg også fant ut at jeg måtte ha selv. Enkel, godt skrevet og tankevekkende. 

 

Brinkmann har i tidligere bøker kritisert den masete selvhjelpslitteraturen som prøver å presse oss til å bli "bedre" versjoner av oss selv i stadig utvikling. Men her prøver han nå å vise hva som faktisk kan være viktig å holde fast ved, uansett livssyn.

Med utgangspunkt i tankene til ulike filosofer - gamle og nye - lanserer han ti egenskaper eller begreper som han mener har en iboende verdi, som ikke kan byttes ut med noe annet, kjøpes og selges. Det kan for eksempel være verdigheten, ansvaret og tilgivelsen. Litt på tampen kommer døden, som riktig nok ikke har noen verdi i seg selv, men som viser oss hvor verdifullt livet er. 

Det at vi vet vi kan dø når som helst, gjør hver dag i livet til en gave.