Romaner som får sagt mye på få sider

Gursli Berg forlag, 2019

Titlene i dette innlegget fant jeg da jeg lette etter tips til gode, korte bøker for elever på videregående skole.
Bøkene har også det til felles at de handler om personer i spesielt pressede situasjoner.

Ti minutters stillhet av Claudio Fava er en nøkternt fortalt, men intens fortelling. En (iallfall jeg) blir sint av å lese den. Romanen bygger på en ekte historie om et argentinsk rugbylag som sakte, men sikkert ble renset ut av militærjuntaen på 70-tallet - bare fordi de brukte ti minutter i stedet for det vanlige ene minuttet på å minnes sin drepte lagkamerat under en kamp. Den drepte var politisk aktiv i feil parti. De gjenlevende blir sett på som potensielle uromomenter. Bare én fra laget overlever.
Synsvinkelen ligger hos flere; vi møter faktisk også kommandanten som bestiller kidnappinger, tortur og likvideringer, ser inn i hans tanker. Men på side 108: treneren på laget.

Han slapp gutten, reiste seg. Øyeblikket etter var han i gang med å pakke kofferten igjen, som om ingenting skulle ha skjedd. 
Raul satte seg opp på sengen, masserte brystkassen. "Du er en feiging," sa han mellom hostekulene.
"Jeg er en som vil leve."
"Også Mono ville leve."
"Javier Moretti var en guttunge, som ville leke revolusjon. De folkene liker ikke å leke." 

Svart belte av Marianne Clementine Håheim.

Eg nektar å le, ete is, be om hjelp, hyle. Nektar å ønske kroppen friskare og sterkare, drikke glaset tomt med sugerør (...) dei græt frdi dei trur eg skal døy, men det er ikkje poenget. Eg skal grave fram ein essens, leve berre i det siste som er att. Mest mogeleg hovud, minst mogeleg kropp, lett som eit innpust. Det er så vanskeleg å forstå kven eg er med alle kiloa. 

Dette forteller eg-personen på side 34. Her har vi en enda kortere bok, veldig luftige sider, men et tungt tema (spiseforstyrrelser) og full av språklige bilder, likevel fint tilgjengelig, følelsessterk. Oppdeling i korte, unummererte kapitler, i prosa, men på grensen til dikt av og til: også kalt kortprosa. Fortelleren setter alt inn på å ødelegge seg selv for å finne seg selv - merkelig, vanskelig å skjønne intellektuelt, men skildret slik at en på en måte forstår det likevel.
Et tips: handlingen foregår på 90-tallet, og noen elementer som telefonbokser kan være fremmede for dagens tenåringer. Følelsene vil nok flere kjenne seg igjen i.

Oktober, 2015

Oktober, 2018

Bok om sorg (fortellingen om Nils i skogen) av Maria Navarro Skaranger.

Her skildres etterdønningene og oppryddingen etter et selvmord. Den som forteller, er lillesøsteren til han som tok livet av seg. Hun skildrer familien sin, reaksjonene, tankene, følelsene. Vi får også tilbakeblikk til oppveksten.

Her skildres moren i tiden etter selvmordet, som hun selv var vitne til (s. 23-24):

29. Mamma hadde på seg ulljakke og blå jeans, en svart genser under jakka. Hun stirra bare ut i lufta, satt i sofaen i sin egen leilighet og bare stirra. Jeg vet ikke hvor lang tid det var gått, det vet jeg fremdeles ikke, hvilket klokkeslett han døde, hvor lang tid det gikk fra han falt til hun kunne ta opp en telefon og si ifra selv, ringe rundt. Ble hun henta av politiet? Tok politiet henne med hjem? Det hang klær på stativet i dusjen, en T-skjorte, en jakke, en bukse, truse og bh og sokker. Noen hadde vaska dem, jeg vet ikke hvem, om hun gjorde det selv eller om Mik gjorde det, men klærne var sikkert fulle av blod, for hun må ha klemt han og snakka til han da han lå på bakken, hvorfor skulle ellers et helt antrekk henge på stativet. Noen må kanskje ha vaska henne og kledd av henne og putta henne i dusjen. 

Flamme, 2016

Fjällräven gul av Tiril Broch Aakre starter med et mysterium. Det har skjedd noe som hovedpersonen, en ung mann, ikke klarer å slutte å tenke på. En ulykke. Noen døde? Noen Sjur var glad i? Han forteller historien sin på en muntlig måte, en blir sugd inn i fortellingen. "Fjällräven gul" er som mange vet, en ryggsekk, og ryggsekken det er snakk om symboliserer en gjeld Sjur må gjøre opp.

Hvis alle bare kunne glemme meg. Glemme alt de tror de veit, alt de husker, glemme at jeg sang så mye da jeg var liten, glemme at jeg var god i hoderegning, glemme at jeg hadde lyst hår og krøller, og hvor rart det var, sida håret mitt nå er glatt og nesten svart. Glemme Sjur Tangen, sånn at ingen kan si navnet mitt noen steder, ingen skal si Sjur Tangen ved middagsbordet, ingen skal fortelle hva som skjedde med det navnet, med ham, hvis jeg hører navnet mitt bli ropt opp en gang til av en eller annen velvillig, hyggelig vikar, så er det like før jeg reiser meg og slenger pulten etter ham. 
(s. 56-57)