Baksjå og framsjå: april. Første del (romaner og tegneserier)

Kungliga biblioteket i Stockholm i vårskrud.

April var...

• innvielse av hagestolen; snøen forsvinner og en får en følelse av vår (men været er ustabilt)
• nynorskutstilling på biblioteket mitt; Samlaget fyller 150 år i år
• våropprydding i bokhyllene på jobb, noe som fører til at en ser på de bøkene som står igjen (og de en fjerner), på en ny måte
• Moder Jord-dag med utstillingsåpning og økologisk lunsj
• tur til Stockholm - blant annet med ABBA-tema! Også noen boksamtaler med damene jeg reiste med. Fant ei bok på en bruktbutikk som jeg tror kan være god. 

Jeg blogget om

de før nevnte marsbøkene og om Virtual Choir-innspilling. Nå er videoen faktisk ferdiglagd, du kan se "Fix You" på YouTube! Ser du meg?

Jeg leste

19 bøker; av disse 3 som ebok. En håndfull av bøkene var omlesinger av klassikere. Disse var blant de beste opplevelsene i april!

Tegneserier

På biblioteket mitt prøver vi å dekke barnas nyvunne interesse for tegneserier (som visstnok er ganske ny i en aldersgruppen). Drama av Raina Telgemeier kjøpte vi også inn; den er første bok i en likandes high school-serie fra USA. Fargerike, enkle tegninger. En fin forviklings- og forelskelseshistorie med musikaltematikk, noe som er mer aktuelt i skoler over dammen men velkjent her gjennom amerikanske filmer og TV-serier. Boka inneholder et par homofile karakterer, faktisk! En som vet det og en som først oppdager (innrømmer?) det i løpet av boka. 

De fire store: Bukk fra luften, bukk fra bunnen, Obstfelder er

Cappelen Damm, 2010

forsvunnen av Øystein Runde og Geir Moen er noe helt annet. Denne tegneserien havner på voksenavdelinga, selv om også blod- og actionsugne tenåringer som takler noen litterære referanser kan ta fatt på den. Hos Runde og Moen er Ibsen, Kielland, Bjørnson og Moe superhelter og skal redde Oslo (og Norge? Verden?) fra den forferdelige Øvre Richter Frich, som er et slags nazistisk overmenneske. Hulda Garborg har fått rollen som en tøff motstandsleder, hakket tøffere enn gutta.

Historien er absurd, litt blodig, morsom, men det er en fordel å kjenne til norgeslitteraturen for å få fullt utbytte av humoren. Eller kanskje dette kan være en spennende inngang til litteraturhistorien for de som liker tegneserier? Jeg har ikke lest bok nummer en i serien (Når de døde våkner fra 2007) og ville nok da fått enda mer ut av denne fortsettelsen.

Romaner

De norske bokklubbene 1994 (Gyldendal 1978)
Bildet fant jeg på bloggen Skrivegleden. 

"Se på barna!" ropte mor Thénardier, "så snart de blir kjent med hverandre. En kunne sverge på at det var tre søstre." - Dette ordet var gnisten som den andre moren vel hadde ventet på. Hun grep mor Thénardier i hånden, så fast på henne og sa: "Vil De ta vare på barnet mitt?"
   s. 101

Mange vil skjønne at dette sitatet kommer fra De elendige av Victor Hugo. Jeg leste bind 1 i trebindsutgaven som er oversatt av Inge Debes.
Møtet mellom Fantine og Madame Thenardier virker tilforlatelig - men en får så lyst til å skrike til den første: la det være! Ikke tenk på det, ta henne med deg igjen!
Men da ville en ikke hatt en så stor tragedie å lese etterpå.

I romanen (og særlig uavkortet utgave) fikk jeg en mer omfattende bakgrunn for flere av karakterene enn det en får i musikalen: Jean Valjean, Fantine (og hennes kjæreste, som forlot henne veldig lettsindig), biskopen i Digne, Javert, Thenardiers. Det er masse tragedie! (Ingen morsom "Master of the House" her.) Jeg la særlig merke til Hugos framstilling av dårlig masseoppførsel - hvordan vi så lett glemmer det gode enkeltpersoner har gjort når mørke hemmeligheter fra fortiden blir avslørt.

Det var lenge siden jeg leste boka første gang, og siden hadde jeg sett filmen flere ganger - så jeg hadde glemt at Valjean faktisk blir tatt til fange etter rettssaken og rømmer på nytt før han henter Cosette. Handlingen i musikalen er selvfølgelig forkortet for dramatikkens skyld.   Første bind slutter med nettopp dette: at Cosette får avsluttet det miserable livet hos Thenardiers.

Tiden, 1999

Den andre omlesingen jeg hadde i april var Ringenes herre av J.R.R. Tolkien. Denne boka har jeg selv, og en dag tok jeg den ut av hylla og leste - nesten i en sitting. For det er fremdeles fascinerende og spennende. Selv om jeg er mett av fantasy ellers blir jeg ikke lei av dette. Jeg får akkurat passe oppbygning av den fantastiske verdenen og mytene, men aller mest ekte eventyr og beskrivelser av det som skjer med karakterene.
Én ting har jeg å innvende mot Tolkiens fortelling: Sauron arbeider lovlig seint i jakten sin på Ringen. Hadde ikke han hatt makt til å finne den tidligere? Er det realistisk at han glemmer den og konsentrerer seg om andre ting mens Frodo og Sam er på vei mot Dommedagsberget, langt inne i hans eget rike?
Uansett. Jeg tilgir det, fordi historien ellers er så god. En magisk historie om ekte mot og om vennskap.

Skald, 2016

Første nyttårsdag

Nyåret er som nysnøen - ein blir overraska over kor lett og kvit han er. Kor han dempar og forvandlar alle ting. Kor han er ein lovnad og eit blankt ark. Kor han lokkar. 
Men han blir trakka ned, og han blir herja med, av vind, av grusing på vegane, av regn. 
Du gløymer kor fersk han var.
                                       ( s. 60)

Begrav meg i snø av Kristian Finborud (maleri) og Gudmund Skjeldal (tekst) er en lovsang til nettopp snøen. Lengselen etter snøen som kommer for seint og skuffelsen når værmeldinga varsler regn, den intense gleden når alt blir hvitt. Denne lesehesten kan ikke helt kjenne meg igjen, men jeg får en sterk følelse av at det kunne vært meg likevel. Tekstene er korte, enkle og merket med dato, skrevet i "du-form", og boka er gjennomillustrert med vakre pastellmalerier. Ei perfekt gavebok til alle som elsker snø, men kan også nytes av sommerelskere som meg.

Flamme, 2018

Aurora av Frode Hjemås ga meg den gode følelsen. Jeg har likt flere av bøkene som Flamme forlag gir ut, og hva slags fellesnevner kan de ha?
Unge mennesker i hovedrollene, ofte. Ganske korte, men likevel innholdsrike historier som inneholder akkurat nok av et liv til at en føler en kjenner personen - og har lyst til å bli bedre kjent.

I Hjemås' roman er vi på Island. To perioder fortelles om vekselvis: i tida rundt den store krisen for snart ti år siden, og i det en tolker som nåtid. Hovedpersonen i nåtidsfortellingen er Kristin, som jobber som nattevakt på et hotell i Akureyri nord på øya. Et fotografi av en demonstrasjon fra 2009 vekker minner om ei jente hun har kjent, Aurora. Og dette setter i gang fabuleringen rundt hvordan Auroras liv kan ha vært på den tiden. En fabulering sett gjennom denne jentas egne øyne. Kanskje hun studerte statsvitenskap og bodde i kollektiv med ei venninne og datteren hennes? Kanskje faren ba henne om å rydde ut av barnerommet, mens venninna flyttet ut og hun satt igjen med en leilighet hun ikke hadde råd til? Kanskje hun traff noen som ga henne et nytt syn på livet, på fortida og framtida?   
Og kanskje hun pleide å følge nettopp Kristin på internett, den tida det enda fantes spor etter henne.

Jeg syns forfatteren bygger opp fortellinga på en god måte. Og etter min lille kunnskap om Island må jeg si at denne norske boka virker realistisk.

-

Andre del av oppsummeringa følger.