Sveiseblink

Gyldendal, 2017

Jeg ga Jimmy neven og halte han opp. Han blei stående og skule etter dem. Jeg dulta borti han med albuen og spørte om han var okei. 
-Gi faen, snerra han og vrei seg demonstrativt unna. 
-Jeg kan passe på meg sjøl. 
Jeg snudde meg tilbake til Volvo-fyren. Han så matt på meg. 
-Du må tåle en spøk, veit du, sa jeg og ga tilbake nøkla. 
Han fnyste, vendte ryggen til meg og satte seg inn i bilen. Like etter var han borte. Jeg snudde meg mot Jimmy, men han var ikke der lenger, han heller, og så kunne jeg høre en trimma moped starte rundt hjørnet. Jeg flaug rundt, men det var for seint, jeg så en fyr uten hjelm kjøre sikksakk inn i det mørke gapet.

Sveiseblink, s. 66 

 
Her en kveld begynte jeg å lese ei bok, og klarte ikke legge den fra meg for å sove.
Jeg var ikke forberedt på det; jeg hadde såvidt begynt på den tidligere og tenkt at både dialektbruken (ringsakerdialekt gjennom hele teksten) og tematikken (bilinteresse) var fremmed.
Så feil kan en ta.
Dialekten kom jeg fort inn i.
Tematikken var ikke så framtredende. Mest som et bakteppe, et bakteppe som kan være en god inngang til bokas verden for nettopp bilinteresserte ungdommer.


Sveiseblink av Helene Guåker er skrevet i førsteperson. Dette blir mer og mer vanlig i barne- og ungdomsbøker, og det kan være fint å få et så direkte innblikk i hovedpersonens tanker. Særlig når personen er en likandes kar.
Når boka begynner, har ikke Kristoffer det så greit. Han føler at han og kompisene, som har kjent hverandre i mange år, begynner å gli fra hverandre. Han klarer ikke å forholde seg til dem som før. De ler ikke av vitsene hans. De søker på studier utenfor bygda. De får seg kjærester.

Selv har Kristoffer naturlig dametekke, han havner stadig i seng med ei jente fra en fest. Men de liker det best når han er morsom og forsvinner når han blir seriøs. Han har lyst til å være seg selv, bli godtatt også med det som er vanskelig, som han ikke klarer snakke om.
At han ikke takler norskfaget på videregående og kanskje kommer til å stryke. At farfaren Birger, som han har hatt et nært forhold til, er dement og bor på sykehjem. På en fest blir en tidligere klassekamerat hardt skadd og havner i koma, og Kristoffer har skyldfølelse for det.
Og så blir han forelska i ei jente som faktisk ikke viser interesse for ham.

Forelskelsen Kristoffer kjenner på blir sammenlignet med uttrykket "sveiseblink". Det at noe lyser så sterkt at du ikke kan se rett på det uten å bli blind. Den rødhåra jenta treffer noe i ham.

Ja, jeg klarte altså ikke legge boka fra meg. Men jeg måtte levere den tilbake på biblioteket ganske snart, siden biblioteket skulle lage utstilling av bøker som var nominerte til Brageprisen.
På side 3 i pressemeldinga kan du lese argumentene for nominasjonen. Blant annet står det at "språket er ein gasspedal som gir eit sugande botndrag til forteljinga".
Kanskje nettopp språket var med og dro meg inn?
I tillegg er det visse ting en bare må finne ut av; små brødsmuler som Guåker legger ut i fortellinga etter hvert. Hvorfor er ting som de er blant kameratene? Og hvordan går det med den uoppnåelige jenta?

Et lite spørsmål: driver faktisk gutter også med "slut shaming" av hverandre? Kristoffer får høre av en kamerat at han aldri vil få dame, siden han ligger rundt.
Det kunne vært interessant å få innspill på fra lesere som kjenner guttekulturen bedre enn det jeg gjør.