Lesehesten oppsummerer: januar (del 1)

Veldig tidlig vår i Hallingdal!
Utsikt fra vinduet i ungdomsavdelinga på jobb.

Januar var:

• nyttårsfeiring på Sørlandet. 
• varme vinder værmessig store deler av måneden. (Det viser seg at jeg har veldig selektiv hukommelse. Nå i månedsskiftet har det kommet både snø og flere kuldegrader, og jeg klager....)
• bokprat på jobben - for voksne, for en gangs skyld! Den ene av romanene jeg snakket om, Snøbarnet, hadde jeg en omlesing på i januar (lest for 5 år siden). Syns fremdeles at den er magisk! 

Blogging

Jeg blogget om julebøker og om ei ungdomsbok, ellers var det oppsummeringer av 2016 på gang. Mer aktivitet enn vanlig her på bloggen! 
 
Lest

Jeg rakk å lese nitten bøker i januar. Det høres mye ut, men flere av disse var raske å komme igjennom. I dette innlegget nevner jeg barnebøkene og ungdomsbøkene. (Jeg leste tre bøker av Terry Pratchett, men vil komme tilbake til dem når hele serien er ferdig lest.)

Puffin book (jeg leste en annen utg.)

"Have you seen the Nothing, sonny?"
"Yes, many times."
"What does it look like?"
"As if one were blind."
"That's right - and when you get to the human world, the Nothing will cling to you.
You'll be like a contagious disease that makes humans blind, so they can no longer distinguish between reality and illusion. Do you know what you and your kind are called there?"
"No," Atreju whispered.
"Lies!" Gmork barked.

Jeg leste The Neverending Story av Michael Ende på toget nordover; fint gjensyn med Bastian Balthazar Bux, Atreju og lykkedragen Falkor. Når jeg skriver "gjensyn", er jeg faktisk litt usikker på om det stemmer. Jeg har boka på norsk i hylla hjemme, men har jeg lest hele? Mye av handlinga virket ukjent. Jeg så filmen for mange år siden, stoppet jeg der? Uansett, boka gir meg følelsen av å lese et ekte eventyr. Et sånt som gir deg sterke følelser underveis, men også gir noe til tanken. 

Maretorn av Tone Almhjell er et norskprodusert eventyr. Det er en frittstående fortsettelse av Vindeltorn, som kom i 2013 og fikk mye positiv omtale (blant annet av meg). Her har vi en fantasy av typen "portalfantasy", akkurat som Endes bok: et barn fra vår verden finner en portal inn til en eventyrverden. MEN, og dette er viktig: skumle fantasimonstre har begynt å innta vår verden, nærmere bestemt Sommerhjell, hvor Niklas bor. Verdnene glir i hverandre. Etter hvert skjønner Niklas - og vi - hvorfor.


"Et ekte eventyr!" stod det på en post it-lapp jeg festet på boka etter at jeg var ferdig. Hovedinntrykket var helt klart positivt. Jeg vet også at jeg syntes denne boka var hakket mørkere enn Vindeltorn. Også her gir det mest utbytte å lese boka i "en sitting" eller iallfall ganske konsentrert, fordi det er mye handling og en del personer å forholde seg til.
Bjørn Veen på bloggen Ungdomsboka har skrevet en anmeldelse som sier litt mer om den magiske lesefølelsen Maretorn gir.  


Jeg leste også to helt hverdagslige bøker med hver sin stil: den morsomme og illustrerte Ekstra stilige saker (eh) av Liz Pichon (Tom Gates-serien), og den mer alvorlige En bror for mye av Linde Hagerup. Den første var søt, tidvis morsom, og serien ser ut til å være populær blant de som liker Pingle-bøkene, men den er også fort glemt for meg som voksen leser. 

Sistnevnte bok har forfatteren selv skrevet om på nettsida Forlagsliv, i en tekst som leker seg gjennom skriveprosessen fram til ferdig resultat. Linde på 9 år er veldig skeptisk til Linde på 47 år, som liksom skal skrive barnebok, men aldri har gjort det før.

Jeg syns Linde på 47 år gjør det veldig bra denne gangen! Jeg hadde store problemer med Bille i Ingen som røyker hopper strikk av samme forfatter (hvilken moderne tolvåring kan identifisere seg med ei jente som kliner med en skjeggete tenåring? Men den boka må leses som en 80-tallsskildring og treffer bedre voksne.) Men Sara i En bror for mye elsket jeg. Hun som fikk en ny og rett ut sagt ufyselig lillebror, Steinar som har mistet moren sin. Sara klarer ikke være storesøster. Men kan hun være storebror? Takler hun Steinar hvis hun later som om hun er gutt?
Boka har lett språk, fine fargerike tegninger - og kan godt brukes til å prate rundt vanskelige tema i "nye familier".


Så noen ord om ungdomsbøkene. Ja, jeg har mensen, hva så? av Clara Henry var ei artig skrevet, men først og fremst veldig informativ fagbok om nettopp mensen. Hva er den? Hva gjør en når en får den? Hva kan gjøre den ekstra vanskelig? Eller ekstra kul, faktisk? Forfatteren forteller i starten av boka at det var mye hun selv ikke visste, og ble nysgjerrig. Henry er en populær svensk videoblogger; hun ble etter hvert bare kjent som "Mens-Clara" fordi dette var et så framtredende tema på bloggen. Men, som hun sier, hva så? Her skal hun få fortelle om boka selv!

Samlaget, 2013

The Rise and Fall of Gøran Trovåg av Gaute M. Sortland har jeg kikket på lenge og tenkt at jeg burde lese. Nynorsk ungdomsroman er bra i en nynorskkommune, og så ganske kort og lettlest attpåtil.

Handlinga foregår i en vestlandsby med sild og heroin som viktige (?) markører. Hovedpersonen vår heter Gøran, men vil bli kalt for Stuart, og en skjønner snart at han er en fyr som våger å være noe for seg selv. Han har fantasi og er et oppkomme av ord. Ikke alle takler annerledesheten hans, og han blir mobbet.
Av og til havner Gøran/Stuart i en flau vinkel (tråkker bokstavelig talt i bæsj), og andre ganger er ting utenfor hans kontroll (når mora er ute på jakt etter alkohol), men han prøver så godt han kan å holde hodet hevet og være en gentleman. Sammen med bandkompisene Eivind og Jokki prøver Stuart å bli klar til en lokal rockekonsert, men det viser seg å være vanskelig, når damene og også heimebrenten drar på kompisene og de ikke syns "gentleman-stempelet" er like kult.

1) Venner er bra. 2) Tør å være deg selv og ta plass i verden. Det kan være budskap å huske fra Sortlands bok.