På jakt etter mammuter

Hvert år, rundt slutten av februar, tar jeg en ekstra tur innom den lokale bokhandelen for å få med meg en avis. Den er ofte gul og full av forsider på bøker som er satt ned i pris. Det er Mammut-katalogen. Mammutsalget pleier å være i mars, men en kan forhåndsbestille titler.
Reglene sier at bøkene ikke kan være fra i år eller i fjor (denne gangen 2016/2017), så det er ikke de aller nyeste titlene som blir lagt ut.

Årets katalog på nett

Vi tar også alltid med oss en katalog til biblioteket hvor jeg jobber, for her kan det være skatter å få tak i. En tittel vi trenger å få tak i på nytt. En vi vurderte å kjøpe, men som nå (typisk salg?) blir ekstra fristende fordi boka koster mindre.

Men altså, jeg kikker også spent igjennom min egen katalog for å se om jeg vil kjøpe noe til meg selv eller til julegaver. Det er ei utfordring for en bibliotekansatt å finne noe som frister så mye at jeg ikke bare vil låne, men ha boka i min egen hylle. (Ei venninne som ga meg gavekort til en stor bokhandel en gang ante nok ikke hvor lang tid jeg kom til å bruke før jeg klarte å velge...)
Likevel, det er stort sett alltid en tittel eller to!

I år har jeg fått muligheten til å velge ut tre titler fra Mammutkatalogen og få dem tilsendt mot at jeg nevner dem her på bloggen. (Spørsmålet ble sendt fra en markedsfører fra Fjeldbraathen & co med ansvar for salgskampanjen.)
Jeg svarte "ja", siden det ikke er noen begrensninger på forlag jeg velger fra eller vinklingen på blogginnlegget (à la New York-bekjennelser, som det med rette var en del virak rundt i bokbloggmiljøet.)

Jeg lover ingen innlegg med superlativer når bøkene er lest (men håper jo selvfølgelig på fine leseropplevelser!). Og jeg ser på reklame for Mammutsalget som en fin måte å løfte fram norske bokhandler og virksomheten der.

Bøkene jeg ønsker meg fra årets katalog

Heinesen forlag

1. Astrid Lindgren/Sara Schwardt: Brevene dine legger jeg under madrassen. Dette skal være en personlig brevveksling mellom forfatteren og en ung fan, et kjennskap som starter når jenta er ganske ung. Brevveksling er alltid spennende å lese (når en får lov), og det gjør ikke saken verre at Lindgren som oftest har mye nyttig å si.


2. Kjersti Bergesen: Handywoman. Jeg setter gjerne sammen møbler etter

Kagge forlag

oppskrift, men ellers fins det andre praktiske husaktiviteter jeg kunne fått mer innsikt i og selvtillit på. Kanskje jeg også kan bli en hendig dame?

Oktober forlag

3. Morten A. Strøksnes: Havboka. "Alle" har visst lest den, bare ikke meg, og jeg tror den kan være midt i blinken. Håper jeg. 

Lesehesten oppsummerer: januar (del 2)

Samlaget, 2016

Den første delen av januaroppsummeringa finner du her.

Bøker med tekst

Jeg leste fagboka Livet etterpå av Gro Skartveit på ebokappen Ebokbib, etter et privat tips om at det kunne være noen interessante historier der. Personene som forteller sine historier har ulike bakgrunner og ulike liv, men har til felles en dramatisk hendelse i livet som har tvunget dem til å starte på nytt. Overgrep. Dødsfall blant de nærmeste. Plutselig sykdom og sammenbrudd. Mobbing.
Det var sterkt. Men godt å lese historiene etter krisene, og se at det faktisk går an å overleve "det aller verste". Det kan være en god idé å snakke med andre om det!

Fontini, 2016

Jeg leste også romanen #frimegfradeg av Charlotte Glaser Munch. Den har kommet på "kulturfondordningen" for barn og unge til folkebibliotekene, men jeg tror den passer best for lesere fra videregående alder og oppover. (Forfatteren prøvde visstnok å gi den ut som "voksenbok" uten at det gikk.)

Siri er i starten av 20-årene og litteraturstudent, men kjenner på seg at det ikke er det hun egentlig vil. Rett før hun startet studiene hadde hun nemlig tenkt seg ut i verden. Foreldrenes forventninger gjør at dette prosjektet blir utsatt. På samme tid lurer hun på om Ole, som hun har hatt en one night-stand med, kan være noen å satse på på sikt. I bakgrunnen lurer eksen, som (ekkel fyr!) oppsøker henne når han selv finner det for godt.
Og så er det tante Bente, som er Siris fortrolige. Men vil hun være der alltid? Siri må slutte å være snill og hensynsfull - etter hvert med litt drastiske tiltak - for å fri seg fra det hun har nå og finne sin egen vei i livet.

Bøker med tegninger

Så ble januar en skikkelig tegneseriemåned: 


Cappelen Damm, 2016

Trusselen fra dypet av Kristian Landmark, Ole Tellefsen og Kenneth Iversen, første boka i den nye norske seriesatsingen "7". Det er en blanding av sci-fi og fantasy, mangaaktige tegninger, og boka kunne gjerne vært fra Japan, hadde det ikke vært for at en av de unge hovedpersonene er en gutt fra Kristiansand. (Skaperne av serien er sørlendinger, faktisk!) Seks barn fra ulike deler av verden utvikler egne magiske krefter, og blir samlet for å hindre en katastrofe. - Det skal visstnok komme ei bok i året, cirka, og jeg kjenner at jeg håper at serien slår an! Den er noe nytt i norsk sammenheng.

Fremtidens araber 1 og 2 av Riad Saffoud var noe helt

Minuskel, 2015

annet; en selvbiografisk tegneserie om oppvekst i Libya og Syria på 80-tallet. Det var vondt å lese Riads historie; jeg satt igjen med et inntrykk av et diktatur hvor alle lærer å hate fra de er ganske små og "bøller nedover". Riad har lyst hår (fra den franske moren) og blir mistenkt for å være jøde blant jevnaldrende (det verste man kan bli anklaget for?). Tegneren viser hvordan kulturforskjeller, særlig mellom Vesten og araberverdenen, kommer til uttrykk. Jeg kommer til å vente spent på neste bind i serien.  

Craig Thompson på tur i "Carnet de Voyage"

Carnet de Voyage er en reisedagbok fra skaperen av bestselgeren Tepper (Blankets), Craig Thompson. På Vinterles-bokpraten vi hadde nå i januar snakket jeg varmt om nettopp Tepper, og leste meg litt opp på forfatteren. Fant denne andre. Likte den! Den er ærlig. Personlig. Fantasifull, men realistisk vinkla. Thompson reiser rundt i Midtøsten og Nord-Afrika for å få inspirasjon til sitt neste prosjekt (Habibi), og gjør seg mange tanker om det han ser og hører, og menneskene han møter. Og får en forferdelig senebetennelse av både tegning og lange  signeringsrunder. Men han MÅ bare tegne...

Jeg leste også Minor Miracles og En kontrakt med Gud av Will Eisner.

Baronet Books, 1978

Eisner var en amerikansk tegneserielegende, best kjent for Spirit-serien. I disse to bøkene, som ble utgitt etter Spirit, forteller tegneren om sitt eget barndoms New York, nærmere bestemt et jødisk kvarter i bydelen Bronx. Det må vel kalles skitten realisme; få av karakterene er egentlig likandes, de fleste er tegnet på en karikert måte.

Eisner ser ut til å være ekstra opptatt av de mørke sidene ved menneskeligheten, de som gjerne kommer fram når en er ekstra fattig eller raskt rik. På samme tid: historiefortellingen, de gode historiene, er levende. Om den rettferdige mannen som inngår en kontrakt med Gud og river den i stykker når datteren dør; om en lyshåret gutt som dukker opp i gaten uten noe forståelig språk og kjent fortid; om krøplingen og den stumme jenta som gifter seg; om de som leter etter en passende match på et feriested og får seg noen vonde overraskelser. Og i nettopp denne siste fortellinga dukker en ung "William" opp, altså tegneren selv.      
   

"The Sculptor"

The Sculptor av Scott McCloud fikk jeg tårer i øynene av. Ei tjukk bok, men den kunne gjerne vært mye tjukkere. Tross alt, den handler om et ungt liv som burde vært mye lengre. Hvis bare ikke den unge skulptøren hadde inngått en pakt med Døden for å øke skaperevnene sine... Underveis i paktperioden forelsker den unge mannen seg, og plutselig er det noe annet enn kunst som (også) er viktig. Kan han fortelle kjæresten om det han har gjort? Les denne!
McCloud er først og fremst kjent for faktabøkene sine om tegneseriemediet, skrevet nettopp i tegneserieformat. Understanding Comics er nylig utgitt på norsk (Hva er tegneserier).


Best i 2017?
Her vil jeg nevne Tiffany Aching-serien (beste barnebøker/ fantasy), The Sculptor (tegneserie) og En bror for mye (barnebok).

Så langt i februar
Februar har så langt bydd på flere fine leseopplevelser i ulike sjangre.
Nå om dagen er det først og fremst én halvlitterær ting jeg tenker på, og det er den nært forestående turen til London og Harry Potter-studioet i Leavesden med søster. Bare ei uke til nå! Tenk på det, i juni vil det faktisk være tjue år siden den første Harry Potter-boka kom på engelsk.
(Ellers er det (i september) faktisk hele 80 år siden ei kjent fantasybok, The Hobbit ble utgitt. Det kan også være noe å feire etter hvert.)
Jeg fortsetter litt med Terry Pratchett. Jeg ble veldig nysgjerrig på historien om den eneste kvinnelige trollmannen, Esk, som ble omtalt i Tiffany Aching-serien, så jeg har lest Trollmannens stav. Her møter en også Besta Værvoks for første gang.

God lesemåned!

Terry og Tiffany

Da har jeg fått lagd en bokvideo igjen, med temaet Terry Pratchett og serien om Tiffany Aching (Petronella Pine). Det var gøy, det tok som alltid litt tid, men. (Tips: det er gull verdt å lagre videofilene fra kameraet på harddisken før du begynner å sette dem inn i videoredigeringsprogrammet!)
Musikken fant jeg på Free Music Archive; det skotske temaet skjønner dere sikkert.

Den siste boka i serien, The Shepherd's Crown, ble visst utgitt uten at forfatteren ville det (fordi han ikke rakk å skrive en tilfredsstillende slutt). Det kan du lese mer om her.
Ellers er Wikipedia en fin plass å begynne hvis du vil lese deg opp på Pratchett og Discworld. (De norske artiklene er dessverre utdaterte, jeg fant for eksempel en faktafeil om en figur som faktisk dukker opp igjen. Neste prosjekt?)

Jeg kunne sagt mye mer, men håper at noe av magien jeg oppdaget skinner igjennom og gir dere lyst til å smake på bøkene. Her er det masse dyp humanisme, intelligent humor og huskbare karakterer.

Sitater 

... And they let you read too many books. It can't be good for a young brain, knowing words like paradigm and eschatological. It leads to behaviour such as using your own brother as monster bait.

 The Wee Free Men

The only hat worth wearing was the one you made for yourself, not one you bought, not one you were given. Your own hat, for your own head. Your own future, not someone else's.

A Hat Full of Sky

People wanted the world to be a story, because stories had to sound right and they had to make sense. People wanted the world to make sense. 
Well, her story wasn't going to be the story about a little girl who was pushed around.

Wintersmith

These times are not necessarily good, and not necessarily bad. In fact, what they are depends on what we are. 

I Shall Wear Midnight 

We pride ourselves  on making a good story of our lives, a good story to be told. 

I Shall Wear Midnight

There was no light, no point of reference except for the two tiny blue pinpricks sparkling in the eye sockets of Death himself. 
"Well, the journey was worth taking and I saw many wonderful things on the way, including you, my reliable friend. Shall we go now?
MADAM, WE'VE ALREADY GONE.

The Shepherd's Crown

Oppsummering av 2016: Barnebøkene

Jeg har vært i verdensrommet!
Jeg har også vært i verkstedet til en oppfinner.
Og i jungelen.
Og i flere utgaver av London, faktisk!
Jeg har møtt små og store helter og uvenner, ekle slangemonstre og søvnige elefanter.
Alt gjennom litteraturen.

Jeg leste 47 barnebøker i fjor, 29 av dem var norske utgivelser. Enkelte bildebøker og lettleste bøker kan jeg nok ha lest gjennom på jobben (biblioteket) uten å skrive dem ned her. Barnebøker er nemlig først og fremst jobb, men av og til finner jeg skatter som barnet inni meg kan glede seg over. Noen av bøkene har jeg bokpratet om for barn i kommunen.

Hvordan kan en bestemme om ei barnebok er god?

Når en jobber med formidling er det lett å tenke målgruppe. Har boka ei tydelig "appellgruppe" (alder/kjønn/lesenivå), og vil den i det hele tatt treffe barn i dag?
Ikke alltid så lett å vite.

Noen forfattere har bevart et litt "gammelt" barn i seg, fra den gangen de selv var små. Verdenen var annerledes den gangen enn dagens verden. Mer oversiktlig. Enklere. Klarer dette barnet forfatteren har et forhold til å nå inn til Linnea og Emil i 2017?
Det vet en vel ikke uten å gi boka til Linnea og Emil, eller lese den høyt, eller, hvis ikke en av dem liker den, prøve den på helt andre barn.
Ulike bøker vil ha ulik appell, og noen har en bredere appell enn andre.

Det jeg instinktivt tenker på som gode, eller iallfall fengende, barnebøker har det som mange barn ser etter: humor og driv og en hovedperson de kan identifisere seg med, eller iallfall heie på - i tillegg forventer jeg at boka er godt oppbygd og ikke har skrivefeil. Og fantasi er sjelden en uting!
Selvfølgelig er det også en del som heller ser etter noe nytt å lære, noe å tenke over, eller ikke liker/ er lei av handlingsmettede bøker og vil ha noe mer rolig.
Uansett, det er gjerne ett eller flere av disse elementene jeg finner også i bøkene jeg selv koser meg med. Her er lista over de jeg likte ekstra godt i 2016:

• Frøppeldunk av Berit Rødstøl
• Sceneskrekk av Maja Lunde (Verdens kuleste gjeng)
• Han og dem av Katarina von Bredow (ebok)
• Anton og andre uhell av Gudrun Skretting
• Litt sammen av Johanna Lindbäck
• Kan Doktor Proktor redde jula? av Jo Nesbø
• Gutten som ble julenissen av Matt Haig

 Har du lest noen av disse?

Lesehesten oppsummerer: januar (del 1)

Veldig tidlig vår i Hallingdal!
Utsikt fra vinduet i ungdomsavdelinga på jobb.

Januar var:

• nyttårsfeiring på Sørlandet. 
• varme vinder værmessig store deler av måneden. (Det viser seg at jeg har veldig selektiv hukommelse. Nå i månedsskiftet har det kommet både snø og flere kuldegrader, og jeg klager....)
• bokprat på jobben - for voksne, for en gangs skyld! Den ene av romanene jeg snakket om, Snøbarnet, hadde jeg en omlesing på i januar (lest for 5 år siden). Syns fremdeles at den er magisk! 

Blogging

Jeg blogget om julebøker og om ei ungdomsbok, ellers var det oppsummeringer av 2016 på gang. Mer aktivitet enn vanlig her på bloggen! 
 
Lest

Jeg rakk å lese nitten bøker i januar. Det høres mye ut, men flere av disse var raske å komme igjennom. I dette innlegget nevner jeg barnebøkene og ungdomsbøkene. (Jeg leste tre bøker av Terry Pratchett, men vil komme tilbake til dem når hele serien er ferdig lest.)

Puffin book (jeg leste en annen utg.)

"Have you seen the Nothing, sonny?"
"Yes, many times."
"What does it look like?"
"As if one were blind."
"That's right - and when you get to the human world, the Nothing will cling to you.
You'll be like a contagious disease that makes humans blind, so they can no longer distinguish between reality and illusion. Do you know what you and your kind are called there?"
"No," Atreju whispered.
"Lies!" Gmork barked.

Jeg leste The Neverending Story av Michael Ende på toget nordover; fint gjensyn med Bastian Balthazar Bux, Atreju og lykkedragen Falkor. Når jeg skriver "gjensyn", er jeg faktisk litt usikker på om det stemmer. Jeg har boka på norsk i hylla hjemme, men har jeg lest hele? Mye av handlinga virket ukjent. Jeg så filmen for mange år siden, stoppet jeg der? Uansett, boka gir meg følelsen av å lese et ekte eventyr. Et sånt som gir deg sterke følelser underveis, men også gir noe til tanken. 

Maretorn av Tone Almhjell er et norskprodusert eventyr. Det er en frittstående fortsettelse av Vindeltorn, som kom i 2013 og fikk mye positiv omtale (blant annet av meg). Her har vi en fantasy av typen "portalfantasy", akkurat som Endes bok: et barn fra vår verden finner en portal inn til en eventyrverden. MEN, og dette er viktig: skumle fantasimonstre har begynt å innta vår verden, nærmere bestemt Sommerhjell, hvor Niklas bor. Verdnene glir i hverandre. Etter hvert skjønner Niklas - og vi - hvorfor.


"Et ekte eventyr!" stod det på en post it-lapp jeg festet på boka etter at jeg var ferdig. Hovedinntrykket var helt klart positivt. Jeg vet også at jeg syntes denne boka var hakket mørkere enn Vindeltorn. Også her gir det mest utbytte å lese boka i "en sitting" eller iallfall ganske konsentrert, fordi det er mye handling og en del personer å forholde seg til.
Bjørn Veen på bloggen Ungdomsboka har skrevet en anmeldelse som sier litt mer om den magiske lesefølelsen Maretorn gir.  


Jeg leste også to helt hverdagslige bøker med hver sin stil: den morsomme og illustrerte Ekstra stilige saker (eh) av Liz Pichon (Tom Gates-serien), og den mer alvorlige En bror for mye av Linde Hagerup. Den første var søt, tidvis morsom, og serien ser ut til å være populær blant de som liker Pingle-bøkene, men den er også fort glemt for meg som voksen leser. 

Sistnevnte bok har forfatteren selv skrevet om på nettsida Forlagsliv, i en tekst som leker seg gjennom skriveprosessen fram til ferdig resultat. Linde på 9 år er veldig skeptisk til Linde på 47 år, som liksom skal skrive barnebok, men aldri har gjort det før.

Jeg syns Linde på 47 år gjør det veldig bra denne gangen! Jeg hadde store problemer med Bille i Ingen som røyker hopper strikk av samme forfatter (hvilken moderne tolvåring kan identifisere seg med ei jente som kliner med en skjeggete tenåring? Men den boka må leses som en 80-tallsskildring og treffer bedre voksne.) Men Sara i En bror for mye elsket jeg. Hun som fikk en ny og rett ut sagt ufyselig lillebror, Steinar som har mistet moren sin. Sara klarer ikke være storesøster. Men kan hun være storebror? Takler hun Steinar hvis hun later som om hun er gutt?
Boka har lett språk, fine fargerike tegninger - og kan godt brukes til å prate rundt vanskelige tema i "nye familier".


Så noen ord om ungdomsbøkene. Ja, jeg har mensen, hva så? av Clara Henry var ei artig skrevet, men først og fremst veldig informativ fagbok om nettopp mensen. Hva er den? Hva gjør en når en får den? Hva kan gjøre den ekstra vanskelig? Eller ekstra kul, faktisk? Forfatteren forteller i starten av boka at det var mye hun selv ikke visste, og ble nysgjerrig. Henry er en populær svensk videoblogger; hun ble etter hvert bare kjent som "Mens-Clara" fordi dette var et så framtredende tema på bloggen. Men, som hun sier, hva så? Her skal hun få fortelle om boka selv!

Samlaget, 2013

The Rise and Fall of Gøran Trovåg av Gaute M. Sortland har jeg kikket på lenge og tenkt at jeg burde lese. Nynorsk ungdomsroman er bra i en nynorskkommune, og så ganske kort og lettlest attpåtil.

Handlinga foregår i en vestlandsby med sild og heroin som viktige (?) markører. Hovedpersonen vår heter Gøran, men vil bli kalt for Stuart, og en skjønner snart at han er en fyr som våger å være noe for seg selv. Han har fantasi og er et oppkomme av ord. Ikke alle takler annerledesheten hans, og han blir mobbet.
Av og til havner Gøran/Stuart i en flau vinkel (tråkker bokstavelig talt i bæsj), og andre ganger er ting utenfor hans kontroll (når mora er ute på jakt etter alkohol), men han prøver så godt han kan å holde hodet hevet og være en gentleman. Sammen med bandkompisene Eivind og Jokki prøver Stuart å bli klar til en lokal rockekonsert, men det viser seg å være vanskelig, når damene og også heimebrenten drar på kompisene og de ikke syns "gentleman-stempelet" er like kult.

1) Venner er bra. 2) Tør å være deg selv og ta plass i verden. Det kan være budskap å huske fra Sortlands bok.