Jeg startet på en krimserie på dvd, men denne falt ikke i smak. Personene ble for fremmede, for ekstremt typete, og selv om det kunne vært interessant å vite hva som egentlig hadde skjedd, lot jeg være å fullføre. Det føltes helt ok. Jeg hadde faktisk tenkt mange ganger at denne serien burde jeg lånt med meg hjem fra jobb, men helt greit da at jeg ikke egentlig hadde gått glipp av noe ved å vente.
Men jeg har først og fremst lest bøker. To av dem er typisk krim, en er en thriller, den siste en historisk roman med krimelementer og et hint av mysterium.
Først krimbøkene:
1. Mørketid av Jorun Thørring
 |
| Aschehoug, 2014 |
Der står hun på balkongen, lener seg over rekkverket og kikker utover. Er det meg hun ser etter? Hun har ikke skiftet. Det lange sjalet henger over skuldrene.
Jeg glir lydløst inn i rommet uten at hun hører meg, løper innpå henne bakfra.
De våte ullsokkene demper lyden av skrittene mine.
Jeg valgte denne fordi jeg nettopp hadde vært i Tromsø og fikk lyst til å lese en krim med handling derfra. Tanken på en internatskole med mørke hemmeligheter fengslet også.
På den spøkelsesaktige, for lengst nedlagte internatskolen Fredheim finner tre lokale ungdommer et skjelett i varmtvannstanken i kjelleren. Det viser seg etter hvert å være restene av lærer Holm, som forsvant sporløst ikke lenge før skolen ble lagt ned for 30 år siden. Det gikk rykter om at tafset på elever. Hvordan kan han ha havnet i tanken? Og bestyrerinnen hadde tidligere blitt funnet død nedenfor sin egen balkong. Var det selvmord?
Dette ville ikke vært nok til en politietterforskning hvis det ikke hadde vært for det som skjer like etter funnet i tanken: en tidligere elev ved skolen, som har varslet etterforskeren Aslak Eira om at hun vil avsløre den vonde fortiden, blir drept. Og så blir andre tidligere elever angrepet og bortført... for å holde kjeft, eller som en hevn?
Dette er spennende. Synsvinkelen skifter mellom en refererende forteller, etterforsker Eira og personer med bakgrunn fra Fredheim. Noen av disse er potensielle ofre (men også skurker), én er anonym og framstår som morderen i jeg-form, men det tok lang tid for meg å finne ut hvem dette var. (Tross noen hint.) Det er når morderen er ukjent og kanskje har funnet sitt neste offer, at det blir mest intenst! Det er vel det som kan kalles en kriminalthriller. Morderen er ikke ferdig med forbrytelsene og klar til å avsløres av en Poirot på en pen og pyntelig måte.
Det er også grusom lesning. Jeg vet at det fins tidligere internatskoler i Norge med en broket historie, og det er helt klart store sjanser for mishandling og overgrep i et så stengt samfunn med indre justis. Likevel, jeg får følelsen av at ledelsen på skolen er ekstreme typer med personlighetsforstyrrelser, og klarer ikke helt å godta at direkte overgrep kan ha foregått med deres "velsignelse". (Men de er jo strenge kristne som tror at barn må tuktes, alt kan vel godtas da, liksom?)
En krimforfatter må vel ofte velge det ekstreme for at spenningen og mysteriet skal bli stort nok?
Ellers blir det "agurkkrim".
Mørketid er Thørrings femte krimroman.
2. Hanegal av Lars Ove Sæther.
"Help!" Han ropte høyere enn han noen gang hadde ropt. Skrek med tårene strømmende fritt, skrek mot Gud og himmelen.
"Oh, my God, help me, please!" Det var bak ham nå. Han snudde seg og så det, det kom mot ham. Steinen traff pannen med en doven smerte. Innhyllet i mørke kjente han krafsingen på brystet og under jakken. Han famlet vilt framfor seg, grep etter det og fikk fatt i noe. I flimmeret så han vesenet over seg. Et hvitt, opplyst ansikt og røde sprikende klør.
 |
| Cappelen Damm, 2013 |
Dette er helt klart mer grotesk og mer mørkt enn Thørrings roman. Og med et overnaturlig innslag som jeg fryser på ryggen av: voodoo. Jeg fryser litt på ryggen av de hyggelige mormonene som dukker opp etter hvert også, men voodoo! Virker det? Det kan iallfall gjøre folk riv, ruskende gale av en eller annen grunn. Det er forbundet med død og fordervelse. Hevn.
Inn i dette dumper Jenny Brox, nyutdannet politi og ansatt i Kripos, sammen med overbetjent Fougner. Jeg liker personene. Jeg har lest i anmeldelser at Fougner blir framstilt som en usympatisk og tverr jåle, noe jeg er helt uenig i. (Stadig retting på hentesveis er ikke nok.) Kontrasten er iallfall stor til for eksempel campingplasseier Grøtte, som både legger an på Jenny og stikker nesa (flyene) si opp i etterforskningen på en ufordragelig måte.
Med forbehold om at jeg vet lite om Kripos: det virker rart at Brox som nyutdannet både slipper til så mye i etterforskningen og - særlig - blir sendt til Haiti alene for å etterforske sammen med en person de egentlig ikke kjenner. Men, også dette øker selvfølgelig spenningen.
Og farene er kanskje der de minst venter det.
Jeg skulle ønske at forfatteren hadde flettet sammen opplysningene vi får underveis, på en litt bedre måte. Det er en del løse tråder, for eksempel mystiske refererte tekster som ikke får noen funksjon i løsningen av gåten. Likevel, jeg likte boka.
