Barnebøker mens en venter på snøen... eller ikke?

Gyldendal, 2014

1. Det ble begått feil av Stephan Pastis, første bok i serien Timmy Tabbe.

Denne selvhøytidelige og stokk dumme, unge detektiven fikk meg til å trekke på smilebåndet flere ganger. Og flire. Timmy er ikke utspekulert som Greg (En pingles dagbok), som han ellers gjerne kunne blitt sammenlignet med på grunn av den gjennomillustrerte, enkle dagboksformen. Denne gutten har eksepsjonelt høye tanker om seg selv, og når ting ikke går hans vei skylder han på andre, særlig jenta med sladdet ansikt (hun hvis navn ikke må nevnes...)! Og detektivarbeidet i firmaet Kjempe Tabbe AS er ganske så forutinntatt og ubehjelpelig. Men søt er han jo. Eller er det kompanjongen hans, isbjørnen Kjempe, som egentlig er søt?
Jeg kikket nettopp i en annen bok i humorsjangeren, bok 2 i Nerdepatruljen, og falt nok mer for den - kanskje fordi flere ting skjer og det er flere hovedpersoner å dele på?
Uansett, Timmy Tabbe er også morsomt skrevet, og lett å lese!

Cappelen Damm, 2014

2. Dommedag kan vente av Levi Henriksen, frittstående fortsettelse av Engelen i Djevelgapet.

Et menneske består av over 60 prosent vann, og i sjøen inne i magen til mamma svømmer han som skal bli broren min rundt. Jeg vet ikke hva som er verst. De tingene mamma og pappa måtte gjøre for i det hele tatt å kunne sjøsette ham, eller at når jeg endelig skal få et søsken, vil jeg være 13 år før han blir født. Når han kan ta førerkortet, stemme og kjøpe alkohol, vil jeg være over 30. Når broren min pensjonerer seg, vil jeg være nesten 80. Veldig stas å dra rundt på den gamle søstra si da. Det er ikke sikkert han vil gidde å besøke meg på gamlehjemmet engang. Det er forresten ikke sikkert de vil ha gamlehjem når jeg blir gammel. Mormor sier at hvis vi ikke snart begynner å ta bedre hånd om de eldre, kan vi like gjerne sette dem om bord i en båt og slippe dem ned over Glomma den dagen de fyller 70.

Når jeg nå har lest andre boka om trettenåringen Astrid Baros, er hun fremdeles min favoritt som norsk barnebokkarakter. Og to ting kan en iallfall lese ut av sitatet: hun vet mye om mye forskjellig (typisk snusfornuftig), og hun liker ikke tanken på å bli storesøster til gutten hun foreløpig kaller Lille Bøtteknott. Hun ville jo ha mamma og pappa for seg selv, nå når de endelig har blitt sammen igjen!

Inn i Astrids tilværelse kommer en ny gutt i klassen, amerikansk-norske Matt, som hamstrer hele handlevogner med hermetikk for "doomsday prepper"-familien sin. De gjør seg klare for klimaendringer og strømbrudd; dette er altså ikke snakk om den religiøse typen endetid.
Matt er like veslevoksen som hovedpersonen (quiz-scenen hvor de diskuterer for første gang er slående); han blir Astrids nye venn... og litt mer, etter hvert. Måten Henriksen beskriver den gryende forelskelsen på, usikkerheten og alle de sterke fysiske følelsene, er mesterlig, syns jeg. Likevel: forelskelsen er ikke hovedplottet og krydrer det bare; det fins et mysterium som de to må løse, etter hvert med fare for livet. Mye av spenningen foregår ved blanke skogstjern og inne på mørke stier, det intensiverer den grøssete (men ikke overnaturlige) spenninga.

Et bi-tema i boka er et kjent naturdilemma: skal ulv eller sau få leve, når ulven tar sauene? På "sauesiden" finner vi en gjeng som blir framstilt veldig negativt i starten (en av dem er "sjefsnaver"), og de truer de snille "ulveelskerne". Jeg selv har blitt mer saueelsker enn ulveelsker etter at jeg flyttet til bondelandet, og dermed blir jeg fornærma på bøndenes vegne, Henriksen! Men du kommer deg etter hvert.

Avsnittene er fremdeles få og lange, så veldig lett lesning er ikke dette for uvante lesere. Men boka kan helt klabert også brukes til høytlesning i en klasse på mellomtrinnet...eller som nattbok på sengekanten. 

Samlaget, 2014

 
3. Elise og mysteriet på Hestøya av Anne Viken. Dette er egentlig den tredje boka om den unge veterinær- og detektivspiren Elise på 13, etter Elise og mysteriet med dei døde hestane (som jeg har lest) og Elise og mysteriet på hesteklinikken. Bøkene kan leses hver for seg; i denne boka er det noen få referanser til tidligere eventyr, men bare slik at det vil vekke nysgjerrigheten til den som møter vår helt først i årets bok.

Elise er ei tøff jente som elsker dyr og som denne gangen opplever drømme-påskeferien: være med onkel Kalle på veterinærvakt på Hestøya. Kalles kamerat Viktor trenger nemlig avløsning. Snart oppdager de at ikke alt er som det skal på øya; verdifulle hester forsvinner sporløst, og det etter at de er lagt ut for salg på nettet. Tilfeldig? Neppe. Et par på øya vil helst bli kvitt alle hester for å drive med villsau. Hvilke dyr har egentlig mest rett til å være der, og er det noen som bruker ublu metoder? Elise begynner å lete etter hestene på egenhånd, og det blir dramatisk for både mennesker og hester.

Jeg syns denne detektivboka var spennende og godt skrevet. Jeg har mer respekt for enn kjærlighet til disse dyrene etter å ha falt av en islandshest i trav en gang (og nei, jeg steg dessverre ikke opp igjen), men syntes ikke boka hadde for mye detaljer om hestedrift, akkurat passe. Så jeg tror at Elise-bøkene kan passe for andre enn hesteungdommer også. Og så har vi et grøsserelement med mot slutten av denne som gjør handlinga ekstra spennende - løsninga finnes nemlig på ei spøkelsesøy, den svarte øya.
Alle øyene i boka er forresten uten veiforbindelse, og dette bidrar til stemningen av ubehag.

En dronning jeg gjerne skulle vært

Gollancz, 2012

She had expected weapons of torture in this room, perhaps a collection of knives, stains of blood. But not ruined art arranged on a ruined rug, surrounding the skeleton of a bed. 
He destroyed the sculptures in his rooms. Why?
The walls all around were covered with continuous hangings. A field of grass, turning to wildflowers, then into a thick forest of trees that gave way to wildflowers again, then to the field of grass it had started with. Bitterblue touched the forest on the wall, just to assure herself that it wasn't real, only a hanging. Dust rose; she sneezed. She saw a tiny owl, turquoise and silver, sleeping in the limbs of one of the trees. 
(Bitterblue s. 321)


Kristin Cashore har gjort det igjen. Lagd Fortellerkunst. Et eventyr som gav meg en følelse av å være fullstendig tilfreds, glad, litt trist bare, etter siste side. Og så fikk jeg le litt også til slutt, av en humoristisk navneliste lagd av en av mine personfavoritter, bibliotekaren Death (rimer på "teeth").

Hvilken bibliotekar ville vel ikke hatt nådegaven å lese superfort og huske alt etterpå? 
Eller. Nei. Den slags spesialisering ville blitt for slitsom, og hva med leselysten? Sette seg ned og virkelig kose seg med boka en holder i hendene?

Først litt om handlingen:
Bitterblue er 18 år gammel og dronning i landet Monsea, som fremdeles er preget av de grufulle handlingene faren hennes utførte (og fikk utført) for noen år siden. Etter farens død ble det lagd lover og forordninger som hadde som mål å slette grusomhetene fra folkets hukommelse, så sårene kunne leges. Men Bitterblue lurer seg ut av slottet og oppdager at folket slett ikke har glemt; de forteller historier på vertshusene, og fortrengning viser seg å være en dødelig strategi i møte med sannheten. Begravde ben ligger i elven, malte tepper skjuler mystiske dører, og de verste sårene finnes inni dronningens nærmeste rådgivere.  

Bitterblue kom i 2012, og først nå fikk jeg somlet meg til å bestille den. Kanskje fordi jeg skulle snakke om den oversatte utgaven av den første boka, Graceling (på norsk Katsa), på Ungdomsbokgildet, og kom på at jeg ville vite mer etter å ha lest Graceling og Fire. Heldigvis er ikke leseropplevelsen avhengig av at du leser ei bok nyutgitt. Kanskje tvert imot, siden nye bøker gjerne kan skape for høye forventninger på grunn av all viraken rundt.

Men det som helt klart gir den beste opplevelsen, er å lese bøkene i sammenheng, rett etter hverandre. Jeg hadde altså repetert den første, men ikke den andre. (Ville Knirk sett annerledes på Bitterblue med de to første bøkene friskt i minnet?) Jeg leste heller ikke alt i ett; over 500 sider innbundet på engelsk blir for tungt selv for en erfaren lesehest med mye på programmet, og det gjorde at jeg ofte måtte repetere. Av og til ble navnene mange, og geografien ble litt uklar for meg.

Likevel, boka - og særlig den siste femtedelen (cirka) - var både spennende, magisk og rørende og alt jeg ønsket meg. Slutten var verdig; viktige spørsmål fra trilogien får søkelyset på seg (om ikke fullstendig oppklart) og tråder blir samlet på en god måte. Samtidig åpner Cashore for at mye arbeid står igjen, og det er greit. Jeg tror jeg liker slike bøker ekstra godt, faktisk. Du får en følelse av at fortellingen fortsetter etterpå, at den har et liv utenfor permene.

Bitterblue er en dronning jeg gjerne skulle vært. Et menneske jeg gjerne skulle arvet kvalitetene til. Og hatt hennes venner (ikke til forkleinelse for de jeg har!). Hennes store mål for livet. Den indre styrken, gløden. Mysteriene.
Bare ikke fiendene. Og ansvaret. Og de vonde minnene.

Kudos til Cashore for å unngå den typiske kjærlighetsfellen for fantasy! Romantiske Synne hadde nok de samme tankene om en viss hjelper som Kristine på bloggen Leselyst (spoilervarsel!), men så tenkte jeg: nei, dette er noe jeg ikke trenger å vite. Det er greit sånn. Og kunne Bitterblue vært en like god dronning hvis...? Ja, si det.

Les!
Graceling (Katsa).
Fire (Flamme).
Og Bitterblue, som jeg regner med også kommer på norsk om ikke så lenge.

Og nei. Jeg skal IKKE se filmen Graceling.
Ikke.

Mannsunderskudd = for få guttebøker?

Gutta leser! Foto: Flickr, Christos Tsoumplekas

Her om dagen ble juryen som skal kåre tidenes norske ungdomsroman presentert. Det er Dagbladet og nettstedet Ubok som har tatt initiativ til dette. Flott initiativ, norske ungdomsbøker trenger alt det fokuset de kan få!

Det eneste jeg reagerte på - med en gang - var kvinneoverskuddet i juryen. En ung mannlig leser (og en fagperson som ikke var tilstede da bildet ble tatt), ellers bare voksne damer (25+?)

Vi er mange kvinnelige fagpersoner på litteraturfeltet, men det fins vitterlig mannlige fagpersoner, entusiaster og ikke minst forfattere av ungdomsbøker i Norge. Hvorfor er ikke de i juryen? (Forfattere kunne for så vidt fått et habilitetsproblem, men flere leser også ungdomsbøker av andre forfattere.)

Så det ser jeg på som et tankekors, og forhåpentligvis vil det ikke gå ut over utvalget av bøker. Jeg regner med at jurymedlemmene er obs og åpne for innspill fra alle lesere og formidlere av begge kjønn.

Men det går også an å gjøre for mye ut av dette tankekorset.

I dag hørte jeg et innslag på NRKs Kulturnytt, hvor forfatteren Erik Fosnes Hansen tar utgangspunkt i denne juryen og på grunnlag av denne kritiserer utvalget av ungdomsbøker for gutter. Han hadde først skrevet om dette på Facebook, og det var nok utgangspunktet for intervjuet. - Det er ikke sikkert at gutter har lyst til å lese om sugemerker og skilsmisser og sånt, mener han. Det fins altfor få bøker med spenning og action som gutter vil ha, sier han.

Så: når det er damer som bestemmer hvilke ungdomsbøker som er gode, betyr det at det stort sett utgis ungdomsbøker som passer for jenter. Har jeg skjønt deg riktig da, Hansen?

Det første jeg irriterte meg grønn over her var ideen om at jenter vil lese om sugemerker og skilsmisser. Det fins fremdeles en trend, den er det ikke å komme bort fra, at mange jenter (særlig i tenårene?) ønsker bøker som beskriver forholdet mellom mennesker, og menneskelige følelser. Men mange jenter elsker jo også thrillere og grøss! - Som barnebibliotekar har jeg litt oversikt over hva jentene leser, så jeg kan uttale meg her. Og de fleste vil ha en eller annen form for spenning! (En kan jo også si: hva skjer med guttene som i hemmelighet vil lese om sugemerker og skilsmisser, hver gang noen sier offentlig at det ikke er mandig nok?)

For det andre lurer jeg på hvor lenge det er siden Erik Fosnes Hansen besøkte en ungdomsavdeling i et folkebibliotek, eller i en bokhandel. Ti år? Tjue år? Sannsynligvis ville han blitt positivt overrasket over utvalget av ungdomsbøker som kommer ut i dag. Her er det flere ulike sjangre og masse spenning, faktisk! Og både kvinner og menn skriver bøker med action som fenger begge kjønn. (Utfordringa er å få flere norske forfattere til å skrive spennende serier og at forlag og formidlere markedsfører dem godt; mye av det mest populære er oversatt litteratur. Hva dette vil ha å si for kåringen i Dagbladet, vet jeg ikke.)

Et aktuelt eksempel er Ungdomsbokgildet, som gikk av stabelen i Drammen i går (mer kommer om det). Her var vi seks formidlere som pratet om fem bøker hver. En av oss var mann, resten damer. Men utvalget var ikke begrensa til typiske "jentebøker" likevel! Og ingen av oss leser bare bøker om sugekyss og skilsmisser. Det ville blitt kjedelig, det.

Vi hadde også et innslag med fire ungdommer som hadde deltatt på Uprisen, hvorav to var gutter og pratet veldig engasjert om sine yndlingsbøker, Gone av Michael Grant og 1920 av Jon Ewo. Og de hadde hatt en kvinnelig skolebibliotekar, så damer ("gamle kjerringer", som det heter så pent i kommentarfeltet til artikkelen om juryen) kan faktisk finne bøker som gutter liker også!

Så mine konklusjoner er:

• vi trenger flere mannlige formidlere og lesende forbilder! Og de som fins, må løftes fram:)
• vi damene som formidler i dag kan også finne bøker til gutta!
• gutta leser faktisk bøker og kan også formidle til andre!

Spre budskapet videre, folkens!

Baksjå og framsjå: september

Dette kunne sikkert vært mange kyster,
men det er Tenerifes nordkyst.

Den første "ordentlige" høstmåneden, med høstfarger og en rar blanding av varme og kulde, er over. Lesemåneden september skal oppsummeres, akkurat som i august.


Jeg blogget om

• Sydenferie (Sørenferie) (med noen ord om et utvalg bøker) og bokbloggertreff.
• En smakebit på en ny, svensk dystopi.

Jeg leste 17 bøker, her er noen ord om de jeg ikke fikk blogget om:

• Sin mors datter av Joy Fielding. Krim som var lett å bli oppslukt av, men dessverre så lett å glemme at jeg måtte lete etter sammendrag på nettet! Tror ikke jeg falt helt for hovedpersonen Amanda, kanskje det er der problemet ligger. 
• Hr. Penumbras døgnåpne bokhandel av Robin Sloan. Noe så spesielt som en data-thriller fra bokhandelverdenen. Hvis jeg prøver å oppsummere: et gammelt, hemmelig forbund har lagt igjen mystiske spor i et system med bokhyllebøker i en viss rekkefølge. Veldig mye informasjon om datakoding - og om Googles aktiviteter (reklame?) - gjorde at jeg datt ut underveis og egentlig, det må innrømmes, ikke skjønte løsningen på gåten. Tidvis bra likevel.
• Mummi: Tove Janssons samlede tegneserier, bind 1 og 2. De originale tegneseriestripene med Mummifamilien, først utgitt på engelsk på 50-tallet. Artig å se! Like mye for voksne som for barn; persontyper vi kjenner igjen med problemer vi kjenner til i dag (også) - selvrealisering versus fellesskapsfølelse, problemet med berømmelse, frykt for framtiden osv. - er til både kos og ettertanke.

Tove Jansson/ Cappelen Damm, 2008

•  Good Without God av Greg Epstein. Denne boka om humanismen bør oversettes til norsk (med litt tilrettelegging for Europa/ Norge)! Den tar for seg humanismens historie helt fra oldtiden og fram til nyere tid; og den skisserer områder av livet hvor også ikke-religiøse mennesker trenger å ta stilling til moral og etikk. Et ikke-religiøst alternativ til de ti budene er et eksempel på de humanistiske rådene Epstein forteller om.
• Og så noen barnebøker: Gangster-bestemor av komikeren David Walliams, han med Den rikeste gutten i verden; denne ble for søt for meg og manglet snert. Livet er herlig av Guus Kuijer; andre bok om den rappkjefta nederlandske jenta Polleke. Ingen andre barnebøker jeg kjenner til forteller så åpent om en forelder med rusproblemer. Nora får en pappa av Bodil Vidnes-Kopperud (i Leseløve-serien) handler på sin side om ei adoptert jente som får utfordringen å lage en tale til mammas bryllup, med hjelp av sin nye pappas band. Fin bok. Krokodilletyven av Taran Bjørnstad og Christoffer Grav skiller seg ut i et ganske stort format, en fortellingsbok hvor en ensom gutt som det meste går galt for finner en voksen venn på et museum, etter å ha stjålet en babykrokodille. Selv om jeg ikke trodde helt på den helsvarte tilværelsen til gutten, tror jeg boka har noe for seg.
  Før månedsskiftet fikk jeg også lest Heldigvis hadde jeg melka av Neil Gaiman, ei ny bok som tar utgangspunkt i en hverdagssituasjon og lager morsom fantasi utav den. Likte denne, som jeg vel har likt det meste av forfatteren! 

Ved månedsskiftet hadde jeg lest 164 bøker siden nyttår, full liste finner du her.

Good Without God er helt klart en nyttig bok for meg personlig, men vet ikke om jeg kommer til å ha en passende kategori i videoen Best i 2014. Vi får se!

Hva skjer i oktober?

• Jeg har lest Morfar, Hitler og jeg av Ida Jackson, som handler om... ja, igrunnen det tittelen forteller. Hva skjer når en får vite at en familiemann som en elsket og respekterte var en krigsforbryter og krigshisser? (Her kommer det ganske sikkert et innlegg!) Akkurat som Kristin Storrusten ble jeg full av følelser - og tanker - mens jeg leste, og jeg syns Jackson får flettet fakta inn i den personlige fortellingen på en ypperlig måte.
• Litt på grunn av Bokbloggerprisens fokus på nyere norsk litteratur kikket jeg igjennom karusellen med nye bøker på jobben og tok med meg et par-tre romaner hjem. Jeg har lest Kardemommeloven av Ellen Mette Finsveen (kjærlighetsroman som var feelgood med en litt rar ettersmak. Kanskje jeg skriver mer senere!) og håper å få lest de andre to om ikke så lenge.
• Ellers har jeg blant annet rukket å lese om både "sjekkeeksperter", onkel Laurits (Johnson) og kristne ungdommer. Bredt spekter. 
• Allerede på torsdag (16. oktober) skal jeg være med som bokprater på Ungdombokgildet i Drammen. Det blir kjempespennende, og jeg gleder meg! Fem ungdomsbøker fra 2014 vil bli presentert av undertegnede den dagen - og også et par dager i Oslo og Vestfold før jul. Deler av gildet vil bli lagt ut på nett, og jeg tror det kommer til å bli streaming av gildet samme dagen. Stikk gjerne innom!

Det vi jenter liker. Bla bla på en lørdag

I dag kjøpte jeg faktisk med meg hjem to jenteblader fra dagligvarebutikken, Topp og Julia. Bare for å se hva (mange av) jentene som vokser opp i dag leser og er opptatt av.

For å si det sånn, begge er ROSA. Fokus på utseende, kjendiser og forbruksartikler, med de obligatoriske popstjerneplakatene. Bladene forteller i tekst at det er viktig å være seg selv og at utseende ikke skal være det sentrale for selvbildet, men bildene av velkledde og stylede kjendiser og tips til bling og smakfulle leppepomader sier noe helt annet. (Og flere av leserne ber om mer sminketips og kjendisstoff.)

Men bladene var på samme tid fascinerende lesning, og svarene i spørrespaltene gir grunn til optimisme for den unge generasjonen som opplever et veldig press (12-åringen som er den eneste jenta i klassen med ubarberte legger, 13-åringen som lurer på om hun skal ha sex med kjæresten sin, fordi han har så lyst). (Uttrykket "seksuell lavalder" nevnes forresten ikke...)

Av de to bladene er Julia helt klart mest variert temamessig og mest variert i formen; jeg likte det best og ville nok også gjort det som 12-åring. Det har flere interessante spalter om for eksempel miljøvern, det har tips til gode apper og brevvenn-annonser, samt et realistisk fokus på kjendiseri (sykdommer hos et utvalg kjendiser - visste du at Daniel Radcliffe sliter med hodepine som ikke har med sikksakk-arr å gjøre?) Pluss også for et fengende tegneserieblad som følger med hovedbladet.

MEN hva i all verden har et intervju med et synsk medium i et jenteblad å gjøre? Hvor journalisten går fra intervjuet med en opplevelse av å ha fått vite akkurat det hun trengte? Er det bare vi jenter som tror på sånt? (Bonus for at bladet skriver i en boble at det fins ulike synspunkter på det overnaturlige og spør "Hva tror du?"; men...)

Apropos:
- Symptomatisk nok måtte jeg igjen inn i "manneavdelingen" på Drammen stasjon for en uke siden for å finne et tidsskrift jeg var interessert i (Humanist). I "dameavdelingen" stod det som vanlig blader om interiør, mat, kropp og helse, mote, bryllup, familie, kjendiser og - det overnaturlige.

Det er det vi jenter liker, nemlig.

Fins det flere av kvinnekjønn som opplever slikt som provoserende? Hva kan vi i så fall gjøre? Og er du mann og leser dette innlegget, hva syns du om slik oppdeling i "lesekjønn"?