Ett sekund om gangen

Mangschou, 2014

Til slutt sier Ella: 
"Hedvig, jeg klarer det ikke."
"Greit," sier jeg. "Jeg kan lete."
Jeg sitter av hesten og binder tøylene rundt den ene portstolpen. Ella tar fram en pakke tørrfôr og rekker meg den. 
"Rist med denne," sier hun. 
Så går jeg rundt i hagen og rister på pakken med kattemat så det skrangler og roper: 
"Kringlan, Kringlan! Pus, pus, pus."
Jeg føler meg dum. Jeg er redd også. Det begynner å bli mørkt, og foreldrene til Ella ligger døde inne i dette huset som ser så koselig og fint ut. Og Ella. Jeg er redd for hvordan Ella har det. Tenk om hun sitter på hesten og blir helt ødelagt mens jeg går her og roper på en katt som ikke finnes?
(s. 124)

Enda en postakopalypse, en roman om det som skjer etter Den store katastrofen.
Ei ung jente, Hedvig på tretten, alene i en død verden.

Hvordan skiller denne boka seg ut fra mengden av dystopier og katastrofebøker?
Ved å beskrive psyken til den overlevende på en veldig ærlig og realistisk måte.

Fortvilelsen rett etter at hun har forlatt foreldrene og lillebroren i hjemmet, døde av en mystisk sykdom som alle andre. (Denne sykdommen forblir mystisk i løpet av boka.)
Apatien.
Det brustne håpet.
Dette at hun har lyst til å flykte langt, langt vekk, men ønsket om praktisk overlevelse slår inn, og selv om hun ikke aner noe om gårdsdrift, vet hun at dyr er den eneste sjansen hun som menneske har til å leve på sikt, så hun gjør gården til sin base. Finner bøker (!) om dyrehold og gardsdrift, lærer seg å melke, utfordrer sin egen redsel for hester, fyrer opp i vedovnen. Men er fremdeles redd. Bare hardt arbeid kan holde håpløsheten unna.

Og midt i dette kjenner hun på dårlig selvtillit. En selvforakt som for en stor del stammer fra tiden med "bestevennen" Lydia. Ja, jeg skriver ordet i parentes. For det ser ut som om denne jenta, som nå sannsynligvis er død etter at hun skrev en melding om feber, har ødelagt mye inni Hedvig. Hedvig har blant annet spart på en video på mobilen hvor Lydia filmer hennes klumsete forsøk på å ri, med latter og "Herregud" som lydspor. Det eneste Hedvig har fått ros for er at hun er tynn. Og jeg kjenner hvordan jeg, som ser på meg selv som en hjertelig person, er sjeleglad for at denne jenta er borte. At Hedvig kanskje kan få begynne å stole på seg selv, som en fin, verdifull og flink person.

Så kommer Ella, og Hedvig er ikke alene lengre. Og heldigvis, heldigvis, hjelper hun også til med å bygge opp Hedvig følelsesmessig. Gi henne en følelse av å være viktig og forstått. Selv om det å plutselig ha en annen jente å forholde seg til, overleve sammen med, sammenligne seg med, er en utfordring. Det å ha noen i nærheten som håper så mye på andre livstegn at de "glemmer" å bare overleve ett sekund om gangen. Og ikke minst: det å vite at denne andre jenta har opplevd å være nær en kjæreste, kysse ham,  en nærhet som Hedvig aldri, aldri vil oppleve. 

Eller?

Jeg sier ikke mer! 

Sofia Nordins bok Ett sekund om gangen er den første i en trilogi. Den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris.
Vel er bokhaugen med dystopier høy - men vil du ha det jordnært og samtidig følelsesmessig intenst i en fortelling om vennskap, kan dette være boka for deg.

Lesehest på Sørenferie - og noe litt mer nordlig

Jeg har nettopp vært på min første Sydenferie noensinne, nærmere bestemt ei Tenerife-uke sammen med ei god venninne. Eller kanskje det burde hett Sørenferie? Det spør jeg meg etter å ha varmet opp før avreise med boka Syden av Are Kalvø, spekket med hans vanlige tørre humor men også med funderinger til ettertanke: hvorfor er det så harry å reise til Syden? Hvorfor bør en egentlig ikke som "middelklasseinnbygger" skryte av å ha vært der, selv om så mange nordmenn har det? Og hva er det egentlig med det skillet?

Shortsskiljet er skiljet som tel. Det er skiljet som viser kor flink Syden-turist du har vore. Det var skiljet eg tok med meg heim etter min første Syden-tur. Heim, der eg visste at eg hadde ein shorts som var litt mindre enn den shortsen eg hadde brukt på ferie. Slik at skiljet faktisk viste over shortsen. Så var det berre å vente til det var varmt nok heime til å gå ut i shorts og sette seg og vente på at nokon skulle kome forbi, nikke anerkjennande og spørje:
Vore i Syden?
Så kunne eg svare, med mina til ein verdsmann, som om det ikkje var noko å mase med, som om dette skiljet ikkje var noko eg hadde slite for:
Ja. Ein liten tur berre. (Syden s. 103)

Gyldendal, 2003

Jeg fant ut at jeg likte Tenerife, i det minste. Det var herlig å
1) bare koble av, ha fullstendig ferie. Jeg klarte nesten å la være å oppdatere meg på verdens elendighet (les: nyheter), og siden Facebook og Outlook gjorde seg vrange på hotellpcen, og wi-fien til mobilen ikke virka, slapp jeg å logge meg inn der. (Merkelig hvordan en lett havner i fella hvor en bare MÅ vite det siste.) Vi levde som i en boble, og det var rett og slett deilig.
2) slikke sol og iskrem og bade i blått vann. Det vanlige.(Med skille!)
3) oppleve en helt ny kultur som føltes både genuin og turistaktig på en gang. Høre spanske gloser hver dag og prøve seg på noen selv (la quenta por favor? uttalt en smule feil, men regner med de blir sjarmert av alle ærlige forsøk), se salamandre pile over stener her og der, prøve lokal mat, høre de mektige bølgene slå mot en svart strand. Og så videre. Mange inntrykk å ta med seg.

Ble det noe lesing, da?
Jeg strevde litt etter at jeg var ferdig med boka som jeg leste ferdig på flyet sydover, Just like fate av Cat Patrick (tatt med fra bokbloggertreff-bord etter tips fra Ann Kristin, se nedenfor). Hadde jo ikke tenkt å ha med meg noe særlig med bøker i bagasjen! Så fram til venninna mi den siste dagen tipsa meg om "hotellbiblioteket" hvor en kan bytte ut bøker på ulike språk, prøvde jeg å klare meg med et tysk vitenskapsmagasin, en utgave av The Sun (lette nyheter...) og ellers bare "tanketom" solslumring. Kjøpte også et turisthefte om Puerto de la Cruz (byen "vår") og ei lita bok om kanarisk historie og mytologi som jeg leste ferdig ganske fort.

Fra hotellbiblioteket fikk jeg med meg to bøker, den første lest ferdig på flyet tilbake og den andre første kvelden hjemme (gårsdagen, med te og varmt pledd til trøst i høstkulda):

• Europa blues av Arne Dahl, en krim som jeg begynte å like etter hvert som jeg vente meg til det bilderike språket. Eller, jeg vente meg aldri helt til det, men klarte å glemme det. Tema: moderne menneskehandel og eksperimenter under andre verdenskrig - og mer generelt, hva materialistisk tenking gjør med dagens mennesker.  
• The Saddest Girl in the World av Cathy Glass. Bygd på en sann historie, forfatterens, om hvordan hun ble fosterforelder til ei tiårig jente som den første tiden bare så ned for seg og ikke sa ett ord. Etter hvert ble det klart at hun hadde opplevd ti år med mobbing i familien, særlig fra moren, som er en av de som ikke burde hatt barn. Det er vanskelig å forstå at noe slikt går an, at slike typer oppvekst finnes. Boka var lett å lese og ikke veldig godt skrevet; den hadde blant annet en del gjentakelser som jeg ergret meg over (f.eks. "my heart went out to...") og ble til tider litt for feelgood for min smak, men det som sitter igjen er følelsen av dyp respekt for arbeidet de legger ned, de som hjelper barn i krise.

Den uka vi var i Puerto de la Cruz var det faktisk litteraturuke der. Det kunne vi lese ut av noen plakater som stod i sentrum. Men alle forklaringer var på spansk (i Norge ville de vel vært på norsk, må jeg innrømme...), så det ble ikke noe av at vi besøkte arrangement. Men jeg fikk en liten tur innom folkebiblioteket (Biblioteca Tomás de Iriarte) midt i sentrum. Det var lite i bredden (riktignok i flere etasjer), men veldig åpent og lyst og innbydende. Og da jeg spurte venninna mi hvordan bibliotekaren i første etasje hadde bedt henne gjøre ferdig spising utenfor, sa hun at denne var det hun tenkte på som en typisk barnebibliotekar, litt sånn unnskyldende for ingen mat inne-reglene og blid og lite hysj-hysj. Det må jo være en bra attest!

Nordlig inspirasjon også

Før Tenerife deltok jeg på bokbloggertreff i Oslo lørdag 13. september, det må også nevnes.

Høydepunktet var nok utdelinga av Bokbloggerprisen 2013. Det tok litt tid før jeg skjønte at det faktisk var selveste Siri Pettersen (forfatter av Odinsbarn), Lisa Aisato (skaperen av Fugl), Agnes Ravatn (Fugletribunalet) og Ruth Lillegraven (Urd) som satt ved bordet bare noen meter fra meg! Ravatn vant prisen for "Beste roman" og Lillegraven "Åpen klasse".

Flere bloggere har skrevet mer utfyllende om treffet, for eksempel minglende Elliken (tusen takk for godord:)) og Belinda. Akkurat som Elliken (Eli) ble jeg også inspirert av Lillegravens dikt om Herbjørg Wassmos nyeste roman, og fikk lyst til å lese den.
Jeg fikk også med meg en retorikkdebatt på med Finn-Erik Vinje og Hans Olav Brenner på Last Train. Bokbloggertreffet var nemlig lagt til Oslo Bokfestival, må vite. Bokbord ble besøkt om morgenen og i småpauser.

Om kvelden var vi tre bokbloggere som så The Maze Runner: I dødens labyrint på kino.
Nå er boka kjøpt inn til biblioteket!

En lesehest hviler aldri... eller nei, av og til.
I Syden, så. 

Baksjå og framsjå: august (med noen unnskyldende betraktninger)

En venn av meg ga meg et råd da jeg fortalte at jeg ville lage en ny blogg i tillegg til denne: husk at det kan bli vanskelig å vedlikeholde flere blogger.

Jeg avskyr å selv lese unnskyldninger på andres blogger, jeg vil bare lese gode innlegg, så på forhånd unnskyld! Unnskyld! Men. 

Bims lurer på hva som er så forferdelig viktig å få sagt at jeg
må bryte opp et oppsummeringsinnlegg. Makan.

Jeg vet ikke hvor mye ekskristen-bloggen har hatt å si for det at aktiviteten har gått ned her på Lesehest-bloggen. Den har aldri vært ment som jobb, men etter hvert har det nok føltes slik, så irriterende samvittighetsfull som jeg er. Det er akkurat som om bøker jeg har lest ser på meg med sure blikk hvis jeg ikke skriver om dem. (Har vi inngått en kontrakt eller noe?) Og så ser jeg tilbake på de første innleggene mine, da jeg virket tent og uredd og mer kreativ i skrivinga, og blir en smule trist.

Men tida går, mange aktiviteter i hverdagslivet fyller opp, og ting skjer i livet som krever ettertanke og som gjør det vanskelig å konsentrere seg om bøker og skriving om bøker.

Slik er jo bare livet!

Likevel, jeg holder fremdeles på på denne adressen, og baksjå og framsjå-innleggene har, som før nevnt, blitt en hjelp for meg. Hvis ikke jeg skriver noe annet, så har jeg iallfall dette. Glemmer jeg bøkene jeg egentlig hadde tenkt å skrive inspirert og fortruffent om, så får de noen ord her. Ellers kommer det jo av og til oppdateringer på Facebook. 

-

Unnskyldning ferdig. Her kommer oppsummeringa for august! (Her kan du se oppsummeringa for juli.)

Jeg blogget om

• flere inntrykk fra fjorårets Amerikatur
• en smakebit fra en norsk spenningsbok for ungdom. Totalitær nær framtid hvor undertrykkelse og vold hersker og mennesker lever i løgn og ufrihet. Typisk dystopi, med potensiale!

Jeg leste ut 15 bøker i måneden, og siden arbeidsåret på biblioteket er i gang, ble det en del ungdoms- og barnebøker. 

• men først en illustrert roman, ei ebok som jeg lastet ned til Kindle på den nye smarttelefonen min (ja, jeg har endelig gått til det skrittet): Hyperbole and a Half av Allie Brosh. Den er så søtt og genialt barnslig tegnet at jeg bare må gjengi headeren på bloggen det begynte med. Men det gjennomgående temaet er - trass i mange fiffig beskrevne episoder hvor selvironien aldri er langt borte - alvorlig. Det handler om det å leve et liv hvor en som oftest er enten hyper eller depressiv. Hvordan funker det? Jeg gikk faktisk igjennom mange forskjellige følelser selv ved å lese denne boka.

Allie Brosh, Hyperbole and a Half

•  så leste - og hørte - jeg Kjærlighetens lov av Laura Esquivel. Funnet i en rydderunde på biblioteket. Syntes med en gang den virket litt spesiell og dermed potensielt interessant. En cd med klipp fra opera og latinomusikk fulgte med baki boka; den skulle en sette på innimellom hvor fortelleren la opp til det. Klippene var ikke bare musikk; det hørtes av og til et skrik eller en bildur eller lignende, som nok skulle passe inn i handlinga i boka uten at jeg helt fant ut av hvordan. Og så skulle en danse til latinosangene, for å riste kroppen litt løs. Selve handlinga hadde et science fiction-plott, hvor heltene forflytter seg fra planet til planet og hvor "sjeler" flytter seg fra kropp til kropp. Tegneserietegninger var satt inn her og der som en kommentar til og delvis illustrering av teksten. Etter hvert ble jeg veldig forvirret og klarte ikke følge med i hvem som var i hvems kropp; men jeg fikk med meg det jeg mener var hovedbudskapet: ikke døm noen før du har vært i deres situasjon og følt den på kroppen. (?) Så, tidvis interessant, ellers mest rar. 

Omnipax, 2014

Så var det ungdomsbøkene:

• Den grønne sirkelen av Stefan Casta. Denne svenske dystopien kom på kulturfond til norske folkebibliotek, og jeg syntes i starten den så spennende ut. Jeg ble fascinert av personifiseringen av ukedagene som romanen startet med, selv om dette ikke ble fulgt opp eller forklart senere. Men boka ble litt langdryg, og jeg stusset veldig over enkelte grøsserelementer som ikke passer inn i en ellers "realistisk" dystopi. Eller. Hele boka hadde et drømmeaktig preg, vil jeg si.
• Ting vi gjør for LOVE av Torbjørn Moen. Dette var noe helt annet. En slags kjærlighetshistorie som faktisk foregår - store deler av den, kanskje hele, det er litt uklart - i hodet til hovedpersonen. Samtidig ser en forsøkene hans på å overbevise folk rundt seg, blant annet klassekamerater, om at den deilige dama han ble forelsket i faktisk på kino faktisk har blitt sammen med ham. Overdrevent romantiske passasjer får en dreven leser til å skjønne at det er dagdrøm det er snakk om. Og ingen uskyldig dagdrøm, nei, men en gal ung manns dagdrøm. Boka er ganske kort og lettlest i språket, men ikke lettfordøyd.
• Ingen vei tilbake av Michelle Gagnon er andre bok i en spenningsserie; den første boka kom også på kulturfond i januar og var så bra at fortsettelsen måtte kjøpes inn. Her er det ekte action-spenning hvor ensomme ungdommer, med hackereksperten Noa i spissen, samler seg i kampen mot et nådeløst forskningsfirma. Firmaet driver eksperimenter på bortførte ungdommer, og Noa klarte såvidt å flykte... etter en operasjon som har endret henne uten at hun helt vet hvorfor. Personene har historier det er lett å bli engasjert i.
• Trollskallen av Alexander Løken, en trollhistorie fra norske skoger og med handling fra et alternativt, magisk 1800-tall. Jeg likte plottet, og personene var fascinerende, men jeg syns at forfatteren har en del igjen på beskrivelser og et språk som skaper spenning. Litt for flatt for min smak.

Flukten, nevnt før!

• Barsakh av Simon Stranger. Spennende å lese denne bare noen uker før jeg selv skal til Kanariøyene; de viser et dystert bilde av virkeligheten milelangt fra turistbrosjyrene. Jeg satt faktisk med boka i hendene og tenkte: hva hvis jeg er ute og går langs kysten i løpet av ferien og plutselig ser en båt full av utsultede flyktninger ute i havet? Hva ville jeg, Synne, gjøre? Ville jeg svømme ut og redde menneskene, som tenåringsjenta Emilie? (Med min svømmetrening: nei, men det er ikke poenget, er det vel?) Simon Stranger er en engasjert forfatter, og bøkene hans om Emilie og Samuel - en tredje har nettopp kommet, til strålende kritikker - bør leses.
• Den første barneboka jeg leste i august var grøsserboka De takknemlige døde av Benni Bødker. Den danske forfatteren har lagd flere lettleste spenningsserier for barn de siste årene, og dette er den første i grøsserserien Infernus - om en ung demonutdriver som her må frigjøre en landsby. Jeg syns det er vanskelig å vurdere slike lettleste og dels masseproduserte bøker annet enn ut fra spenningsfaktoren, og jeg tror nok den vil være ganske spennende for målgruppen. (Merker dere engasjementet?)
• Da er Villheks-serien av Lene Kaaberbøl en helt annen sak. Her er det kvalitetsspenning for cirka 9 år og oppover! Jeg har nå lest de fire første titlene; den femte er også i salg på norsk. Kampen mellom gode, dyrevennlige hekser og onde, hevngjerrige hekser er det som skaper spenning, til dels en ganske grøssete spenning med forbannelser, blodsofre, trollstier (villveier) og forhekselser... og mer sjarmerende ting, som min yndlingsfigur Ingentingen.

Samlaget, 2014

• Coolman og Kai av Bertram & Schulmeyer har jeg ventet på lenge, helt siden forlagsredaktøren i Samlaget fortalte at ei morsom, pingle-aktig bok skulle oversettes fra tysk til nynorsk. Nå er den første boka i serien her, og jeg har lest den, og må innrømme at jeg ble skuffet. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne skrive noe annet! Karakteren Coolman er en slags Skybert for eldre barn, og det er han som skaper eller forverrer de forsøksvis morsomme situasjonene, men det blir rett og slett litt for barnslig når jeg tenker på målgruppen for En pingles dagbok (Kinney). Kai er en sær, mobbet outsider mens pinglen Greg Heffley er en usympatisk feiging, og en kan spørre seg hvorfor den sistnevnte skal være den store helten i bokverdenen. Men. Kanskje jeg burde lese boka en gang til og gi den en ny sjanse? Er det andre som har innspill på det?
• Etter årets kasseringsrunde på biblioteket fikk jeg med meg hjem bildeboka Synne begynner på skolen av Liv og Haakon Sandberg. Interessant gjensyn med gjengen fra To hus tett i tett! Jeg lette forgjeves etter et videoklipp å sette inn her, men fant bare dette innslaget fra NRK om Haakon (alias farfar), hvor TV-serien også er nevnt.
• Supersommer av Nina E. Grøntvedt ble hørt på lydbok, en ganske sjelden foreteelse i Synnes dagligliv. Lest av forfatteren. Tredje boka om Oda, som er heeeeelt ærlig i dagboka si, og som havner opp i merkelige og litt pinlige - og triste - situasjoner, denne gangen på grunn av kjæresteri. Hva SKAL denne trettenåringen gjøre når hun får sin første kjæreste på sommerleir, men egentlig har en kjæreste (eller noe) hjemme? Og for å si det med vår helt, litt omskrevet: hvorfor kan ikke folk bare si hva de mener, i stedet for å bare se rart på meg og tro at jeg forstår hva de mener?
  Kommunikasjon er kjempeviktig, men å, så vanskelig. Selv for en lesehest som har levd tre ganger så lenge som jenta i Grøntvedts serie.

Alt i alt: fra januar til august leste jeg 147 bøker (se full liste her).

Hva kan komme med i videoen "Best i 2014"?  Det må bli Hyperbole and a Half, som fagbok eller grafisk roman. Bøkene til Lene Kaaberbøl kommer høyt opp på lista. Flukten, kanskje? Ellers var det ingen som helt klart skilte seg ut.

Hva skjer i september?
Jeg har snust litt på flere bøker og blant annet lest deler av en roman om kvinnelige soldater i Israel. Boka til Marte Wexelsen Goksøyr er ferdiglest. Ellers koser jeg meg med Good without God av humanisten Greg Epstein. Og så gleder jeg meg til bokbloggertreff i Oslo om bare seks dager til. 

God lesemåned!