Smakebit på søndag: Om skjønnhet

Jeg holder på å lese Om skjønnhet av Zadie Smith. Det er første gang jeg leser noe av denne forfatteren, og sannsynligvis blir det ikke den siste! Levende fortalt, intelligent, trist og av og til morsomt om to familier i USA som har sitt å stri med av identitetskonflikter, kulturforskjeller og forvirring rundt begjær og kjærlighet. Hva er egentlig en familie, og hvor hører en egentlig hjemme?

Dagens smakebit kommer fra side 168:

Claire hadde allerede tatt et par skritt mot Monty. Kiki sluttet seg til henne, men så stanset hun opp og kom tilbake til Howard og snakket i øret hans. Stemmen var skjelven, men grepet rundt håndleddet hans var det ikke. Hun sa et navn og satte et vantro spørsmålstegn etter det. Howard kjente at mellomgulvet bare sank. 

"Du kan få bo i huset," fortsatte Kiki, og stemmen sprakk, "men det er også alt. Du kommer ikke nær meg. Hvis du kommer nær meg, dreper jeg deg."

Aschehoug, 2007

Det er bloggen Flukten fra virkeligheten som er vert for smakebit-utfordringa, og her kan du finne flere smakebiter.

Hvor kommer lykken fra? (litt reklame)

Jeg driver sjeldent med ren reklame (tenker jeg) her på bloggen, men denne må jeg bare vise fram - gavebok av Jens Dobbers, kjøpt på Norli Libris for en bitteliten sum. Enkel, dyp, sier det meste om vår jakt etter lykken her i verden (mulig kommentar til tv-programmet Prosjekt Perfekt!)

Bok Sirkus, 2008

En liten bjørn prøver ulike ting for å finne lykken,
blant annet intens leting etter en firkløver.

(Jeg har fått en ny pc med et bilderedigeringsprogram som ikke komprimerer filer, så fram til jeg får ordnet dette blir sidene litt tunge, beklager.)

Ellers kan jeg nevne at jeg er i gang med ferielesinga; har hørt Sommeren uten menn (Siri Hustvedt) på lydbok og leser nå Om skjønnhet av Zadie Smith. Bra begge to!

Klassiske reiser inn i eventyret, del 2: Ole Brumm

Her kan du lese om den første delen av den klassiske bokreisen. Den boka jeg skal fortelle om nå passer helt klart for Mindre Mennesker enn den første, men også Store Mennesker kan lese den, selvfølgelig.

2. Ole Brumm

Gyldendal Tiden, 1998

Jeg er født på slutten av 70-tallet og har først og fremst forbundet Ole Brumm med den lyse, varme radiostemmen til Thorbjørn Egner. Han oversatte A. A. Milnes bøker i forkortet versjon på 50-tallet (den første norske ved Rikka Deinboll kom i 1932) og framførte dem på Barnetimen for de minste. Men i 1993 kom en ny og mer autentisk oversettelse ved Tor Åge Bringsværd og Marianne Koch Knudsen, og det er fra den tekstene i Min første bok om Ole Brumm er hentet. 

En dag da Brummbjørnen ikke hadde noe annet å gjøre, så tenkte han at han ville gjøre noe, og så gikk han til Nøffs hus for å se hva Nøff drev på med. Det var snøvær, og det snødde hele tiden mens han labbet gjennom den hvite skogen, og Brumm tenkte med seg selv at Nasse Nøff sikkert satt foran peisen og varmet tærne sine. Men til sin store overraskelse oppdaget han at døren var åpen, og jo mer han kikket etter, jo mindre Nøff var det å se. 
"Han er ute," sa Brumm, "det er det han er. Han er ikke inne. Da blir jeg nødt til å gå en rask Tenketur alene. Fillern."
Men for å være helt sikker, banket han hardt på døren... og mens han ventet på at Nøff ikke skulle svare, hoppet han opp og ned for å holde varmen.  

I dette første avsnittet av boka finner vi eksempler på mange av særtrekkene ved denne bokserien.

1. Naive og komiske, men hjertegode personer. Brumm, for eksempel, er vel en bjørn med liten forstand, men har både matlyst og omsorg.
2. Mange gjentakelser av ord og setninger, noen ganger gjentakelser med en liten vri som en såvidt får med seg og som kan sette ting på hodet.
3. Nye og artige ordsammensetninger og grammatiske nyskapninger ("jo mindre Nøff").
4. Viktige Ord får Æren av Stor Forbokstav. (Er det ikke slik, da, at det lille av og til blir stort? )
5. Misforståelser skaper situasjoner hvor Pussige Hendelser og Store Tanker oppstår. (I denne situasjonen har faktisk Nøff og Brumm gått forbi hverandre og venter på hverandre på hvert sitt sted.)
6. Vennene tar initiativ til å gjøre ting sammen. 


Hva er moralen, da? Kanskje den kan sammenfattes i disse ordene: 


Det er viktig å ikke Gi Opp og å holde seg Varm, og huske at Redningen er Underveis. (min sammensetning!)


Eller (spoiler av slutten, s. 79):

"Tigergutt er i virkeligheten grei," sa Nasse Nøff dovent. 
"Selvfølgelig er han det," sa Kristoffer Robin. 
"Alle er i virkeligheten," sa Brumm. "Det tror i hvert fall jeg, men jeg har kanskje ikke rett."
"Jo, det har du, Brumm," sa Kristoffer Robin. 

Kanskje ikke det var noen tilfeldighet at Kardemommelovens far var den som fortalte om Ole Brumm med venner?

Klassiske reiser inn i eventyret, del 1: Peter Pan

Jeg har lest to barnebokklassikere som jeg, som vanlig, kom til sånn cirka ad omveiene: hørt begrepet - hørt sitater - sett filmen(e) og/ eller hørt Barnetimeutdraget - hørt sangene - og så til slutt lest boka fra perm til perm.
På tide!


Ikke gjør den samme feilen som meg og vent så lenge (36 år). Eller, hvis det er for sent, skynd deg likevel og finn disse perlene.

1. Peter Pan

Stenersens forlag, 2007

Alle barn, unntatt ett, blir voksne en dag. 

Det er en grunn til at det finnes Ole Brumm-sitatbøker, men Peter Pan-sitatbøker vil jeg gjerne lansere som en idé! Boka til J.M. Barrie er et kunstverk, språklig og filosofisk. Og glitrende satirisk, med sleivspark både til voksenhet og barnslighet. 

Peter Pan kjenner vi, gutten fra Aldriland som aldri blir voksen og som heller ikke vil bli voksen. Sjarmerende når han er i det lunet, eventyrlysten og modig, men også innbilsk, korttenkt og selvsentrert. Og jeg kjenner at jeg faktisk blir sjarmert når jeg leser. La oss slippe forsøk på psykologiseringer, som for eksempel i filmen Neverland (som jeg prøvde å se, men bare måtte slå av). Peter er Gutten med stor G, rett og slett, og han bare er. (Det å forholde seg til virkelighetens Peter Pan er noe helt annet!)   

Peter dukket første gang opp som bifigur i Barries voksenroman fra 1902. Så fikk han et eget skuespill og en roman, Peter and Wendy, senere. Historien bak boka er interessant, men jeg vil fokusere på selve teksten. Jeg leste en ny og fullstendig oversettelse av romanen (2007), oversatt av Sidsel Mellbye og illustrert av Fredrik Skavlan.

Det kan være farlig å skru opp forventingene i en bokblogg, men jeg må si at jeg ble bergtatt fra første side. Det er ikke bare det eventyret jeg kjenner fra film, det er så mye mer og et selvstendig verk. Og Aldriland blir først introdusert etter en grundig prolog om familien til Wendy. Satiren som jeg nevnte i starten rammer blant andre den pertentlige og selvhøytidelige herr Darling, som blir beskrevet slik:  

Han var av den alvorlige typen som vet alt om obligasjoner og aksjer. Det er selvfølgelig ingen som vet alt om dette, men det virket som om han visste det, og han snakket ofte om at obligasjonene steg og aksjene sank, på en måte som ville fått enhver kvinne til å respektere ham. (s.8)


Fru Darling, på sin side, er mer sympatisk fremstilt, oppvakt og fremfor alt barnekjær. Men morsrollen, som er et ganske sentralt tema her og går i arv fra mor til datter, får jeg ikke helt taket i Barries syn på. Er det vemodig at alle jenter blir mødre? Irriterende selvfølgelig? Eller bare naturens orden og noe menn aldri kan forstå?
Ellers er fru Darling symbolet på de voksne, som etter hvert mister troen på Peter Pan og kanskje også eventyret i sin helhet. Også en litt vemodig tanke.

Vi har også vært der, vi hører fremdeles lyden fra bølgene, selv om vi aldri skal gå i land mer. (s. 14)

Ofte henvender fortelleren seg til leseren, som om han var en bestefar du satt på fanget til og som fortalte deg hvordan ting henger sammen. For eksempel hva det betyr at Tingeling hadde en svak tendens til embonpoint (hun var nemlig litt lubben. HAH, Disney!) Han lar oss til og med dikte med. Fortelleren bruker frampek og røper hva som ville skjedd hvis ikke så og så... og han snakker til personene i fortellingen, som en av de forsvunne guttene, Pusling:

Pass på dersom du nå får sjansen til et spennende eventyr, for hvis du griper den, vil du bli styrtet ut i den dypeste sorg. (s. 69)

I det hele er Peter Pan en framvisning i fortellingens kunst. Liker du bøker med action og driv uten for mange krumspring og innskutte setninger, er nok ikke denne utgaven noe for deg.

Eller kanskje likevel?
Prøv!
Jeg angret iallfall ikke. 

Det er så mye jeg kunne skrevet om boka og figurene vi møter, men jeg stopper her. Et siste sitat (s. 117) skal du få før jeg lagrer og publiserer, fra en scene hvor vår helt ligger på en oversvømt klippe:

Peter var ikke helt som andre gutter, men nå ble han også redd. En skjelving løp gjennom ham, som en krusning som løp over havet. Men på havet følger den ene krusningen etter den andre helt til det er hundrevis av dem, og Peter merket bare denne ene. I neste øyeblikk sto han rank på klippen igjen, med det spesielle smilet i ansiktet og en bankende tromme inni seg. Den sa: 
"Å dø vil bli en voldsomt stor opplevelse."

 

Smakebit på søndag: Den 13. disippel

Aschehoug, 2014

I dag har jeg lest ferdig Tom Egelands nyeste thriller om Bjørn Beltø og hans forsøk på å finne sannheten om eldgamle hemmeligheter. Denne gangen et hemmeligstemplet gravfunn i Israel, et funn som kan - hvis bevisene blir trodd - snu opp ned på kjernen i kristentroen i verden. (Her skal det ikke komme noen viktige spoilere.)


Jeg likte boka ganske godt, men lider nok under det at jeg nettopp har lest om bibelkritikk og kjenner mange av de teologiske utlegningene på veien mot løsningen av gåten, fortalt av Beltø og forskerne han møter. Jeg vet om apokryfe skrifter, om kanoniseringen av NT og "uoffisielle evangelier" (bortsett fra det oppdiktede evangeliet, som er en interessant vri).

Så særlig den leseren som lar seg fascinere av religiøse gåter, men enda ikke har satt seg inn i teorien som fins, vil nok få mest utav akkurat de delene av romanen. For meg ble det for fagtungt, for mye teori og også teori som ikke hadde noe med løsningen av gåten å gjøre. Egeland har mye på hjertet! Løsningen på den arkeologiske gåten virker også litt lite troverdig i sammenhengen, men her kommer faktisk helten meg i forkjøpet med forbehold...

Men: jeg nøt thriller-elementene (selv om de 1) ikke kan måle seg med f.eks. Dan Brown, men sannsynligvis er mer realistiske?) og 2) jeg tidlig tippet riktig på et par vendepunkt) og ikke minst det jeg fikk vite om albino-arkeologens personlige liv. Sårbarheten han kjenner på i forholdet til kvinnene han møter og også stefaren er lett å både sympatisere med og forstå. Han har hemmelige samtaler med den døde faren sin som en slags støtte i hverdagen. I de personlige passasjene blir fortellingen også mer levende. - Jeg tror faktisk jeg må si at jeg elsker Bjørn Beltø. Ja, jeg ville falt for ham.

Jeg liker også de filosofiske betraktningene han gjør seg, der hvor teorien blir til undring og liv. For eksempel på side 230:

Tenk om speilet kunne huske. Tenk om speilet kunne vise oss alt det har sett, om det kunne gjemme på alt det har reflektert. 
Tenk om speilet kunne fange tiden (...)
Bjørn? Du er ikke riktig vel bevart, sier pappa.

Det er Mari med bloggen Flukten fra virkeligheten som er vert for søndagssmakebitene, finn flere her!

Nostalgi på biblioteket

I går 

stod jeg stod foran dikthylla 

i ungdomsavdelinga. 

Det var tid for å finne et dikt 

å lese for tiendeklassingene. 

De skulle få lånekortene sine, 

som hadde stått her på biblioteket lenge, 

til odel og eie. 

Jeg skulle bort til ungdomsskolen neste dag. 

Det pleide å bli en sterk opplevelse for meg. 

Det å vite at disse jentene og guttene

 som jeg hadde fått fulgt på avstand i mange år

- og noen nærmere,

som faste lånere eller kjenninger privat - 

nå skulle ut i livet, så å si...

Jeg hadde holdt bokprat for dem før,

men nå var det siste sjansen

til å si noe til dem som en gruppe. 

Jeg ville finne et dikt jeg ikke hadde lest før. 

Noe som kunne følge dem, kanskje, videre?

Jeg tok ut alle diktbøkene fra hylla, 

la dem i ei bunke

og begynte å bla. 

Så mange dikt!

Så mye å undre seg over, 

le av, 

gråte av. 

(Mer å skrive om senere.)

Men nå:

diktet jeg til slutt

valgte å lese: 

Heikki Grøhn (gjengitt med tillatelse fra forfatteren)

henta fra denne diktsamlinga: 

Duh: ta en sjanse!

Baksjå og framsjå: mai

Den deilige vårmåneden er over! Håper sola ikke forlater oss helt sånn med det samme. For i sola - i det minste hvis en kan snike seg inn i skyggen av og til - blir liksom livet litt lysere og lettere. Det blir naturlig å sette seg ut på en veranda, hvis en har, med ei god bok. Og det har jeg gjort ganske ofte i måneden som gikk. Og gode leseropplevelser har jeg fått som jeg gjerne vil dele! Først i denne oppsummeringa, senere (forhåpentligvis) i mer grundige bokomtaler.
Her var oppsummeringa for april, nå kommer mai.

Utsikt fra Urnes i Sogn, mot tettstedet Solvorn.
Kunne nesten vært Smalvik fra Landet under isen?

Jeg blogga i mai om:

• sitater som får en til å tro på sommeren 
• en spennende smakebit 
• ei blå bildebok som jeg fant på jobb 

Jeg leste i alt 34 bøker i mai, av disse 17 bøker i Tusen biter-serien, som er veldig rask å kjøre gjennom (og også ble hoppet litt i). Ellers ble det:

• Lars Mæhles første krimroman, Den mørke porten. Godt likt. Står i ventepåblogginnlegg-bunka mi, vi får se.
• Et par fagbøker: Coming Out Atheist av Greta Christina. Hjelpebok for eksreligiøse som har fått snudd livet opp ned! Og Kunsten å være voksen av Frode Thuen. Samlivsterapeuten fra Dagbladet har begått ei veldig informativ og tankevekkende fagbok om temaet voksne. Viktige stikkord: barn er avhengige, ungdom selvstendige, voksne ansvarlige.  

Cappelen Damm, 2011

• Noen bildebøker som ble røsket fram fra glemselen (eller for min del, lest for første gang): Aller kjæreste søster av Astrid Lindgren (bildebok), Herr Nysgjerrigper av Roger Hargreaves og Den store Ruffen-boken av Tor Åge Bringsværd.
• Den siste bildeboka (egentlig seks bøker) var ikke tilfeldig lest, siden jeg nettopp har lagd en søknad om Astrid Lindgren-prisen (ALMA) for BUF. I forbindelse med den fikk jeg lyst til å lese meg opp på Bringsværds bøker, det er litt av et forfatterskap vi snakker om! Karsten og Petra i København (bildebok) ble med på lista, det samme gjorde Noa (Mime-serien) og Heimdalls sønner (Vår gamle gudelære). De to siste er spennende og kunstneriske bøker hvor ulike myter og fortellingsvarianter lager en helhet.

Ruffen (ill. Thore Hansen)

• To gode, gamle barnebøker i serien "klassikere jeg endelig har lest": Peter Pan av J. M. Barrie og Min første bok om Ole Brumm av A.A. Milne. Den siste boka vil være med i et stunt jeg skal gjøre på fredag! Ellers er bøkene fulle av gode vendinger og sitater. 

Gyldendal Tiden, 1998
(kan leses på nett her)

• Ungdomsbøker med spenning av ulike slag: overnaturlig framtidsthriller (Den femte bølgen av Rick Yancey), kostskoledrama (Tims tragedie av Elizabeth Laban) og detektivfortelling inspirert av en viss sekt (Mientologene av Tom Kristensen; bytt ut "M" med "Sc":))
• ei ungdomsbok som var uten det store drivet, og det er hele vitsen med denne småmorsomme og samtidig litt tragiske (syns jeg) fortellingen: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg. Fortjener flere ord!
• kunstroman med blanding av tegninger og tekst: Himmelfallen av Brian Selznik (forfatteren av Oppfinnelsen av Hugo Cabret). 
• og sist, men ikke minst omleste jeg Landet under isen av Lars Mæhle for å kunne lese bok 2, Dødeboka, uten for mange rynker i panna. Det er tross alt noen år siden førsteboka kom.

Var det her noen kandidater til Best i 2014?
Jeg fikk lyst til å lage en klassiker-kategori, og i så fall kan både Peter Pan og Ole Brumm komme høyt opp. De to fagbøkene var begge nyttige; så er bare spørsmålet om "nyttig" burde være et kriterium på en bokblogg? Ellers var både Den mørke porten og Den femte bølgen spennende lesning.

A propos: har du hørt om prosjektet 101 beste barnebøker? Jeg er i gang med opplistinga, men det er forferdelig vanskelig å velge bare fem bøker. Godt iallfall å ha en blogg med oversikt over det en har lest de siste årene.

Så var det framsjå: hva skjer i juni? Jeg har, som før nevnt, lest ferdig Dødeboka. Ungdomsromanen Malstrøm av Caterina Cattaneo var mørk, het og intens. Fantasyserien til Anette Riise-Hanssen venter fremdeles på bordet. Ellers gleder jeg meg til å begynne på Den 13. disippel av Tom Egeland, det spørs om ikke den blir togbok fredag.

God lesemåned!

Sol og vann: Dødeboka (Landet under isen)

Samlaget, 2014

Når det er steikende sol ute er det ikke bare godt, det er livsviktig, å ha vann i nærheten. Væske til å drikke. Deilig å ha ei balje med vann å stikke føttene i.
"Sola er god, sola er toppen", som Børud-gjengen sang for mange år siden, men vannet må være der. Hvis ikke, tørker alt ut. Blir uutholdelig. Vi overlever ikke uten vann.
Så har vannet også muligheten til å skade. Vann kan brukes i tortur. Flom ødelegger for millioner. Det har blitt opphavet til myter hvor vannet faktisk dekker hele jorden, så alt levende dør.

Vi trenger noe midt i mellom, eller litt av hvert. Sol og regn. Varme og nedkjøling. Og nettopp dette er i overført betydning hovedbudskapet i Landet under isen-bøkene til Lars Mæhle. Den gylne middelvei. Ikke styre for sterkt mot den ene siden i liv, tro og lære. Ikke la seg forføre av en "absolutt sannhet" som krever all lojalitet av deg. For ellers kan det gå som i bok 2, Dødeboka - ett element overtar og ødelegger. Her er sekterismen og persondyrkingen (evt. gudedyrkingen) den store faren.

Det er vanskelig å fortelle "akkurat passe" om handlingen og tematikken uten å ødelegge for den som ikke har lest bok 1. (Det er faktisk helt nødvendig å lese Landet under isen først for ikke å få en diger spoiler midt i fjeset når en leser andreboka.) Men i alle fall:

Den utvalgte (tenåringsgutten Leo Rubin) og Hjelperen (den middelaldrende detektiven Magne Jerstad) får en ny sak å nøste opp i når alle husdørene i Smalvik blir malt med røde kors av en ny type kattevesener, kappekattene. (Hvordan disse kattevesenene bærer på malingsspann lurte jeg veldig på; ett av noen få forstyrrende uklarheter i fortellinga. Men.) Leo må inn i Landet under isen igjen for å redde vennene sine, og Jerstad må oppklare flere mord i Smalvik. Bortsett fra et par møter som de to begge deltar i, følger vi dem hver for seg i parallelle og (særlig for Leos del) dramatiske opplevelser. I tillegg følger vi monsteret Bobbin, i en handlingsrekke som starter litt tidligere.
De parallelle og tidsforskjøvne handlingsdelene krever sin leser, men de bygger også opp under spenningen på en finurlig måte og leder fram mot løsningen på den store gåten: hvem er egentlig Hathor, skikkelsen i den røde kappen som vil vekke vannvesenet Nun? Og kan hen stoppes?

Her og der, særlig mot slutten, pøser boka på med Hollywood-aktige effekter, og av og til skorter det på troverdigheten, uten at jeg kan plukke fram noe eksempel akkurat nå. Jeg leste førsteboka på nytt før den andre, og syntes nok bok 1 var hakket bedre skrevet og full av fine, siterbare passasjer. Men alt i alt er det en spennende krimfantasy Lars Mæhle har lagd, med det jeg ser på som en viktig tematikk. Og de magiske bøkene, "dei gjømte og glømte", som bare kan leses av visse personer var et fascinerende element. Her kommer et utdrag fra Leos første møte med en av dem, side 328:

Han lar lyset sirkle om den aktuelle staden. 
Der! Igjen!
Det glimrar i noko under brisken, ein gjenstand, eitt eller anna som kastar lysstrålane frå hovudlykta i retur. 
Hjartet slår raskare og raskare. Og no ser han kva det er. 
Skrift!
Sjølvlysande, buktande. 

Kom!

Leo blir heilt overrumpla. Men det må da vere... ei av dei gjømte og glømte? Her? Inne i fengselscella til mora og faren?