er det lett å forestille seg at en er i en hustrig og kald vinterverden. Selv om snøen har forsvunnet fra marka her i Ål, er det lett også å forestille seg en snødekt fantasiby. Spesielt når jeg sitter og leser i Vindeltorn av Tone Almhjell.
 |
| Magisk omslag også. Gyldendal 2013 |
Denne boka har lidd under min for tiden ganske så rastløse lesning. Den er full av magi, den har en spennende verden som er bygd opp av mange forskjellige elementer, og en handlingsrekke som går ganske raskt, så den bør nok helst leses i en sitting. Jeg måtte bla litt tilbake for å få med meg hva som hadde skjedd. Av og til følte jeg at navn på personer og profetier og gjenstander liksom gjemte seg bort for meg, selv om jeg hadde lest om dem ganske nylig. For meg er dette en verden som ikke helt bryr seg om jeg er født inn i den, og en fortelling som vil bli lyttet til og nytt der og da uten at alle trådene må være helt tydelige til enhver tid.
Jeg ga altså litt opp sammenhengen og levde meg inn i språket, i følelsene hovedpersonen Lin opplevde, i forholdet hennes til den kjære musevennen Rufus, som hadde blitt en dyrling i fantasiverdenen Silver. Sammen måtte de finne Vinterprinsen, som skulle lage magisk snø på Vandrernatten.
Av og til ønsket jeg nok at jeg kunne lest boka på originalspråket (engelsk, selv om forfatteren er norsk), ikke alle de norske vendingene klang helt godt i mine leserører. Men.
Alt i alt skjønner jeg entusiasmen denne boka har møtt rundt om. Den er magisk.
Ellers har jeg faktisk nå lest ferdig Allegiant, tredje og siste boka i Divergent-serien av Veronica Roth. Jeg håper jeg får lagd et eget innlegg for serien, for det fortjener den; jeg skulle ønske jeg ikke hadde sett traileren til filmatiseringa av første bok (sneket inn før Catching fire, som jeg forresten likte veldig godt på kino og enda bedre enn eneren). Jeg har nemlig lyst til å ha bare mine egne bilder i hodet. Men så hadde jeg en referanse til jentene som skulle låne bok på biblioteket og hadde sett traileren: "den med hun som var i en glassboks som knuste?"
For bøkene er gode. Etter første bok skrev jeg vel at jeg lurte på om serien var bedre enn Dødslekene; etter tredje bok er jeg ikke helt sikker - men likevel. Det er forferdelig vanskelig å ikke røpe det som gjør Allegiant annerledes enn andre serieavslutninger, men der klarte jeg det! Ha!
Jeg kan si så mye at hovedpersonene (i tredje bok både Tris og Tobias, med vekslende synsvinkel) stadig må skifte syn på hvem som er "fiende" og hvem som er "venn". Hvilket mål som er ønskelig og hva som for enhver pris må unngås. Dette skaper dramatikk, men det skapte også litt forvirring av og til. Sannsynligvis fordi jeg heller ikke leste denne boka i en setting.
Jeg tok meg i det minste tid til å omlese første og andre bok. Og det var nødvendig for sammenhengen.
Til slutt kan jeg nevne at jeg har lest Engelen fra helvete av Christopher Moore, ei bok jeg fjernlånte fordi jeg hadde lest at den var kjempemorsom - og jeg trenger tips til morsomme bøker å kjøpe inn og kanskje anbefale til ungdommer. Den viste seg å være en noe annerledes og ganske sprø julefortelling. Elementer som kan nevnes: en nesten narkoavvent politimann, en liten gutt med voldelige tendenser som kommer med et farlig ønske, en julenisse med en spade i haka, et kjørende juletre, zombieangrep på ei kirke.
God førjulstid.
Ja, og så er det fremdeles lov å komme med innspill til julekalenderutfordringer! Jeg har seks lapper igjen som det ikke står noen ting på.
