Wasn't it good? Norwegian Wood - og mini-gibort!

Norwegian Wood av Haruki Murakami er boka som fortjener et lengre, dampende blidt innlegg, jamfør smakebit her. Nå er jeg redd for at det ikke blir så dampende; dels fordi jeg må ta boka fram og kikke i den for å få litt av den gode følelsen tilbake (lenge siden jeg leste den) og dels fordi jeg har et visst press på meg - ei lesegruppe på biblioteket skal snakke om den, og det er venteliste på dette eksemplaret!

Men ei bok som jeg vurderer som en vinner til "Best i 2013" må jo få noe mer enn en smakebit og et par små setninger. Jeg begynner med enda ett sitat, fra starten av boka. Jeg-personen Toru Watanabe (37) sitter på et fly til Hamburg og får høre Beatles-sangen Norwegian Wood i høyttalerne, en melodi som gir ham en fysisk reaksjon og drar fram igjen såre minner fra atten år tidligere (s. 13-14):

"Kom hit. Kanskje brønnen ligger her et sted," ropte jeg til ryggen hennes. Naoko stoppet opp, lo, og stakk armen sin fort inn i min. Resten av veien tilbake gikk vi side om side.
"Er du helt sikker på at du aldri vil glemme meg?" spurte Naoko med tynn, hviskende stemme. 
"Aldri. Jeg kommer aldri til å glemme deg," sa jeg. "Det er ingen grunn til at jeg skal glemme deg."
*
Like fullt blir minnene svakere og svakere, og altfor mye har jeg glemt.

Resten av boka holder seg stort sett i denne fortiden, hvor Toru (nesten 20) er teaterstudent i Japan og bor på et internat med en stammende, noe nevrotisk ryddig kartstudent (Kamikaze). Han har ellers to venner, Naoko og Nagazawa, som er vidt forskjellige, men påvirker Toru på hver sin måte.

Naoko var opprinnelig kjæresten til Torus bestevenn Kizuki, og de tre brukte mye tid sammen helt til Kizuki uventet - for Toru, i det minste - tok livet av seg. Nå deler Toru og Naoko sorgen, og etter hvert en dypere følelse av tilhørighet, som de ikke vet helt hva de skal gjøre med. Naoko er redd og vanskelig å nå inn til, og utvikler etter hvert alvorlige psykiske problemer.

Så er det Nagazawa. Den unge mannen som sluker damer og spytter dem ut igjen. Lynende intelligent og grunnleggende ond, etter Torus vurderinger. Nagazawa har en kjæreste, men krever at hun skal godta at han har sex med andre, samtidig som han behandler henne dårlig. Toru kan ikke skjønne hvordan denne pene, glupe jenta holder ut, og det er klart hvor sympatien hans ligger. Likevel er det et slags vennskap mellom de to guttene.

Etter hvert kommer også Midori Kobayashi inn på banen. Frisk, frittalende og frittenkende. Hun er jenta han ikke trenger å snakke forsiktig til eller være redd for å røre ved. Hun snakker selv om hva som helst, fra politikk til munnsex. Det føles frigjørende for Toru. Men er de bare venner, eller noe mer? Her blir han med henne for å besøke faren, som ligger på det siste på sykehuset, og hun sier (side 219):

"Jeg har en følelse av at far forsøkte å be deg ta vare på meg, ta deg av meg."
"Å?"
"M-m. Slikt skjønner jeg meg på. Ren intuisjon. Hva svarte du?"
"Jeg ante jo ikke hva jeg skulle si, så jeg bare forsikret ham om at det ville gå så fint så, ingen grunn til bekymring."
"Høres ut som om du har gitt ham et løfte. Om at du skal passe på meg," sa Midori og så meg alvorlig inn i øynene.
"Nei, er du gal?" Jeg forsøkte forfjamset å snakke meg vekk. "Jeg skjønte jo ikke hva han snakket om... du kan da ikke mene...!"
"Rolig, rolig! Det var en spøk. Jeg fikk bare så lyst til å erte deg," gliste Midori. "Men du er fryktelig søt når du blir tatt på senga!"

Norwegian Wood er en stor fortelling. Ikke på den måten at den handler om store verdensbegivenheter,  spenner over et langt tidsrom eller har et stort persongalleri. Det er oversiktlig og nært. Men det er dypt. Det store ligger i hvor godt Murakami klarer å beskrive følelsene og tankene til disse unge menneskene. Usikkerheten. Ømheten. Fortvilelsen. Håpet.
Språket er enkelt, men vakkert. Miljøbeskrivelsene såpass levende at jeg får lyst til å besøke stedene. Gå inn i den strenge internatblokka og se Kamazaki gjøre morgengymnastikk. Spionere på Nagazawa på byen. Høre Naokos venninne spille gitar. Sitte på taket av butikken med Midori. Gå i enga, og kanskje inn i skogen.
Fortellinga om Watanabe og vennene hans er rett og slett til å falle for. Jeg for min del både lo og grein.

Jeg tror faktisk jeg, en bibliotekar med enkel tilgang til all verdens bøker, må ha den for meg selv.

Var dette dampende nok?

--

Og så har jeg tenkt å ha min andre gibort (giveaway) på denne bloggen! Jeg kjøpte jo flere eksemplar av Klemmeboken og har to å gi bort. Har du lyst på ett, med en hilsen fra meg inni, skriv det i en kommentar under med epostadressen din. Så trekker jeg - ikke på noen teknisk fancy måte, men helt ærlig - og kanskje du blir en heldig vinner?
Fristen for å skrive kommentar er neste søndag, 29. september klokka 13.00.

Bokhelg i Oslo

På lørdag var det tid for Bokbloggtreff i Oslo! Jeg fikk ikke sjansen i fjor, men i år ble jeg med, og det er jeg glad for. Hos Flukten fra virkeligheten er det blogghopp fra Bokbloggtreffet, stikk innom der hvis du vil ha flere referat.

Kollektivtilbudet i Hallingdal er ikke av de beste (og blir sannsynligvis ikke bedre de neste fire årene?), så jeg måtte rett og slett ta nattoget til hovedstaden. Opp i 2-tida om natta, framme på Oslo S klokka 6.30 - ei god stund før byen virkelig har våkna. Jeg var vel litt overtrøtt resten av dagen. Men når været er fint og tjenlig og en har fått seg litt frokost, kan en gå ut og rundt og bare rekognosere. Jeg skulle finne to ting: åstedet for treffet i Sehesteds gate (jeg husket at det var i nærheten av Det norske Teatret, andre kartdetaljer var glemt), og hostellet i Storgata hvor jeg skulle overnatte. Det ble en fin liten rundtur.

Bokbloggtreffet var treffende nok lagt til samme helg som Oslo Bokfestival; jeg fikk ikke med meg arrangementene (bare såvidt innom et matpakke-intervju), men gresset litt i bodene i Spikersuppa. Jeg visste at det vanket gratisbøker på treffet, så jeg ville ikke fylle bagen for mye, men 4 eksemplarer av Klemmeboken fikk plass (og bare 10 kroner stykket, folkens!) Dette er ei perle, rett og slett. Kanskje spesielt for alle som liker å klemme, men den som har klemmevegring eller ikke vet helt hvordan det skal gjøres kan få gode tips og gode argumenter for denne helsebringende aktiviteten.   

Skal en så klemme bokbloggere som en aldri har truffet i virkeligheten, men kjenner godt via bloggosfæren? Jeg føler i det minste at jeg blir kjent med de andre via nett, selv om graden av privat tone og personlige betraktninger varierer mellom bloggene. Jeg landet på litt forskjellige hilsemåter da jeg traff bokbloggerdamene i Gyldendals lokaler (det var én mann der som jeg ikke fikk hilst på). Håndhilsing - klemming - klemming og håndhilsing. Og så var det jo deltakere jeg hadde truffet før, i biblioteksfæren, og det er alltid hyggelig! Utfordringa var å ikke begynne å "snakke bibliotek", men "snakke bokblogging".

Ganske tidlig i programmet var det bok-quiz, og mitt bord gjorde det sånn midt på treet. Det betydde at vi ikke var de første som fikk forsyne oss av det bungnende bokbordet fra forlagene, men jeg fikk likevel med meg litt - og gikk flere ganger, jammen meg. (Se bilde lenger ned i innlegget.)

I tillegg til ekstensiv mingling ble det flere faglige programposter som skulle gjøre oss engasjerte og informerte. Bokbloggerprisen (som starter neste år og har fokus på norsk litteratur) og bookcrossing var de første temaene. Senere ble det tre foredrag: 1) hvordan få flere lesere til bloggen (ved Bokelskerinnen), 2) litteraturkritikk på blogg (Lines Bibliotek) og 3) redaksjonsarbeidet i et norsk forlag (Anne Fløtaker i Cappelen Damm). Jeg noterte flittig, mens tankene mine gikk mye i retningen

"Ikke stress! Ikke strev! Gjør som du har lyst til!"

(Og det ville vel sannsynligvis både Line og Elin være enige i.)

Etter at det offisielle programmet var slutt gikk vi ut på plassen mellom Aschehougs og Gyldendals lokaler og fikk overvære Brille-quiz. Harald Eia var programleder (og datainnsamler, regner jeg med), det var to kjendislag, og temaene var hva "folk flest" (men i ulike partier) syns om alt mellom himmel og jord.Og jeg spør med Vera Michaelsen, jeg: er SV-menn ærlige når de sier at de mest sexy på ei kvinne er selvsikkerhet? Hm. Ellers var jeg veldig stolt over at jeg greide gjette hvilket band norske kvinner helst hører på.

Her ser dere fangsten fra bokbordet: cyberpunk-boka Snow Crash av Neal Stephenson (den første jeg leser i den sjangeren), Glasshuset av Rachel Caine (Morganville-serien, stikkord: vampyrer), Oddingen av Stefan Bachmann (miks av flere sjangre) og Før flommen tar oss (svensk drama med handling fra Bangladesh). I tillegg tok jeg med de to første bøkene i to "underholdningsserier" (mangler enda det gode ordet for det), Rebekka av Kaja Nylund og Fredsår av Kristin S. Ålovsrud.
Litt av hvert, akkurat som jeg liker det. Og ja, Den store stygge bloggen om barnebøker-Gjertrud, jeg klarte å ikke (bare) tenke jobb!


Noen ord om bøkene:
Jeg har rukket å lese Rebekka 1 og 2, som falt i smak, og skummet gjennom Fredsår 1 og 2, som jeg ikke likte fullt så godt. Jeg tror det må være delvis på grunn av hovedpersonene i de to seriene (Rebekka er frisk, praktisk og livsglad og har ikke minst "nordlandske" bein i nesa, mens Ragnhild er en usikker og redd attenåring (i det minste i starten)), delvis på grunn av språket som virker mer levende hos Nylund. Kanskje. Ellers kan jeg fortelle at jeg i starten av begge seriene stoppet ved rollelisten (som er obligatorisk i den sjangeren) og prøvde å tippe hvem som var

• hovedpersonen (bankers)
• helten hun var eller ble forelsket i (ofte en barndomsvenn eller en fattig gutt, har jeg skjønt; i Ragnhild-serien stemmer dette faktisk ikke)
• hans rival, en annen ung gutt
• grabukken eller den slemme kjekkasen som sikler på hovedpersonen
• den blonde rivalen eller mobberen, ei jente

Og det viste seg å passe ganske godt. MEN av og til kan det være kjekt å bare konstatere at en har rett, og heller konsentrere seg om å nyte fortellerstilen og skildringa av personene.

Jeg har også lest Morganville-boka og begynt på Snow Crash og Oddingen. Sistnevnte er skrevet av en purung debutant og er visstnok det helt store for tida! De havner altså i holder på å lese-bunka, som er en ganske ny oppfinnelse i min leseverden; jeg har blitt rastløs og har problemer med å fullføre bøker. Er jeg alene om det, tro?

Så bokbloggtreffet gav meg enda mer å lese. Men også mer inspirasjon. Så takk til komiteen og alle jeg møtte! 

Baksjå og framsjå: august

Det ble jammen meg bading også i Hallingdal i år!

Da var høsten skikkelig i gang. Selv om det akkurat i dag er herlig sommertemperatur! Her kommer oppsummeringa for den siste sommermåneden og den første høstmåneden i ett, nemlig august. (Her kan du lese om juli.)

Det ble ellers 4 innlegg i august:

• lesestoff jeg kjøpte og fikk "over there".  (to av disse, en novellesamling og en fortelling fra virkeligheten, ble lest ferdig i august.)
• et dikt om tiden
• et innlegg om ei ekte kvisebok - går det an å like slike?
• smakebiter på søndag: Norwegian Wood og The true and outstanding adventures of the Hunt sisters. Disse vil jeg gjerne blogge mer om! 

Bøkene jeg ellers leste var

• en roman om ei barselgruppe; passet godt fordi jeg skulle innom ei barselgruppe i jobben i dag. 
• ateisten Dan Barkers fortelling om hvordan det var å leve med og uten tro 
• ei fantasifull barnebok av Mark Haddon, kjøpt til biblioteket fordi jeg fant den på lista over gode guttebøker i fagboka Gutter og lesing. 

Til sammen ble det 7 bøker. Ved utgangen av august var summen 107 bøker(fra nyttår).

Kan noen bli med på Best i 2013-lista? Norwegian Wood kommer høyt opp. Unorthodox var veldig engasjerende.

Så var det framsjå for september. Det mest interessante som skjer på bokfronten denne måneden er bokbloggtreffet 14. september, som jeg får være med på i år. Kanskje jeg møter deg der? Ellers skal jeg ha min første runde med bokklubb for ungdom på jobb i morgen; det er mulig dere får vite hvordan det gikk. Jeg er spent! Jeg har fremdeles til gode å vise flere bilder fra turen i sommer, det kommer. Og så har jeg ei vpbi-bunke, selvfølgelig.
Da ønsker jeg dere en god lesemåned!