Les denne! sa lillesøster. Det tok litt tid, men så...
Jeg har nå endelig lest Veien til verdens ende (1933) av Sigurd Hoel. Ei genial, nydelig skrevet barndomsskildring fra ei hedmarksbygd; gutten Anders funderer over temaer som døden, Gud, nesegrus beundring, skam og det å "drite i buksen" (det vil si, å prøve å gjøre seg større enn en er). Noe er småmorsomt, noe er dypt tragisk (de som har lest boka vet nok hva jeg sikter til), alt er vakkert. Boka er full av gode avsnitt som ofte særlig tar oss voksne på kornet:
Anders skjønte det nok. De vilde så gjerne ha ros; men så var det ingen som roste dem, og så måtte de rose sig selv. Men så var de noen stakkarer og hadde ikke noe å rose sig av, og så ble det bare løgn og skryt. Av og til visste de at de skrøt; det kunde han se i øinene på dem. Men av og til trodde de det visst selv.
-Han juger så han trur det sjøl! sa de om hverandre. Men de sa det ikke til hverandre. De satt og jattet og lot som de trodde på hverandre, og satt og smisket og lot som de likte hverandre, og satt og snakket hverandre efter munnen og torde aldri si sant. Ja det var sant sann! sa de. Men ikke før en vendt ryggen til, så lo de og sa: Han juger så han trur det sjøl!
Selv om Anders har synsvinkelen med få unntak, får en et innblikk av livene til flere av menneskene på garden og i bygda. De føler, lever, sørger og arbeider.
Hvis du ikke får tak i boka på noen annen måte kan du lese den på nett i Bokhylla. Anbefales!
Jeg skal om ikke så mange timer ut og reise. Ikke til verdens ende, selv om det kan føles slik. Søster og jeg skal til Wisconsin og Toronto, og vi blir borte i tre uker. Forhåpentligvis kommer det ett eller flere reisebrev underveis, eller iallfall etterpå.
Hei så lenge!
2 kommentarer:
Har kjøpt Sigurd Hoels Fjorten dager før høstnettene på loppemarked i sommer. Har lest den en gang i tiden, på skolen kanskje? Men har tenkt å lese den om igjen en gang i høst. Det passer i forhold til tittelen!
Kanskje den også tar fjorten dager å lese?:)
Legg inn en kommentar