Spøkelsesridderen

"De beste vennene våre," sa mamma til meg en gang, "finner vi gjerne i våre mørkeste stunder, fordi vi aldri glemmer at de hjalp oss å finne veien ut av mørket." Hun tenkte sikkert ikke på stunder da hun var blitt jaget av hevngjerrige gjenferd. Men jeg tror det fins mange former for mørke, og hver av oss opplever før eller siden et mørke av det ene eller andre slaget. Og da trenger vi en person som Ella, ellers går vi oss vill.

(Spøkelsesridderen, Cornelia Funke. Cappelen Damm)

Jeg har nettopp blitt ferdig med ei magisk bok! Ikke bare var den spennende - til tider grøssespennende selv for denne voksne leseren - den var vakker. Språket, selve fortellinga om gutten som vekker opp en ridders gjenferd og vennskapet hans med jenta Ella, og tegningene av Friedrich Hechelmann. Å, tegningene. De drar meg inn i seg. Jeg kommer sikkert til å drømme om dem i natt.
Cornelia Funke har overbevist meg om at hun fortjente en ny sjanse.
Bibliotekaren i meg brenner etter å kunne gi denne til en lærer. Lurer bare på hvilket trinn.

Ellers gleder jeg meg solgul over at de tre vise kvinnene i Lom vant prisen for Årets bibliotek! Det har de jammen meg fortjent! Gratulerer.

Ja, og så kommer det  snart et innlegg om bibliotekaren som tok av seg blusen. Eller noe.
Og Best i 2012-videoen er straks på vei.