Solstorm 2: Nymånenatt

Aschehoug, 2012

Bok 2 i den norske katastrofethriller-serien Solstorm av May Grethe Lerum er nå lest! Her kan du se anmeldelsen av den første boka, Himmelslør. Jeg syntes starten på serien var fascinerende (med noen forbehold).

Andreboka begynner på sykehuset, der hovedpersonen Maja sitter og våker over broren Thomas, som (SPOILER for de som ikke har lest førsteboka!) ligger i koma etter et selvmordsforsøk. Bare Maja og storebroren Kristian vet om steinene broren hadde i jakkelomma. Og bare Maja husker de krasse ordene hun møtte broren med før det skjedde; det skaper skyldfølelse hos henne. Og mamma Johanna er fortvila. Så fortvila at gleden blir desto større når Thomas våkner igjen etter en helbredelsesseanse med en kristen sekt. Og så glad blir hun at hun like godt flytter inn hos denne sekten sammen med Thomas.

Det går sikkert an å lese mellom linjene at jeg er litt skeptisk. Jeg skjønner at Johanna (et kroneksempel på et følelsesmenneske!) blir ekstatisk når sønnen våkner. En opplevelse som den må gjøre noe med et menneske! Men jeg godtar ikke at hjernekapringen kan skje så fort. Johanna oppfører seg som et barn og mister min sympati fullstendig. Og Maja er den som må være voksen, selv om hun er en tenåring.  (En kan si at hun får den oppgaven Katniss har i sin familie i Dødslekene-serien, selv om moren der er apatisk og ikke hyper.)   

Det jeg likevel reagerer mest på - det som møtte meg fra første side - var språket. Jeg kan ikke huske at det var fullt så tydelig i Himmelslør, men her går det ikke an å overse: Lerum har tatt ord, bøyninger og uttrykk hun kunne brukt (og nok har brukt) i den historiske serien Livets døtre (faktisk er Nymånenatt tittelen på en av bøkene i serien!) og puttet dem inn i en moderne ungdomsroman. Det er ei ung jente som har synsvinkelen store deler av tida, en tenåring som du og jeg kunne møtt i Norge i dag, men det er ikke ei sånn jente jeg ser for meg når jeg leser første side:
"Visst var det hennes skyld at han lå der!"
"...hun hadde bitterlig forstått at folk frøs i hjel."
"når selveste sola ble sint og sendte stormer mot jorden, kunne intet menneske stanse det."
"hun møtte ikke kvinnens blikk, svarte knapt på spørsmålet."
Og tenåringsgutten Andreas sier litt uti boka: "Kjæreste Majaen min...går det bra med deg? Jeg er så lei meg, jeg skulle så gjerne vært hos deg i går."
Kjæreste May Grethe, det går ikke an! 
(Det er ikke det at jeg vil at Maja skal si "og han bare... og så bare... hæ, lizzom?", men du skjønner hvilken retning jeg vil i?)

Ellers har jeg litt av de samme innvendingene som jeg hadde til Dystopia 3 - ei bifortelling (her: Majas kamp mot sekten) blir så sentral at det JEG syns ville vært interessant (katastrofen etter solstormen) kommer i bakgrunnen. Bifortellinga tar ikke over som hos Torkildsen, det skal sies, og vi får glimt fra det som skjer ellers i Fredrikstad - men den dominerer. Helt til vi kommer til siste episode - da blir det virkelig thrillerspennende, og dumme meg kjenner at jeg tross alt må få vite hvordan det går videre i neste bok. Jeg må vite hvordan det går med det store skipet!

Bare husk: språkvask. Jah.