Smakebit på søndag: Specials

Simon and Chuster, 2010

Dagens smakebit kommer fra Specials av Scott Westerfeld, tredje bok i science fiction-serien Uglies. Jeg har lest ferdig den engelske utgaven og velger å sitere fra side 85 (NB - her kommer spoilere hvis du ikke har lest bok 1 og 2):

"But Zane...," Tally said. Her eyes felt hot. "You're shaking."
And it wasn't just the infirmity of his movements - it was his face, his eyes, his voice...Zane wasn't special.
His gaze fixed on her. "You can do it again, Tally."
"Do what?" she said.
"Undo what they did to you."

Tally Youngblood har blitt en Special - et slags overmenneske med grotesk skjønnhet, lynraske reflekser og en selvreparerende kropp. Hun har blitt en av de hun selv fryktet og lærte å hate. Hun og venninnen Shay er til alt overmål Cutters, med i ei undergruppe av Specials som utfører spesielt risikofylte operasjoner og avslører spionasje fra de som lever utenfor storbyen. "Cutters" heter de fordi de skader seg selv for å føle seg "icy", for å klarne tankene. De er bedre enn alle andre, og slik skal de være, syns Tally. Helt til hun møter igjen kjæresten Zane, som bare er en pretty, og det blir ukomfortabelt å føle seg overlegen...

Mens jeg leste denne tredje boka - og også bok to, Pretties (blogget om her), stilte jeg spørsmålstegn ved en ting som er viktig for plottet: Tallys evne til å skille seg ut, selv etter kirurgiske inngrep som skal gjøre henne lik andre i en gruppe. Jeg klarer ikke å tro på at hun har gjennomgått en "vellykka" operasjon når hun fremdeles opplever tvil og usikkerhet. Andre ganger - når det passer plottet, virker det som - er hun merkelig enspora og ekstrem. I tillegg savner jeg mer dveling ved hvordan Tallys dagligliv har forandret seg. Utseende og andre egenskaper samt fikse hjelpemidler blir beskrevet til minste detalj, men jeg føler likevel at noe mangler.

Når det er sagt: tredjeboka er akkurat så dramatisk som det passer avslutninga av en trilogi (det kom også en fortsettelse, Extras). Der det skorter på utfyllende miljøbeskrivelser og troverdig karakterbygging tar Westerfeld det igjen, kan en si, i filmaktige actionscener og en fascinerende verden. Jeg likte også slutten godt, og var fornøyd da jeg lukka boka etter siste side. Westerfeld har et viktig budskap - vi må bevare individualismen og se det store i hvert enkelt lille menneske - og ikke minst huske at det er helt greit å være vanlig, upen og ukjent.

Smakebit på en søndag er en utfordring fra bloggen Flukten fra virkeligheten. Besøk den for å få flere smakebiter og kanskje linke til din egen!