En smakebit på søndag: Skriften i min panne

Schibsted, 2010

Romanen Skriften i min panne av Nafisa Haji ble lest ferdig på toget i går, altså er den søndagsbok og verdt å sitere under Smakebit på søndag-fanen (hos Flukten fra virkeligheten finner du flere smakebiter).

Hajis roman handler om Saira, som ble født i USA av indiske foreldre og vokser opp i spennet mellom det asiatiske og vestlige. Begynnelsen slår an en trist og dramatisk tone; noe vanskelig og livsforandrende har skjedd, og leseren får lyst til å vite hva. Så går vi tilbake i tid - til den gangen da Saira reiste uten familien sin til kusinens bryllup i Pakistan, og viktige familiehemmeligheter kom fram i lyset.

Saira er selv en intelligent og positiv person som går nye veier, med et motstykke i bestemorens søster (Store Nanima) som bor i Pakistan og som hun kjenner åndelig slektskap til. Fortelleren kaller på latteren i forhold til visse særtrekk ved den indiske/ pakistanske kulturen (humorhøydepunktet er ei paan-tyggende, høyrøsta gammel tante på flyet fra London), men de fleste detaljene blir løftet fram som noe positivt, hvor eksotisk det enn er for meg. Jeg bet meg ekstra merke i dette sitatet fra side 221:

Å føle at noen trenger deg, vil ha deg. Ansvar. Forpliktelser. Det er prisen vi betaler. Men vi får noe igjen for det. Noe verdifullt som det ville være synd å miste fullstendig (...) Du må bestemme deg for hvor mye av dette du vil beholde, hvor store byrder du vil legge på deg selv.

Hva er godt med vårt eget samfunn? Hva burde vi kanskje revurdere? Dette er spørsmål en leser kan stille seg. Ellers kommer en av personene i romanen med en interessant idé om forholdet mellom journalisme og romanskriving, der romanen er mer sann!
Jeg anbefaler virkelig denne boka - den gir næring til både tanke og følelser.