Baksjå og framsjå: august, del 1

Kveld med malefri: Lesehesten med utsikt over sentrum i Ål.
Ei venninne tok bildet.

Hva skjedde i august?

• maling av hus til den store gullmedaljen. Enda ikke helt ferdig. Gjett hvem som kommer til å stemme for å bestille maler til neste omgang i sameiet?
• den nye virtuelle korvideoen ble ferdig og sendt inn; se forrige innlegg!
• jeg var publikum på en utendørs danseforestilling i Valdres, arrangert av dansekompeniet Frikar (som du kanskje husker fra Melodi Grand Prix med Alexander Rybak?)
• jeg har brukt mobilen jevnlig på Stjernekamp-starten, med flere favoritter
• travel start på høstens aktiviteter på jobben. Har alltid ambisjoner om å forberede meg tidligere enn det jeg får til. Men med litt erfaring går det meste greit. 

Jeg blogget om...

bokhaugen jeg leste i juli, "bare". Ekstremoppsummering! 

Jeg leste...

24 bøker. Bare fem færre enn i ekstremmåneden juli, faktisk!
Her kommer noen ord om bøkene for voksne; ei fagbok og resten skjønnlitteratur. Alle handler faktisk om kvinner og kvinneroller, når jeg tenker meg om.

Fagbok

Jeg ønsker en nyansert verdidebatt mellom generasjonene om veien kvinner går. Hva tenkte de erfarne feministmødrene om drømmer, valg, kjærlighet, forholdet til menn, sex, abort, amming, barneoppdragelse, jobbstress, husarbeid, tidsklemme, kroppspress, utseendefokus og porno? Og hva tenker de nå? 

Cappelen Damm, 2018

Dette skriver Kristin M. Hauge i Brev til en datter: alt du bør vite fordi du er jente. Boka er på samme tid veldig personlig - med kapittelinnledninger hvor Hauge legger fram sine tanker til tenåringsdatteren - og informativ: utviklingen av norsk kvinnekamp i Norge gjennom øynene til fem ulike mødre som engasjerte seg i ulike saker for førti år siden:

• Sidsel Rasmussen, som startet krisesentrene for kvinner. 
• Frøydis Guldahl (Åsne Seierstads mor), som fant på det de kalte Jentelovene. 
• Elisabeth Helsing (Jon Almaas' mor), som kjempet for bedring av ammingens kår. 
• Sissel Benneche Osvold, en tydelig Dagbladet-kommentator som ble kalt "Dronningen av Akersgata". 
• Juliet Okparaebo (moren til sprinteren Ezinne), som trener minoritetsjenter i friidrett. 

Altså variert tematikk. Godt skrevet og verdt å få med seg.

Romaner

Gyldendal, 1957
(forside fra 1965)

I august leste jeg to eldre romaner. Den første er skrevet av nordmannen Nils Johan Rud, en produktiv forfatter (mest kjent som novellist) som også arbeidet for å hjelpe fram andre forfattere, blant andre Alf Prøysen. Sønnen hans bor i kommunen vår, og om noen dager skal vi ha et Rud-arrangement på biblioteket. Dermed gikk jeg ned i biblioteksmagasinet og fant Oppfordring til dans, en av de senere romanene hans som kom ut i 1957.

Ruds romantisk-erotiske roman handler om to godt voksne ekskjærester, Bodil og Magnus, som møtes tilfeldig på en fest for fiffen. Begge er gift på hver sin kant, men har aldri glemt hverandre, og den intense tiltrekningen er der fremdeles. De forsvinner fra festen sammen, men når han tar henne med seg inn på soverommet han og kona deler, får hun kalde føtter. Ektefellene deres venter på dem når festen er over og aner nok uråd. Av en mystisk grunn foreslår mannen hennes at ekskjæresten og kona skal få låne et sommerhus i skjærgården hvor de selv har hytte. Det legges opp til "dans" - til eventyr. Også for en ung datter og kjæresten. Rud bygger opp spenningen som om dette var en thriller, og det kommer også en overraskende avsløring helt mot slutten! Det er lett å bli fengslet av denne historien.   

Jeg drømte i natt at jeg kom tilbake til Manderley. 

Gyldendal
(1. norske utg.: 1939)

Rebecca av Daphne du Maurier blir regnet som en klassiker. Den ble filmet av grøsserregissøren Hitchcock i 1940, og han fokuserte på de gotiske trekkene som en også finner i Jane Eyre av Charlotte Brontë. (Disse to romanene har flere fellestrekk.)  
Da jeg leste romanen, om ei ung jente som gifter seg med en eldre rikmann og opplever at minnene fra den døde ekskona Rebecca fyller hver en krok i herregårdshuset, fikk jeg en ganske annerledes opplevelse av personene og forfatterens prosjekt enn da jeg leste om boka etterpå.

Du Maurier hadde visstnok ikke et ønske om å (bare) svartmale Rebecca, som er beskrevet av andre som en ubehagelig person. En dyreplager. En løgner og manipulator. Og så: en stor apetitt på menn, med mindre og mindre behov for å skjule utroskapen utad. Ektemannen Maxim er litt som Rhett Butler, framfus og dels rå, men en skjønner hvorfor han fikk et anstrengt forhold til Rebecca.
Så sympatien min lå hos den ikke navngitte fortelleren og dels Maxim. 
Men du Maurier var selv ei ganske selvstendig og utradisjonell dame. Var Rebecca egentlig ei heltinne for henne? I så fall er det godt skjult i teksten. Og det å la henne være en omtalt biperson er risikabelt.
Jeg husker at jeg leste Wide Sargasso Sea på engelskstudiet for 20 år siden, der den gale kona til Winchester i Jane Eyre får en oppreisning. Kanskje Rebecca fikk en lignende oppreisning i den nyere Rebecca's Tale av en annen forfatter (2001)?

Storytel, 2017
Original: "Trollbunden" (1982)

De to første bøkene i Isfolket-serien begynte jeg å lytte til før Margit Sandemo døde 1. september (VG). Jeg fant lydbøkene på engelsk på Storytel, lest av svenske Myanna Buring. Litt rart å høre norske navn uttalt på svensk, ellers har jeg ingen ting å utsette på opplesingen.
Og jeg ble fenget av fortellinga om ungjenta Silje, som overlever Svartedauden og møter den mystiske Tengel fra Isfolket; en mann som har arvet en magisk forbannelse, men som prøver å bruke kreftene sine til det gode. Sandemo fokuserer mye på kvinnene i familien og hvordan de måtte tåle mange fordommer og undertrykkelse fra folk (særlig menn) med makt. 
Har du fått med deg de nye diskusjonene om Sandemos litterære kvaliteter? Ut fra leselystkriteriet er det iallfall få som kan måle seg med henne.

Hadde det alltid vært der - denne vidunderlige svarte jorden hun sank ned til anklene i, denne korallfargede soppen som dekorerte grenene ved føttene hennes? Hadde fuglene alltid sunget? 

Gyldendal, 2018

Dette er et sitat fra Sjøormen i Essex av Sarah Perry, side 85. Denne boka satt jeg lenge oppe med om kvelden for å se hvordan ting gikk. Men samtidig var det en roman som jeg ville dykke ned i og bli i, med veldig fine beskrivelser og mennesker en blir glad i.

Flere personer får synsvinkelen i løpet av boka, men først og fremst blir vi kjent med den vitenskapstørste enka Cora som flytter fra London til landsbygda, og presten William Ransome som prøver å hindre ryktene om en sjøorm i å skape hysteri i landsbyen.
Cora er ei moderne, sterk kvinne; i ekteskapet sitt hadde hun vært undertrykt og også skadet, men nå blomstrer hun opp og oppfører seg på mange måter helt annerledes enn det en forventer av en dame i viktoriansk tid. Hun kler seg praktisk, er ute i naturen, kan diskutere med mennene. Og hun er stadig nysgjerrig på alt hun ser rundt seg.
Det ligger i kortene at det blir en romanse mellom henne og den gifte presten. Men det tar tid før de kommer så langt, og det ligger et vennskap i bunnen.
Også bipersonene blir levende beskrevet. Williams tuberkulosesyke kone som får syner av sykdommen, Coras trettenårige sønn som er noe helt for seg selv og på en måte skremmende, Coras legevenn som er hodestups forelsket i henne... og gamle og unge landsbyboere med sine særegenheter. Mange tråder løsner og knyttes igjen.
En "større enn livet"-historie du veldig godt kan lese.

Oppsummeringa fortsetter snart.