Hva er galt med Divergent-plakaten?

Jeg har for lengst bestemt meg for å ikke se filmen Divergent. Det er flere grunner til det.

• Jeg likte selve bokserien så godt at jeg ikke vil la filmen spolere denne opplevelsen. For det kan fort skje. En av mine første tanker etter å ha lest første bok var "her skal jeg spare på mine bilder i tankene". 
• Jeg kunne ikke unngå å se traileren fordi den, naturlig nok, kom før kinofilmen Opp i flammer (Dødslekene 2). OK. Jeg blundet vel så godt jeg kunne når jeg skjønte hva dette var? Men de små klippene jeg fikk rakk å ødelegge en del. Hovedpersonene lignet ikke på mine bilder i det hele tatt; miljøet rundt passet forsåvidt, men.

OG ikke minst:

• Plakaten, den offisielle, gir meg en pekepinn på hvordan filmen er og hvilken vinkling den har.

På plakaten står hovedpersonen Tris vendt vekk fra oss, i en framoverlent stilling. En kan tolke det som om hun er på vei til å hoppe fra taket, noe som ville vært naturlig etter boka, men hvorfor ser hun da til siden? Hun burde sett ned, eller kanskje rett fram med lukkede øyne fordi hun er klar til å bare la seg falle. Jeg tipper at hun står vendt til siden fordi en skal få fram ansiktet hennes OG den fine kroppen med formene og det flagrende håret samtidig. Ansiktet er forresten ganske uttrykksløst. Hva foregår egentlig inne i det pene hodet hennes akkurat nå? Ikke lett å si.

I forgrunnen poserer Four, den mannlige bipersonen. (Ja, han er faktisk biperson. Han har veldig sjeldent synsvinkelen i bøkene, og selv om historien hans er interessant og fascinerende nok, så er det Tris som gjelder.) Og han er rett og slett for modellkjekk. Hvor er de utstående ørene? De kunne i det minste gitt ham et kompleks av ett eller annet slag. Her blir han fullstendig uinteressant for meg. Og hvorfor sitter han foran henne og vendt mot oss, men ser på noe utenfor? Kanskje for at han skal få det rette, tøffe uttrykket?

Hvis jeg skulle lagd en plakat ville Tris vært helt i front. Hun ville sett mot oss, mot publikum, og gjerne framstått som hun gjorde før valgseremonien - med grå Abnegation-klær og flettet hår - men med et blikk som rommer mange motstridende følelser og store spørsmål. Hendene kunne holdt i to metallboller og en blodig kniv, som et symbol på seremonien. Og Tris ville hatt en utfordring til oss, uten ord eller som et spørsmål:

Hvem vil du være?
Hvor hører du til? 
Og hvor langt vil du gå for å bevise det? 

I bakgrunnen kunne eventuelt Four og flere andre personer vaket. Hva med broren til Tris? Andre venner - og fiender - Tris får i Dauntless?

Jeg hevder at Divergent ikke er en actionhistorie med romantisk kjærlighet som det viktigste bielementet. Det er en fortelling om hva som skjer når mennesker blir satt i båser, og hvordan det preger og ødelegger forholdet til andre mennesker samtidig som det begrenser valgmulighetene enkeltindividet har.

Men vil Hollywood bry seg om det?

   

Sitat for dagen

...fra ei bok som dessverre er såpass tjukk at jeg ikke tar meg tid til å lese den, iallfall ikke nå, selv om jeg leste begynnelsen, bladde fram og tilbake og tenkte instinktivt "denne boka er min type bok". Episk, fascinerende og tidvis poetisk.
Boka heter Shantaram og er skrevet av Gregory David Roberts. Sitatet er fra side 127.

En av grunnene til at vi higer etter kjærligheten og søker den så desperat, er at kjærligheten er det eneste som kan lindre ensomhet, skam og sorg. Men noen følelser skjuler seg så dypt i hjertet ditt at det bare er ensomheten som kan hjelpe deg å finne dem igjen. Noen sannheter om deg selv er så smertefulle at det bare er skammen som kan hjelpe deg å leve med dem. Og enkelte ting er så triste at det bare er sjelen din som kan gråte over dem for deg. 

Før jeg tar meg tid til å lese resten har jeg nok mange andre fine leseopplevelser i vente! Leser meg opp på Alf Prøysen (hundreårsjubilant) før en minikonsert. Og så har jeg for eksempel Neil Gaimans Havet i enden av veien i bokhylla. Gleder meg veldig.