I dette innlegget: to romaner fra oktoberlesinga som jeg lenge har hatt lyst til å skrive noe om. De traff meg.
Veien av Cormac McCarthy
En mann og sønnen hans ("han" og "gutten") er på vei i et øde, kaldt og dystert landskap. De skal sørover i det som sannsynligvis er et tidligere USA, for å overleve. Vi ser det meste fra farens synsvinkel. Vi får noen tilbakeblikk til tiden før, men er stort sett i nåtid. Det som skaper dramatikk, er dels det ugjestmilde landskapet, dels møtet med andre mennesker som de ikke vet om de kan stole på.
Det er vakkert og dystert på samme tid.
Boka ble filmatisert i 2009 med Viggo Mortensen i rollen som "han".
Et utdrag fra side 102:
Han la armen rundt ham og holdt ham. Kroppen hans så tynn. Ikke vær redd, sa han. Hvis de finner deg må du gjøre det. Forstår du? Hysj. Ikke gråt. Hører du? Du vet hvordan du skal gjøre det. Du stikker den inn i munnen og retter den oppover. Klem av fort og hardt. Forstår du? Slutt å gråte. Forstår du?
Jeg tror det.
Nei. Forstår du?
Ja.
Si ja pappa jeg forstår.
Ja pappa jeg forstår.
Han så ned på ham. Han så ikke annet enn frykt.
Han tok fra ham revolveren. Nei det gjør du ikke, sa han.
Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår av Haruki Murakami Fem ungdommer ble gode venner på videregående i en japansk by; de ble en gjeng. Fire av dem har navn med en farge i (Rød, Blå, Hvit og Svart), bare ikke vår hovedperson, Tsukuru. Han ser symbolsk på det og anser seg selv for å være fargeløs.
Han flytter til Tokyo for å studere. På et tidspunkt kutter de andre helt kontakten med ham og vil ikke treffe ham når han er hjemme på besøk. Han aner ikke hvorfor, men regner med at de bare ikke liker ham lengre. Han blir stadig mer deprimert. Senere mister han også en ny venn som forsvinner uten noen forklaring.
Først når Tsukuru blir kjent med Sara, som begynner å spørre ham ut om vennegjengen, reiser han tilbake til småbyen for å løse mysteriet. Gradvis trer et bilde fram av en gammel tragedie og en løgn. Blant annet reiser han til Finland, landet den ene av jentene har flyttet til. Han finner ikke bare forklaringer på det brutte vennskapet; han skjønner at han har betydd mer for vennene enn han trodde.
Murakamis roman inneholder både en hovedhandling med nåtid og samtaler om fortiden, og en fortelling inni fortellingen, om en mystisk bekjent av faren til vennen Haida. Vi får også noen drømmesekvenser. Likevel er det tydelig hvor de ulike delene begynner og slutter, og jeg syns det er både lett å lese og passe variert i formen.
Utdrag fra s. 244:
En ørliten rykning gikk over Svarts ansikt der hun sto og så på ham. En svak krusning fór over leppene før de trakk seg opp i vinkel. Et lite smilehull kom til syne i høyre kinn. Men skulle man være presis, var det ikke noe smilehull. Det var en ørliten grop for godmodige syrligheter. Tsukuru husket godt dette uttrykket... Det var slik hun bestandig så ut like før hun fyrte av en sarkasme. Men hun hadde slett ikke til hensikt å være sarkastisk. Hun forsøkte bare å nøste til seg en hypotese som lå et sted langt borte. "Tsukuru?" Endelig satte hun ord på hypotesen.
Tsukuru nikket.
Det første hun gjorde, var å tekke den minste datteren inntil seg. Som for å beskytte henne mot en truende fare.
