Oppsummering av 2016: romanene

Jeg har planer om å lage ei videooppsummering for 2016, etter at jeg hoppet over det i fjor.
Men det blir lett for mye informasjon i en video, så jeg vil oppsummere i noen tekstinnlegg først og spare "kruttet"/ de endelige vinnerne til slutt. Jeg deler inn i form/ målgruppe som i lista over Lest i 2016.  

Jeg leste 52 romaner for voksne, det vil si ei per uke i gjennomsnitt. Det ble flest papirbøker, men også e-lydbøker (starten av året, på Storytel) og ebøker (på Ebokbib).

Med kjente og ukjente forfattere, mange og litt færre sider, ulike tekstformat og ulike sjangre ble det også mange ulike opplevelser. Jeg leste blant annet om saudiarabiske venninner, en norsk lesbisk etterforsker, forvirrede trollmenn og litt sprø fedre.

Jeg besøkte magiske verdener som Skiveverdenen (en annen bokblogger skriver om den i dette innlegget), og Westeros, men først og fremst vårt ganske gjenkjennelige Tellus.

Noe av det jeg leste fikk jeg inspirasjon til fra TV-serier som Game of Thrones (En sang om is og ild-serien) og Unge lovende (Kjærlighetshistorie av Gine C. Pedersen. Sesong 2 er forresten i gang!). Jeg så Inferno av Dan Brown på kino etter å ha lest boka. Ellers er det gjerne slik at jeg griper tak i det som frister på folkebiblioteket jeg jobber i.

Jeg leste klassikere: Epp og Lul av Axel Jensen og Grønn var min barndoms dal av Richard Llewellyn. Jeg leste bøker "alle andre" har lest, men også skjulte skatter!

Flere av romanene var (dels) selvbiografiske, eller det gikk iallfall rykter om det: Edouard Louis, Vetle Lid Larssen, Vigdis Hjorth, Elena Ferrante. De fleste var det likevel ikke.

Sjangerfordeling 

Diverse/ drama var det flest titler av, med krim/thriller på klar andreplass. 

Nasjonalitet (forfatter)

Mer enn halvparten av titlene var norske; ellers mye "diverse europeisk" (britisk, fransk og italiensk). De amerikanske titlene er spenning og fantasy. I kakestykket "andre" finner vi to titler fra Midtøsten.

Disse konkurrerer på Best i 2016-lista:

• Jacayl er kjærlighet på somali av Amal Aden og Håvard Syvertsen
• Noen å løpe med av David Grossman
• Grønn var min barndoms dal av Richard Llewellyn  
• Adresse Alberta av Victoria Bø 
• Små guder av Terry Pratchett 
• Jeg glemte deg aldri av Lucy Clarke

Hyper

Kagge forlag, 2016

I går ble nominasjonene til Uprisen, ungdommens egen norske litteraturpris, annonsert.

På lista står blant annet Hyper av Vera Voss, som jeg nettopp har lest. Boka hører til i serien De 4, som tar for seg ulike aspekter ved norske ungdommers hverdag. Her: presset en ambisiøs elev med enda mer ambisiøse foreldre kan kjenne på.

Vestkantjenta Lilly er flink på skolen, så flink at hun sikter på å komme inn på ett av prestisjeuniversitetene i USA. Midt i skoleåret bytter hun til en privatskole med høye krav. Det viser seg snart at hun ikke lengre klarer å følge med. Læreren truer med utkasting av skolen. Foreldrene må ikke få vite hvordan det går. En ny klassevenninne, Thea, forteller at hun tar ADHD-medisiner for å prestere bedre, og da går alt helt fint. Lilly prøver. Og blir hekta.
I tillegg til at hun blir hekta på gutten som selger pillene. 

Jeg har skjønt at det går en debatt rundt bruken av stimulerende midler for å fremme prestasjoner i studier og jobb. Noen mener at det bør være helt greit.
Spørsmålet mitt - og også denne bokas spørsmål - er: vil vi ha en sånn hverdag, et sånt kjør, som en ikke klarer å takle uten å ruse seg?
Men først og fremst stiller boka spørsmål ved hvor motivasjonen til den enkelte kommer fra, og det evige spørsmålet om hvem en egentlig vil være.

Jeg likte boka. Den er fengende skrevet, og det er ikke rart at ungdommen liker den. Boka ble riktignok "nullet" i innkjøpsordninga til Norsk kulturråd. Jeg ser at det kan skorte på troverdigheten her og der; reaksjonene fra både skoleledelsen og Thea mot slutten passer ikke til det en har møtt før i boka.

Til slutt et fint utdrag fra side 236-237:

Den ene hånden hennes lå utenpå dynen. Den var nøttebrun mot det lyse dynetrekket. Fingrene hadde pene, ovale mandelnegler. Hun løftet hånden opp. Kikket på den. Sånn som små babyer gjør når de ligger på stellebordet (...) Det finnes ikke noen fortid og ingen fremtid for dem, bare nåtid. Akkurat nå. Og de oppdagelsene de gjør i dette sekundet. Heldige babyer, de aner ikke hvor vanskelig det er å bli eldre. Og mens Lilly lå der og ikke skulle en eneste ting, bare lå der og så på hånden sin som om det var første gang hun så den, kjente hun med ett en merkelig ro. Dette var henne. Hun var ikke alle drømmene. Hun var heller ikke alle minnene. Hun var ikke det pappa håpet hun skulle bli. Hun var heller ikke den jenta mamma ønsket at hun var. Lilly var ikke karakterene i et karakterkort eller tall på en klasseliste. Hun var Lilly her og nå. 
Hun var denne hånden. Hun var denne kroppen. Og hun kunne gjøre hva hun ville. Hun kunne bli liggende, eller hun kunne bruke hånden til å dra av seg dynen, støtte seg mot madrassen og reise seg. 
Det var hennes valg. 

Påskrift februar: tredje episode av NRK-programmet Innafor har nettopp prestasjonsdop som tema!