Hva leser jeg nå?

Jeg leser masse for tida. Her er noen raske ord og sitater fra ungdomsbøker jeg er ferdig med (dvs., de er ferdigleste; noen blir jeg fortere ferdig med i tankene enn andre):

Orkana, 2014

1. En deltidsindianers fullstendig sannferdige dagbok av Sherman Alexie.

"Hun kan fremdeles bli forfatter," sa jeg. "Det er aldri for sent å forandre livet sitt."
Jeg brakk meg nesten da jeg sa det. Det er alltid for sent å forandre livet sitt. Man får aldri sjansen til å forandre livet sitt, punktum.(s. 48)

Hadde hørt godord om den engelske utgaven av denne ungdomsboka; nå på norsk. Kan dette være "Pingles dagbok" fra indianerreservat, tro? (Litt for enkel merkelapp, hvis en skal tro Bjørn Veen.) Det er iallfall lettlest og med friske svart-hvitt-tegninger; selv om det fins flere følelser og dypere bunn enn i Kinneys bøker. Settingen utfordrer ingen av mine fordommer mot livet i indianerreservat (dessverre), men gutten med det lyse (vann)hodet, basketballteft og ett ben i hver leir var både spesiell og likandes.
Boka har forresten akkurat såpass direkte/ tøff temamessig og språklig at den er bannlyst på enkelte amerikanske skoler. Akkurat som Neil Gaiman spådde. - Når jeg tenker meg om, er kanskje ikke hele USA heller klare for skyldfølelse for måten hvite innvandrere har behandlet og behandler urinnvånerne på?

2. Råta av Siri Pettersen (serie: Ravneringene).

Brått ble hun overveldet av skam. 
"Vi trodde ikke... Vi har sagt at du ikke finnes! Du var ikke der? Hvorfor var du ikke der? Seeren finnes ikke!"
Han satte seg på huk foran henne, og la hodet på skakke. 
"Sjekk en gang til." 
(s. 108)

Gyldendal, 2014

Da jeg var ferdig med denne boka skrev jeg på postit-lappen utenpå:

Utrolig. 

Sånn føltes det. Og jeg burde egentlig skrevet et eget innlegg her. (Det har andre gjort, blant andre Julies bokbabbel (begeistra) og Ellikens bokhylle (litt skuffa).
Andreboka om halelause Hirka og opprøreren Rime (les første bok først!) er actionfylt fra første side, og tøff. Mørkere enn jeg hadde tenkt før jeg begynte å lese, og både på grunn av den nye settingen (vår tids York) og introduseringen av nye (blodige!) skapninger ganske annerledes enn Odinsbarn. Sjangeren blir nesten mer overnaturlig thriller enn fantasy. Vi får overraskende avsløringer og nyanser av grått; vi vet ikke hvem vi kan stole på. Myter fra førsteboka blir til virkelighet; grusom virkelighet, og hovedpersonen er blandet inn i det mer enn hun aner og ønsker.   

3. Blodrød vei av Moira Young (serie: Dustlands).

Gyldendal, 2011

Sånn! roper Lugh. Sånn skal det være! Det kommer til å hjelpe! Nå kommer nok det forbanna regnet, skal du se!
Han sparker til pappas nyfeide sirkel så støvet flyr. Så stikker han en finger hardt inn i brystet på pappa. 
Nå må du våkne, gamlefar! Du lever i en drøm! Regnet kommer aldri! Dette helveteshølet dør langsomt ut, og vi kommer åsså til å dø ut hvis vi blir her. Og veit du hva? Jeg holder ikke ut lenger! Jeg drar min vei!
Jeg visste at dette ville skje, sier pappa. Stjernene fortalte meg at du var ulykkelig, gutten min. 
(s. 21)

Dette var ei bok jeg lenge hadde planlagt å lese, etter å ha lest inspirerte rykter i bloggverdenen, for eksempel hos Flukten fra virkeligheten. Og jeg ble ikke skuffet! Denne postapokalyptiske boka fra en sandfylt og analfabetisk verden fascinerer.

Fortelleren Saba er omtrent så elskelig og menneskekjær som Katniss (altså ikke så veldig), men utvikler etter hvert, når den elskede og sterke tvillingbroren forsvinner, en sterk ansvarsfølelse og kjærlighet til også lillesøster og andre rundt seg. Og lillesøster imponerer og blir mer enn en irriterende attpåklatt; alle vokser og overrasker. Søsknene hører sammen, de skal passe på hverandre uansett. Men Lugh er borte vekk; Saba og Emmi blir slaver i en by, Saba innelåst og bare sluppet ut for å kjempe på liv og død. De må finne en måte å flykte på. Det er dramatisk. Actionfylt.

Det kommer også en kjekk og mystisk mann inn i handlinga. En som får Sabas halssmykke til å brenne. Men han er bare en av flere venner, iallfall i førsteboka.

Språket er muntlig; stavemåten følger ofte uttalen (for eksempel "åsså"). Det tok litt tid å venne seg til, men så ble det underordna spenninga og mysteriet.  

Samisk ungdomsbok - for hvilken verden?

Siden det er samefolkets dag i dag poster jeg et innlegg om ei bok jeg leste ferdig nylig, Mellom verdener av Maret Anne Sara. Innlegget inneholder noen generelle betraktninger om boka ut fra tanker jeg har om samisk litteratur.

DAT forlag, 2014

- Lemme, hvor er du?
Sanne som vanligvis var en skøyeraktig tøffing, var nå redd. Stemmen sprakk nesten (...)
- Her er jeg, hvisket Lemme med skjelvende stemme. Sanne løftet hodet mot stemmen og møtte blikket til en skjelvende ungbukk som sto innerst ved gjerdet.
(s. 49)

Dette er en samisk mytisk spenningsroman for ungdom, nå oversatt til norsk (originalen kom i 2013). To bøker har kommet ut i serien på nordsamisk.

Litt om handlinga: Vi følger et søskenpar, storebror Lemme og lillesøster Sanne, som en dag blir omskapt til reinsdyr og forsvinner fra vår virkelighet. Her møter de både truende reinsjegere som vil fange dem, en mørk tåke som vil overmanne dem og en mystisk gammel noade (viskvinne) som de ikke vet om de kan stole på. I vår verden leter foreldrene, særlig faren, fortvilt etter dem.

Så de generelle betraktningene.
Det er en skrikende mangel på samiske bøker for ungdommer; dette er selvfølgelig verst for de som trenger litterære forbilder fra sin kultur og på sitt språk, men også for "norskkulturelle" som trenger litt ny samisk input. For hva vet "vi" om samene? De holder seg vel i kalde og tynt befolkede områder, helst på vidda, gjør de ikke det da? De joiker og kjører med scootere, og de driver med reinsdyr, og religionen deres er en naturreligion. Og de har blitt undertrykt språklig og religiøst og har måttet arbeide hardt for å ta vare på sin egen kultur.
Og dette finner leseren spor av i Mellom verdener -  så det er tydelig at forfatteren ønsker å sette fokus på samisk kultur og tradisjonelle samiske verdier. Hovedpersonene er moderne ungdommer, og de er troverdige nok (minusfaktor: høytidelig språk i spesielle situasjoner), men...

Fokuset på det tradisjonelt samiske er fint, det er bare det at det er det jeg ventet meg. Og jeg hadde lyst til å bli overrasket. Det eneste som egentlig overrasket meg var vrien med å la ungdommene bli til dyr (reinsdyr), med all den uroen og forviklingene som følger med. Forfatteren kunne med fordel ha utforska dette mer også! 
Ellers er det virkelig spennende til tider, særlig i scenene med utburden (spøkelsesunge) som må galdres vekk. Hele situasjonen hvor søsknene er fanget i en fremmed mellomverden med en voksende mørk tåke gir litt grøsninger. Men originalitet, da!

Ville jeg så at Sara skulle finne opp en helt ny mytologi i et samisk miljø? Eller skrive om ungdomsopplevelser som ikke er spesifikt samiske, bare skrevet om på samisk og/eller i et miljø en får høre er samisk? Kanskje! For det samiske språket er også viktig, og også samiske ungdommer som ikke er reindriftssamer burde få nye, spennende ungdomsbøker på sitt språk.

Spørsmålet er kanskje: for samer som lever "mellom verdener", hvilken verden skal en velge?

Barnebokkritikk skrev om boka i forbindelse med at den ble nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris.

Samisk bibliografi ble lansert i dag, her kan du se oversikten over barne- og ungdomsbøkene.