Lesing i september (del 3). Fortellinger for voksne

Vigmostad & Bjørke, 2020

Fabrikken av Joanne Ramos forteller om et framtidig, men samtidig ganske så nært USA hvor det fins surrogatfabrikker. Personene vi møter, er involvert i en slik fabrikk - Golden Oaks - på ulike måter. Som styrer (Mae). Som headhunter (Ate). Som "verter", altså surrogatmødre (Jane, Reagan og Lisa). Den eneste gruppen vi ikke får møte, er kundene. De som av ulike grunner - ofte fordi de er for travle og en graviditet ikke passer inn i timeplanen - lar en annen kvinne bære fram barnet sitt. 

Inne i fabrikken er det kontrollerte forhold (men med noen små muligheter for sabotasje, viser det seg). Vertene blir fulgt opp og overvåket; de må trene, spise sunt og unngå alt som kan skade kundens barn.
De skal få penger for dette. De må bare gå gravide ut tiden og gi fra seg barnet de har hatt inni seg i trekvart år. 

Boka begynner ikke med fabrikken, men med utgangspunktet som gjør at Jane velger å bli vert. Den filippinske jenta kjemper en beinhard kamp for å få nok penger til å forsørge seg og barnet. Hun blir behandlet som annenrangs, i beste fall eksotisk, hos arbeidsgiveren og venninnene hennes (noe som minner meg om Barnepiken av Stockett). Og Jane har internert dette synet; når hun får sparken fra jobben som barnepleier hos en styrtrik familie fordi hun har ammet barnet hun skal passe, er hun sikker på at hun har fortjent det.
Veien er kort til det som ser ut som et bedre liv. 

Reagan har andre motiver. Hun har det hun trenger, men vil finne sin egen vei der andre har sterke forventninger til henne. Hun vil også utgjøre en forskjell: hjelpe noen som ikke kan få barn. Som hvit og med god utdannelse er hun en "premiumvert".
Tiden i Golden Oaks begynner bra. Men etter hvert føler hun på en tomhet og tvil. Når hun skal til ultralyd med sitt første barn, får hun ikke se bildet av det og stille legen spørsmål; det er det kunden som får. 

Og etter hvert skjønner både Reagan og Jane - blant annet med hjelp av den desillusjonerte og rappkjeftede Lisa, som er vert for tredje gang - at de er mer fanger enn de er ansatte. Kan de bryte ut?

Mens jeg leste denne boka, tenkte jeg stadig: kunne dette skjedd i dag?
Nei. Men kan det skje en gang?

 

----

Tiden, 2013

Bryllup og begravelser av Jens M. Johansson er en roman med selvbiografiske trekk. Fortelleren heter Jens, og før selve teksten blir alle de omtalte personene introdusert, som i et skuespill. 

Jens bor i Oslo sammen med kona Tea og to barn: tweenen Vera og den litt yngre Markus. Han er forfatter av bøker og manus, men når hovedhandlingen starter, sliter han med motivasjonen. Romanen han vil skrive, går trått, og TV-serien han vil lage sammen med en kamerat, blir sendt fra avdeling til avdeling i NRK. Tea er sykemeldt og er hjemme; de begynner å gå hverandre på nervene.
Sammen med ungene prøver Jens å være kompis, den morsomme pappaen. Det går sånn passe bra.

Mye av spenningen og den personlige konflikten i boka ligger i Jens' familiebakgrunn. Da han var liten, skilte foreldrene seg, og siden har han fått flere "steforeldre" og nye familier på hver side å forholde seg til. Det hender et par ganger at han blir utelatt - uteglemt? - i lister over foreldrenes barn. Han er den i midten, den som kommer i tillegg. Følelsen av utenforskap beskrives så enkelt og sterkt på side 438:

Jeg liker ikke at vi alltid må dra, for hver gang vi må det, får jeg denne følelsen av at jeg ikke hører til noe sted, at jeg bare innbiller meg at jeg har et feste, og så fort jeg gjennomskuer meg selv, kan jeg komme til å sveve bort.

Mye av handlingen er mimring og skildring av foreldrenes - og besteforeldrenes liv. Faren døde som 48-åring av høyt blodtrykk; kan det samme skje med Jens?
Og hvorfor er han egentlig så redd hele tiden?

----

Oktober, 2019

Koke bjørn av Mikael Niemi er på sett og vis ei krimbok. Vi har ei uløst saksrekke med kriminelle handlinger; vi har en uformell etterforsker, en hjelper og mistenkte. 

På den andre siden er denne geniale romanen også en skildring av en tidsepoke og et område, et miljø: den lille bygda Kengis i Nord-Sverige på midten av 1800-tallet. Ei bygd hvor det fremdeles er store forskjeller mellom myndigheter og "folka på golvet", mellom kvinner og menn og mellom samer og svensker. 

Fortellingen blir dels fortalt i førsteperson av den unge samen Jussi, som har blitt adoptert av prosten Lars Levi Læstadius, dels i tredjeperson.
Læstadius var den som rent faktisk startet den kristne retningen læstadianismen, og en får vite en del om bevegelsen som han startet og som spredte seg til Norge. Men like viktig for denne fortellingen er Læstadius' evne til å observere detaljer, også på åsteder for mord og overgrep. 

 

Når det skjer flere tilfeller av overgrep og mord eller mordforsøk på unge jenter i bygda, er gjerne prosten og Jussi de første som dukker opp. Og det viser seg at det kan være en fordel at de har tid til å utføre undersøkelser før lensmannen og hans hjelper kommer til stedet. De sistnevnte har sine egne teorier om hva som har skjedd; i første omgang leter de etter en mannevond bjørn. Hvorfor blir Læstadius og Jussi motarbeidet og ikke trodd?
Og klarer Jussi å nærme seg jenta han er så intenst forelsket i?
Bør han gjøre det?  

Boka var så å si umulig å legge fra seg. Niemi er en fremragende forteller!

Den mest kjente boka hans, Populærmusikk fra Vittula, skrev jeg om her.

----

Cappelen Damm, 2020

Du av Håvard J. Nilsen var rett og slett vakker. En helt annen leseopplevelse enn Koke bjørn, mye på grunn av typografien. Tekst helt øverst på hver side, resten hvitt. Mye plass til ettertanke. Korte beskrivelser av hendelser og tankebaner i hovedpersonens liv.

Og her har vi gått fra en "jeg-fortelling" til en "du-fortelling". "Du" er i store deler av boka den kristne guden som hovedpersonen, en ung pinsevenn fra Mosjøen, har trodd på hele livet. Han har vært intenst opptatt av Jesus, av at andre skal bli kjent med ham, bli frelste. "Du" er andre ganger pinsevennhøvdingen Thomas Barratt.
 

Så velger "jeg" å reise til Trondheim for å studere. Deler hybel med ei jente som er ateist og har ganske andre tanker om livet, men samtidig en egen evne til å se ham, åpne ham opp. Hun introduserer ham for nye idéer. Tvilen på kristendommen han har oppvokst med, har allerede vært der ei stund, og nå faller mye sammen.
Samtidig prøver gutten å takle de nye følelsene og lengslene han føler på. Jenta blir også "du", ei stund. Har hun virkelig følelser for ham, eller er hun bare nysgjerrig på denne kristne nerden?

Denne boka kom til biblioteket gjennom Kulturrådets innkjøpsordning og skal altså gå fint å finne på et bibliotek (forhåpentligvis) nær deg. Det samme gjelder Koke bjørn og Bryllup og begravelser.

Lesing i september (del 3). Barnebøker

Gyldendal, 2020

Et tips: jeg har lagt inn lenke til forlagssiden på bildene. Ofte vil det ligge en mulighet til å bla i starten av boka der. 

Bjørn Ingvaldsen er en forfatter som kan skrive både morsomt (som i Jeg er berømt! m.fl.) og nitrist (som i Nattskift i Nekropolis). Nudistene må en vel kunne si er på den lyse sida. Ofte har det vært hovedpersonen som har hatt noe helt spesielt og litt naivt med seg; i denne boka er den mest interessante personen en biperson. Nemlig Tjodolf, den nye gutten i klassen som ser ut til å fullstendig mangle sosiale antenner. Eller er han bare velsignet med en eksepsjonell selvtillit? Noe av det første som skjer er iallfall at han introduserer seg for de mest populære jentene i klassen (jeg-fortelleren inkludert) og sier uten å rødme at han vil bli kjæreste med en av dem. 

Og når Rose og venninna Sina (i tospann kalt Rosin) blir nødt til å jobbe sammen med Tjodleik på en gruppeoppgave, skjønner de at det ikke bare er Tjodleik som er noe for seg selv. Det gjelder i høyeste grad også familien, som er nudister og bor i et gartneri.    

Ei artig bok; jeg kan ikke huske at jeg har lest noe som ligner! 

Cappelen Damm, 2020

---

Og så leste jeg bok nummer to om ei fattig jente i Oslo med et skikkelig ståpå-humør. Buffy By er inspirert av Ingeborg Arvola er ny i år. 
I førsteboka, Buffy By er talentfull, hadde Buffy to prosjekter: å lære slalåm og å bli bedre kjent med faren sin. Denne gangen er det også to ting: skrive en spennende selvbiografi som hun skal tjene MASSE penger på, og å få seg kjæreste. For det skal man visstnok ha. 

Og her har Arvola gjort noe originalt. Hun har gitt Buffy ikke en drømmeprins, men en ganske ufordragelig liten kjæreste med sadistfakter og maur i rompa. Mange voksne vil nok krible etter å sette en diagnose på Viktor.
Grunnen til at Buffy velger ham, er at han er eldre enn henne (i år, iallfall) og dermed, per definisjon, veldig bra. 

Ja, og så får Buffy og familien endelig reise på ferie til ei ekte sommerhytte. Mamma Lillie er ekstremt lite glad i å sette seg i gjeld hos andre, uansett hvor mye det kommer familien til gode. Så hun må lures til å passe på hytta til familievennen Bolla - og går inn for oppgaven med plagsomt mye alvor.
Likevel blir det en minneverdig sommer.   

---

Samlaget gir i år ut starten på en ny spenningsserie for barn, Klodeklubben. Som navnet antyder, er miljøvern og miljøkriminalitet bi-tema i disse bøkene fra en liten kystbygd. Den kan sammenlignes med Jørn Lier Horsts serie Detektivbyrå nr. 2, men også andre lettleste og illustrerte krimserier som har kommet de siste årene. 
Hver av bøkene runder av med miljøfakta fra Ole Mathismoen. 

Vennene Sivert, Vanja og Mo (som er ny i bygda) må finne ut hvorfor svanene i fjorden blir svarte av oljesøl (i førsteboka Dei svarte svanene) og hvorfor sauer plutselig blir syke (i andreboka Hytta som forsvann). De tar store sjanser for å finne bevis for mistankene sine og kommer i nærkontakt med både den ene og den andre skurken. Og jenta i gjengen, Vanja, er den tøffeste (men også mest uforsiktige) detektiven. 

Bøkene er fargerikt illustrert av Jens Kristensen, som har en lett gjenkjennelig animasjonsstil. Med mer naturalistiske tegninger og en mørkere fargepalett kunne nok bøkene appellert enda lenger opp i alder. Men for all del, dette er fine bøker som en barnebibliotekar gjerne kan anbefale! 

Og nå med årets TV-aksjon rett rundt hjørnet (WWF, mot plast i havet) er de ekstra aktuelle. 

--- 

Hvis du har hatt noen særlig kontakt med lesende barn de siste ti åra, har du mest sannsynlig hørt om En pingles dagbok (Diary of a Wimpy Kid), den internasjonale suksessen til amerikanske Jeff Kinney. Gjennom det som nå er 14 (snart 15) bøker har leserne blitt kjent med Greg, en ganske så oppfinnsom, pengeglad og ofte uheldig fyr. Men så har Greg en bestevenn, dumsnille Rowley, som litt for ofte blir utnyttet av "helten". I en ny spinoffserie får Rowley selv fortelle sin versjon av vennskapet deres. Men det skal mye til før Rowley tenker og skriver stygt om Greg, så mye av urettferdigheten må leses mellom linjene, og det blir både morsomt og litt sårt. 

Gyldendal, 2020

I Rowley Jeffersons superkule eventyr prøver Rowley å skrive en bok, kanskje en fantasyfortelling? Men han strever litt med å følge med på Gregs anbefalinger om mest mulig action, vold og skurkeri (og tøft spinoff-utstyr til butikkene). Rowley er solid oppdratt og vil helst ha en god moral i fortellingen, noe som er veldig lite salgbart, sier Greg! 

---

Gyldendal, 2020

Girlskate av Steffen R. M. Sørum og Eldrid Johansen leste jeg som ebok. Under lesingen trodde jeg at Sørum hadde skrevet den alene. Lurer på om det ga meg et annet inntrykk av boka? Vanskelig å si.  

Paret har skrevet sammen før, nemlig skrivetips-boka Skriv genialt! (2016). 

I Girlskate møter vi Molly, som er midt oppi et dilemma. Hun har begynt å trene fotball, men ikke fordi hun har lyst; hun vil holde på bestevenninnen sin, som har blitt bitt av fotballbasillen. En ekstra stressfaktor er Mollys egen  fotballfamilie, som mer enn gjerne støtter opp under det de oppfatter som en lystbetont hobby. 

Molly er redd for å spille. Hun vet at hun ødelegger for de andre på laget. Og det hun egentlig liker best, er ikke ballspill, men tegning. Det er hun flink til!

Så endrer alt seg; hun blir interessert i skating og prøver det. Liker det. Klarer det! De andre skatejentene er flinke til å oppmuntre. Molly skofter fotballtreninger for å lure seg på skating. Det kan ikke gå bra i lengden. 

Jeg stusset litt på at en familie som ellers virker så fokusert, tar sjansen på å spandere tusenvis av kroner på flere korttids-hobbyer før de setter grenser for en vinglete datter. Men det får lesere med barn heller svare på! Og alt i alt: fin historie. 

---

Cappelen Damm,
2020

Benny går igjen er andreboka til Tom-Erik Fure; fortsettelsen av Benny går berserk, som ble gitt ut som "julebok" i fjor. Andre bok går ganske rett inn i handlingen, så det kan være på sin plass å nevne to viktige fakta fra starten: 

1. Benny blir forelska i gutter, og særlig har han lagt sin elsk på kjekke Ken, sønnen i en vennefamilie som kom på besøk til jul. I andreboka overnatter han hos Benny, som har sitt svare strev med å forholde seg sånn noenlunde kul. Ken kan jo ikke være interessert i ham?  

2. Benny har en god venninne, naboen og eks-skuespilleren Magda Rose. Hun er ganske så åndsfrisk, men såpass oppi årene at svigerdatteren hennes har sendt henne på gamlehjem - for å få overtatt huset hennes. Dette er selvfølgelig trist for både Magda Rose og Benny.

Nå finner Benny, Ken og ei felles venninne ut at de skal hjemsøke Magda Roses hus for å få de nye eierne til å flytte.      

Her er det masse fantasifulle krumspring og hjertevarme. Forfatteren kunne virkelig kuttet ned på beskrivelsen av Bennys rødmeatferd og Kens kjekke framtoning; vi skjønner uansett at mye står på spill. Ellers likte jeg boka godt og tror den vil slå an hos mange, uansett hvilke(t) kjønn en forelsker seg i. 

Tegneserier

Fontini, 2020

Kampen mot mørket av Tim Probert er starten på en ny tegneserie, Lightfall. Den minner om den populære Amuletten-serien, men er ikke fullt så skummel - enda - og passer også for litt yngre. Lightfall er mer ren fantasy (Amuletten og et par andre sammenlignbare serier, som Zita-bøkene til Hatke, har elementer av sci-fi). Også her har vi en jentehelt som skal redde en verden. Her med hjelp fra en ikke-menneskelig skapning; en kampdyktig og vennlig galdurianer. 

Dette er en fin historie med en fascinerende fantasyverden og flotte tegninger. Men nettopp derfor skulle jeg ønske at formatet var større enn A5, så detaljene i tegningene kunne kommet bedre fram. Boka blir litt vanskelig å lese. Jeg vet ikke hvilket format originalen er i.

---

  

Døden av Endre Lund Eriksen og Sigbjørn Lilleeng er en perle! Her har vi en "dødsredd" gutt skrevet inn i en faktabok om temaet som er litt skummelt, men som alle må tenke over på ett eller annet tidspunkt. Hvorfor dør vi? Hva skjer med kroppen da? Og er det noe igjen av oss etterpå? 

Tegneserien går stort sett i hvitt og svart, med rødt som en effekt innimellom. Og hele veien er det en dialog mellom Mikkel og mannen med ljåen/ døden. Døden vil forklare og beskrive, Mikkel vil helst være i fred. Særlig når Døden vil snakke om mamma, som er kreftsyk og som Mikkel virkelig ikke vil miste.  

---

Hva skjedde egentlig med deg? av Jenny Jordahl har også et tydelig tema: spiseforstyrrelser. 

Janne er lubben allerede som barn, og får høre det av både barn og voksne. Hvorfor er hun større enn de andre i familien? Hun elsker mat, og gjerne søt mat; det blir en trøst når selvtilliten er på bunn. Foreldrene ser at hun spiser vel mye, men vet ikke hva de skal gjøre. Mamma kommer med et forslag: Janne skal få penger for hver kilo hun går ned i vekt. Janne blir med på det. Men når hun først har begynt med å sløyfe måltider, kaste opp maten og overtrene, er det ikke lett å slutte...
Og hun blir heller ikke automatisk populær på skolen selv om hun går ned i vekt. 

Janne har en ufyselig lærer som lar henne sitte mellom to urolige gutter for å straffe dem. I det hele tatt er det mange rundt jenta som svikter. Det blir ganske så alvorlig før noen tar tak og hjelper. 

Lesing i september (del 2). Ungdomsbøker

I september leste jeg altså om igjen GONE-bøkene av Michael Grant, som jeg sist gang leste fra 2009 og utover. Dette er en intenst spennende serie (litt som en TV-serie med mye action og hopp i scener), men den tar også opp store spørsmål om menneskepsyken, det ondes problem og samfunnsspørsmål. Vi får se hvordan personer virkelig forandrer seg og/ eller endrer modenhet i møte med en uvirkelig krise. Jeg hadde glemt avslutningen, så serien ble like spennende for meg denne gangen! 

(Og nå fikk jeg vite at det fins to oppfølgerbøker som ikke er oversatt til norsk. De må jeg lese!)

---

Utbryterne av Nina Borge er en helt ny dystopi. Vel 50 år fram i tid er vi i en verden plaget av ekstrem luftforurensning, og et Norge hvor gamle byer (som Sandefjord, Drammen og Oslo) ligger i ruiner etter klimaødeleggelser. 

 

I Norge styrer feministpartiet med hard hånd. Vi har en slags moderne Egalias døtre (Gerd Brantenberg), hvor kvinnene har både reell, fysisk makt og definisjonsmakt over mennene og hvor kjønnene er strengt adskilt. Menn er farlige, dyriske og sinte, får jenter høre, og det å skulle tenke på større spørsmål som politikk og forskning ligger ikke til deres natur, heter det (et vrengebilde av det som også i Norge har vært "fakta" om kvinner). Så gutter og menn skal slippe å styre og bestemme.
Det er også et element av seksuell undertrykkelse i samfunnet; gutter blir seksuelt utnyttet ut fra en reell fare for falske voldtektsanklager. 

Vi møter tidlig de to heltene som får meg til å tenke på Katniss og hennes venner/ medkjempere i Dødslekene-serien:
Carla, en ung forskerlærling vokst opp på feministenes jentehjem og eslet til å bli en framtredende "hvitkofte".
Noah, en gutt som bor ute i den nærliggende skogen og har blitt dobbeltagent i motstandsbevegelsen. Noahs mor, Johanna Berg, er en ledende forsker og Carlas mentor; de har funnet fram til en formel for å løse problemet med luftforurensning. Ideelt sett skulle denne formelen kommet alle land i verden til gode, men den norske regjeringen trenger penger og vil ha den selv. 

Carla må komme seg til Oslo med formelen og få sendt den til Johannas samarbeidspartnere i ulike land - uten å bli tatt av verken feministene eller motstandsbevegelsen. Noah må motvillig bli med henne på oppdraget, som Carla selv også er veldig usikker på. Hun har jo lært at feministene er de gode, at de vil godt, og at menn er farlige. Snart vil både hun og Noah lære at det fins mange nyanser av sannhet og det gode.

Utbryterne er intens og fengslende. Jeg ville virkelig vite hvordan det gikk med Carla og Noah. 

 

Er dette en antifeministisk roman? Tanken streifet meg i starten. Alt right-menn ville kanskje lett etter argumenter for sitt syn her på mannen som undertrykt. Men jeg opplever ikke boka slik; mer som en advarsel mot (blant annet) kjønnsbasert diskriminering, fordommer og båstenking. Vi trenger alle kjønn og alle bakgrunner for å løse problemene vi står overfor og lage et godt samfunn.  

Bok 365 har skrevet en fin anmeldelse av boka her. 

---

Kirsebærhjerte av Cathy Cassidy er første boka i en søt serie, Sjokoladesøstrene (på engelsk Chocolate Box Sisters). Visstnok er den blitt en internasjonal bestselger. Den minner meg litt om Jenter i jeans-serien av Ann Brashares, selv om en her følger bare en jente om gangen. 

Dette er ei klassisk følegodt-bok for tweens med en romantisk utgang. Og førsteboka handler om outsideren, den nye (ste)søsteren Cherry. Jeg har lest flere bøker i det siste om den litt nerdete og fantasifulle jenta som vinner den kjekke god-på-bunnen-drømmeprinsen i kampen med den blonde bitchen (som her tilfeldigvis er hennes nye stesøster). Ja, og så har vår forteller selvfølgelig en stor hemmelighet som kan ødelegge for det nye livet hun prøver å bygge opp sammen med faren.

Men jeg fikk jo iallfall LITT lyst til å besøke de særegne søstrene i det store huset, og smake på en håndlaget sjokolade eller to. 

---

Virusvår: unge stemmer om en ny virkelighet er Pax forlag sin antologi, resultat av en skrivekonkurranse utlyst av DUS - Den unge scenen. 

Og vi har et par scenetekster her også, blant andre den symbolske og følelsessterke Rød og blå - et lite stykke underbevissthet av Selma Baalerud. Her blir en "hvit" person malt over av blå og røde farger som symboliserer passivitet og aktivitet, depresjon og livsglede. Det blå tar helt over etter hvert som landet og aktivitetene stenges ned. 

Både usikkerhet og kjedsomhet er blant følelsene som kommer fram i tekstene. Og ikke minst sinne. Skuffelse og frustrasjon for at en ikke får oppleve det en hadde planlagt. Folkehøyskolen stenger ned. Kalenderen mangler farger. En får ikke lov til å rulle rundt i andres spy...

Det er stor variasjon i tekstene. Ikke alle treffer like godt, særlig språklig. Men noen stemmer får en virkelig lyst til å høre mer fra.  

 

---

Det fins etter hvert ganske mange bøker om jenter som er i overgangen mellom det barnslige og det mer modne (eller lek og gutteprat, rent konkret!)
Kunsten å tryne av Jan Tore Noreng har litt av det samme, men her fra to gutters synsvinkel. Vår hovedperson er helt tydelig den modne og i en klasse for seg selv.

 

Samuel og kameraten Jonas har vært nerder; de har alltid gått under radaren til de kule folka i klassen. Men etter at de begynte med parkour en sommer har kroppene deres - og kanskje også selvtilliten - forandret seg, og det merker de andre. Særlig alfajentene Anette og Helene, som nå plutselig viser interesse for dem. En interesse som Samuel ikke helt vet hvordan han skal takle. 

(Her assosierer jeg til den norske ungdomsfilmen Psychobitch, hvor det fins en underliggende - og ødeleggende - forventning om at den populære jenta er den selvfølgelige drømmen for en gutt i toppen av hierarkiet.)

Samuel har i stedet blitt interessert i - ja, dødsforelska i - den mystiske jenta Ella. Med henne kan han snakke om det meste. Men kan han fortelle de andre om henne?

 

Så skjer det noe på en fest som ikke Samuel deltok på. Jonas sier til Samuel at han har blitt anklaget for voldtektsforsøk, men det er jo selvfølgelig bare tull. En hevnaksjon. 

Eller?

Baksjå og framsjå: september (del 1). Fakta

Hva skjedde i september? 

September var preget av prosjektet mitt med digital pause, som jeg skrev om i forrige innlegg (litt uvant å ikke kunne gå til Facebook for å dokumentere måneden...). Dermed ble det ganske mye boklesing! Blant annet leste jeg om igjen hele spenningsserien Gone av Michael Grant, som nesten kan gå for å være en TV-serie. Og som sagt ble det også noen turer og litt bokhylle-maling. Resultatet av malingen ser du på bildet. 

Hva leste jeg i september? 

Jeg leste i alt 26 bøker denne måneden! I dette innlegget skriver jeg om tre faktabøker med målgruppen voksne. 

Fagbøker

 

Kampen mellom menneskene og mikrobene av Stig Frøland lånte jeg med hjem på grunn av det aktuelle temaet, og den var fascinerende! En liten murstein som tar for seg ulike smittbare sykdommers historie - pest, malaria, meslinger, tuberkulose, ulike influensatyper og mye mer (til og med koronavirus). Forfatteren er lege, men har en stor interesse for historie, og det preger boka. 

Hvordan og når kan sykdommene ha startet? Hvor og hvordan spredte de seg? Fins de i dag? Hvordan klarte vi, eller klarer, å beskytte oss mot dem? Frøland forklarer også på en enkel måte hvordan virus og sykdomsbakterier virker og hvordan de kan endre seg. 

Her er mange interessante fakta å ta av. 

Jeg visste om problemet med økende antibiotikaresistens, men hva med avskoging og andre økologiske endringer vi mennesker driver med som legger til rette for mer smitte? 

Og visste du at ulike folkegrupper har gener som beskytter dem mot visse sykdommer? Det er sant. 

Et minus for noen (etter mitt syn) unødvendige gjentakelser når det gjelder de ulike sykdommenes innvirkning på menneskenes historie - krig og erobringer osv. Etter hvert hoppet jeg over disse underkapitlene.

---

Ett hvert som jeg leste Lars Monsen: Mitt liv av Kjetil Østli og Lars Monsen, merket jeg at fortellerstilen var ganske lik gjennom kapitlene hvor Monsen "forteller" og hvor Østli skriver om ham, eventuelt får innspill fra andre (som Trine Rein). Det blir forklart helt mot slutten; det er Østli som har skrevet teksten på bakgrunn av samtaler med Monsen og skriftlige kilder som dagboksnotater. 
Jeg syns resultatet var bra (på tross av noen litt lange og detaljerte beskrivelser), men kjente meg lurt, så dette kunne nok Østli avslørt i begynnelsen. 

Eller ville fokuset da blitt et annet? 

Uansett valgte jeg denne boka fordi jeg har tenkt at jeg har ganske lite til felles med Monsen og ville prøve å dukke litt ned i hodet hans. Se verden litt fra hans ståsted. Og det var spennende! 

---

I en del norske kommuner, også den jeg jobber i, har iPader blitt innført som hjelpemiddel i undervisningen. Det er meningen at de skal brukes helt fra start i utdanningsforløpet. Men hvorfor ble de innført? Det har jeg lurt på. De digitale prøvekaninene av Gaute Brochmann kan gi noen svar.

Forfatterens utgangspunkt for å skrive boka var innføringen av iPader for skolebarn i kommunen han selv bor i, Lillehammer. Brochmann spurte skoleledelsen hvorfor dette verktøyet skulle innføres, men var ikke fornøyd med de noe intetsigende svarene. Dermed prøvde han å finne ut hvor denne sterke (men ikke nasjonale, faktisk) satsingen kommer fra. Har teknologiprodusentene for sterk innflytelse? 

Han lette aktivt etter entydige og uavhengige, positive forskningsresultater. Fører bruk av nettbrett i skolen til bedre læring? Letingen gav nedslående resultater. Innføringen av iPader i skolen virket lite begrunnet og lite planlagt. Det fantes få strategier for hvordan digitale programmer best skulle brukes i skolen. Evalueringen av innførte verktøy var synsing basert på elevenes ønsker og "trivsel" i stedet for bevis på økt læring.  

Det er noen paralleller mellom denne boka og Digital Minimalism, som fikk meg til å ta en digital pause. Blant annet blir amerikansk forskning som ser en sammenheng mellom smarttelefonens inntog og mer angst hos ungdom referert i begge bøkene, men hos Brochmann med mer forbehold. Men det fins andre forskningsresultater som ser ut til å underbygge iPad-skepsisen bedre. 

Jeg liker vanligvis at faktabøker har en personlig innfallsvinkel med egne historier, men kapittelet hvor Brochmann selv forteller om sin "digitale" oppvekst (som ikke var veldig digital) for å beskrive IT-utviklingen på norske skoler, er etter min mening den svakeste. Han kunne vunnet på å holde seg til dagens engasjement og ellers den faglige gjennomgangen.  
Men alt i alt var dette veldig interessant og litt skremmende lesning. (Med en optimistisk konklusjon.)

Vil jeg huske noen av disse?

Det tror jeg nok! Kampen mellom mennesket og mikrobene fascinerte mest. 

Hva skjer i oktober?

Allerede ei uke etter "digital start" merker jeg at jeg begynner å falle tilbake til gamle smarttelefon-vaner. Det er særlig én app jeg strever med å holde meg borte fra når jeg først har begynt å bruke den igjen. Jeg håper å få det på plass. Jeg var jo så flink i september! 

Jeg har (7. oktober) nettopp begynt med bokprater for mellomtrinn på skolene her i Ål. Det var lenge siden jeg hadde møtt elevene på skolen, så det var fantastisk. Men det er alltid vanskelig å bestemme seg for bøker å prate om! Utvalget er så stort, og det er ulike hensyn å ta. 

Mot slutten av måneden kommer det en sen høstferie, som etter alle solemerker går til Bergen. I så fall vil det være første gang jeg reiser med tog etter koronaens inntog. Spennende! 

Før den tid blir det Halloween-sang med den hersens appen som jeg ikke klarer å holde meg borte fra. Klarer jeg å være skummel?