Krig og fred

Her er endelig en video igjen, den har brukt litt tid på å modnes.


Bøkene jeg snakker om er:
Bertha von Suttner: i kamp mot våpnene av Harald Bjørke
Fred er ei det beste: fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien av Dag Hoel
Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger
Serien Det store århundret av Jan Guillou, spesifikt bok 5 (Blå stjerne)

Jeg forteller også om dokumentarfilmen They Shall Not Grow Old fra 2018 og webserien Mission Impact fra 2019, som du kan se blant annet på nettsiden missionimpact.no. (Det er i episode 6 Victoria besøker Nammo.) Bloggerens appell til den norske forsvarsministeren kan du se på Mission Impacts YouTube-kanal.

Troverdig fortelling?

Jeg har aldri selv skrevet noen bok som har blitt utgitt. Men jeg har lest masse gjennom mange år, så jeg vet hva som fenger og ikke fenger Lesehesten fra Sørlandet - og har en viss idé om hvorfor.

I det siste har jeg strevd litt med å finne virkelig gode fortellinger. Leksikon om lys og mørke og Det er vakrest når det skumrer er blant unntakene og godt gjennomført. Litt for ofte nå får jeg en god begynnelse, og så blir det for mange detaljer som skurrer. Eller jeg klarer ikke engasjere meg i det som skjer, i karakterene.

Capitana, 2018
Lånt på biblioteket.

Dystopien Enkebyen: De bortførte av Thomas Enger har et spennende anslag, hvor den unge Stella flykter fra en dramatisk flom og ikke klarer å redde bestemoren, som hun har tatt med seg mot farens ønske. Men jeg leste aldri boka ferdig. Hvorfor?

Troverdig fortellerstil og verdensbygging?

Motstanden min kan ha litt med verdensbygging å gjøre. Denne halter hos Enger, og for meg blir det tidlig tydelig. Dette er forfatterens første dystopi; noe av forklaringen kan ligge der (selv om det ganske nye forlaget kunne gjort en bedre jobb). Jeg får også et inntrykk av at forfatteren ikke har lest mange bøker i sjangeren. 

Enkebyen kunne vært en dystopi fra nær framtid/ nåtid, som I morgen er alt mørkt (Mostue), hvor et verdensomspennende virus snur vårt samfunn opp ned. I så fall vil en forvente seg en verden som ligner vår.
I en fjernere dystopi forventer en derimot at ting har endret seg grunnleggende, men ikke usystematisk. Det er helt nødvendig at forfatteren har klart for seg hva som har skjer og hvorfor, og at leseren får vite det hen trenger i passende porsjoner og på en naturlig måte.

De beste fortellingene, syns jeg, avslører bare gradvis og i glimt at det har vært en annen virkelighet. Så må vi lesere fylle inn de blanke feltene.
Eventuelt har dystopien en prolog hvor de viktigste hendelsene mellom nå og da blir sammenfattet. Hvis det er gjort på en god måte, virker det.

Etableringen av verdenen henger sammen med hvem som forteller og hvem de forteller til.
Henvender fortelleren seg til en leser som lever i dag og forklarer historien bak virkeligheten han/ hun er i, mer eller mindre direkte? Ofte kan dette bli litt krøkkete. Det hjelper leseren (særlig en uerfaren leser) til å relatere til nåtiden og gjøre dystopien relevant, men fortellermessig er det vanskelig å gjøre det på en elegant måte. Det er denne løsningen Enger velger.


Enger starter midt i Stellas actionfylte beskrivelser av her og nå. Men Stella som forteller er ganske raskt ute med å fortelle om Vannkrigen, en følge av klimaendringer i det som oppleves som tidligere Norge. Før Vannkrigen ble det innført en Matlov for å fordele ressurser. Så det har nok gått noen tiår. Stellas bestemor har visstnok opplevd en verden som minner om vår.

Likevel: i Stellas tid fins det fremdeles en sparebank (som folk har tatt ut penger fra), og hun kjenner til noe så samtidig som en telefon (ordet "mobil" blir forresten ikke brukt). Andre steder brukes uttrykk som "avis" og litt senere "computer". Stella lover å "skrive til" en venninne, er det snakk om brev?

En annen ting som er med på verdensbyggingen, er navn på personer og steder.
Personene i Enkebyen høres enten greske ut, som Cyto og Sirius, orientalske som Farrhat og Chiarra eller norrøne, som Ældar, uten at en får noen forklaring på ulike navnetyper. Stedsnavnene er enkle og selvforklarende ("Enkebyen" og "Passet") eller mytologiske ("Nekkar"). Alt får demed et antikt preg (eller ultramoderne). I kontrast til dette har Stellas hjemby, som vi er i først, det norskklingende navnet Gravdal. Plasseringen av et nåtidig navn midt i alt det fremmede blir merkelig og umotivert.

Det virker kort sagt som om forfatteren ikke klarer å bestemme seg for hvor han vil plassere verken handlingen, personene eller leseren. 

Troverdig hovedperson? Nysgjerrig, men naiv 

Det som likevel plager meg mer enn verdensbyggingen, er framstillingen av fortelleren Stella. Hun henger ikke på greip. Eller er det bare det at hun irriterer meg med væremåten sin?

Vi får ganske tidlig høre at hun en gang lurte seg inn i kulissene under et folkemøte i Gravdal. Hun fikk informasjon der som hun ikke skulle hatt. Likevel: i løpet av reisen til Enkebyen og oppholdet der, er hun merkelig kunnskapsløs og naiv. I en samtale med kameraten Cyto lurer hun på om det egentlig er verdt det å lære noe.
Fra livet i Gravdal vet hun ingen ting om forholdene utenfor hjembyen, for eksempel at det er grunnleggende farlig å ferdes utendørs. Det har vært krig og vanskelige tider i hele landet, men har hun egentlig tatt det inn over seg? De som har kunnskap, er de som har vært ute i krigen (faren og Cyto). Så Stella tar for eksempel sjansen på å stoppe en bil fra "Fredsstyrkene" (erfaren leser skjønner at uttrykket er en omskriving) for å få sitte på. Hun er tøffere enn det hun har dekning for.

Nå skal det sies at turen med denne bilen faktisk går bra, og når en senere får beskrivelser av Fredsstyrkene i Enkebyen, virker det som om Stella og følget hennes var absurd heldige med soldatene de møtte.
Hun er også absurd heldig når hun senere kommer seg inn i Enkebyen på egenhånd etter å ha installert seg i en flyktningeleir med faren. Og tilsvarende naiv når hun går rundt i byen.
Det er flere plotpunkt som føles som lettvinte, umotiverte løsninger.

Og hvorfor får ikke Stella vite mer av de mer erfarne folkene hun reiser sammen med, når de tydeligvis kjenner henne som en nysgjerrig og impulsiv person som har levd et beskyttet liv? Hun blir en tikkende bombe.

Ofte må en dystopisk helt være en som tør å stikke seg fram og se på samfunnet på en ny måte, utenfra. Men denne naive virringen Stella bedriver kunne like godt ført til katastrofe.
Jeg lengter til Katniss Everdeen fra Dødslekene, som alltid er på vakt, tøff - men gjennomført troverdig.

Og språket, da...

I tillegg til verdensbygging og personskildring slet jeg med språket. Høytidelige vendinger blandes med enkle uttrykk, også hos Stella selv. Og engelskinspirerte uttrykk à la "Cyto virket på ny å ha falt i dype tanker" (He seemed to have...) kunne en god språkvasker luket ut.

Så midt inni boka cirka sluttet jeg faktisk å lese. Jeg ga opp.

Hva med deg? 

Har du tanker om verdens- og karakterbygging i dystopier?

Har du kanskje til og med lest Enkebyen og vil dele dine tanker om den? 

Et vårlig samleinnlegg, del 2 (skjønnlitteratur)

Her kan du lese vårens første våroppsummering (om faktabøker). Dette tar for seg skjønnlitteraturen for voksne, som jeg fant ut at jeg kunne dele i to hovedtemaer. 

Om kjærlighet og livsvalg

Cappelen Damm, 2019

Der lyset slipper inn av Lucy Dillon fikk jeg som leseeksemplar fra forlaget. Omslaget gir assosiasjoner til de såkalte "dame med ryggen til"-romanene, altså lette, koselige romaner med litt dramatikk og så happy ending. Og forventningene ble oppfylt - men historien var såpass godt skrevet at dette ikke gjorde meg noe.
Flere av Dillons romaner forteller historien om en ung dame som reiser fra storbyen til en liten, engelsk landsby (den samme, oppdiktede). "Enklere liv" er mottoet. Her får heltinnen muligheten til å starte livet sitt på nytt og glemme problemene og stresset fra byen. Men selvfølgelig er ikke landsbylivet helt uten humper i veien.

I Der lyset slipper inn møter vi Lorna. Hun overtar et kunstgalleri i landsbyen, som hun faktisk vokste opp i men har bodd borte fra en stund. Hun blir venner med landsbyens strie og (på overflaten) uvennlige pensjonerte malerinne, og ja - så dukker det jo opp en mann i passende alder, selvfølgelig.

---

Armada, 2019
(lenke Haugenbok)

Alle andre av Sally Rooney leste jeg på bibliotekets eboktjeneste Ebokbib.  Tittelen heter "Normal People" på engelsk. Og jeg syns nok at den engelske tittelen er mer talende for tematikken og problematikken i boka.

Dette er en kjærlighetshistorie fra Irland hvor Marianne, en rik, men nerdete jente fra en følelsesmessig iskald familie, blir sammen med sønnen til vaskehjelpen, Connell, en litt barsk og vanlig populær - "normal" fyr. Marianne blir sett på som såpass rar i ungdomsmiljøet at han tier stille om forholdet, livredd for å miste status. Han på sin side vet at han er fattigere enn henne, og dette skaper en ubalanse den andre veien. Når han likevel manner seg opp til å be om hjelp, misforstår hun, og plutselig er det over, det som leseren fikk inntrykk av at var den store Kjærligheten.

Marianne utvikler tidlig en underdanig seksuell atferd som er påvirket av måten foreldrene behandler henne på. Det gjentar seg også i senere forhold hun har, selv om hun utenom seksuelle situasjoner framstår som sterk, gløgg og selvstendig. Hun blir sammen med menn som ikke behandler henne bra og får et stadig dårligere forhold til seg selv.
Marianne og Connell møtes igjen flere ganger, men skilles igjen - helt til det nesten er for sent. 

Det var vondt å lese Alle andre; særlig beskrivelsene av det som skjer med Marianne og hvordan det bryter henne ned. Men boka anbefales. Jeg tipper den vil kunne røre ved mange.

---   

Tiden,2017

Dette skjer ikke av Ida Lórien Ringdal er en debut-diktsamling som fikk meg til å finne fram notatboka og fylle en side med små dikt. Ikke alle er like gode, men noen var såpass - enkle, snertne, sier masse på få ord - at jeg fikk lyst til å ta vare på dem. Ifølge denne anmeldelsen på NRK passer enkeltdiktene godt som Instagrampoesi. Og den tanken kan jeg være med på.
Noen av diktene ble brukt i Rein Tekst-aksjonen for elever i videregående skole dette skoleåret.

De fleste av tekstene handler om ulykkelig, ugjengjeldt kjærlighet.

det ligger en gutt i senga mi
bakfra ligner han litt på deg
jeg snur meg så jeg slipper å se
hvem han ikke er
(s. 17)


Andre dikt tematiserer det å være voksen i alder og likevel så ung - eller usikker - at en sliter med å finne fotfeste eller komme seg videre i livet.

jeg gruer meg til det ikke lenger er søtt
å være blakk
å ike vite hva jeg skal gjøre med livet mitt
å ikke ville ha barn
og at det eneste såkalte voksenpoenget jeg har
er at monstera-planten min er fem år gammel
(s. 39)



Om religion - og død og liv

Samlaget, 2019

Hjartet er ingen logrande hund av Laura Djupvik leste jeg også på Ebokbib. I denne romanen møter vi en kvinne som reiser tilbake til barndomshjemmet, hvor hun hadde en ganske streng og pietistisk oppvekst, men likevel med et godt forhold til foreldrene. Nå er troen borte, hun har levd et fritt og moderne liv i storbyen uten helt å nå målene sine, og kontrasten til foreldrenes trospregete hverdagsliv føles stor når hun kommer hjem for å hjelpe den pleietrengende og alvorlig syke moren.  
Klassekampen har skrevet et godt innlegg om boka her. 

Reagan Arthur Books, 2012

What in God's Name av Simon Rich (Kindle) har nettopp blitt til en TV-serie på HBO, da med navnet Miracle Workers (lenke til filmportalen IMDB) og med en viss kjent skuespiller i hovedrollen. (Hvis du vil lage din egen karakter i hodet når du leser, trenger du ikke følge lenken. Uansett tipper jeg at han vil passe bra i rollen.)
Premisset er: Gud fins; han er en høyt-på-strå-bedriftsleder som har hatt menneskenes verden som en av sine satsingsområder. Nå er han lei av å bry seg med menneskene og vil helst bare kutte dem ut. Engelen Craig, som har hatt litt med menneskene å gjøre, syns det er for galt og prøver å forhandle fram en ny sjanse. Gud går med på det - hvis denne ganske så romantisk uerfarne engelen klarer å få to enda mer klønete mennesker (som riktig nok er hemmelig forelsket i hverandre) til å bli kjærester. Med seg på jobben får Craig en dyktig kvinnelig engel som han snart blir interessert i. Dette er altså en blanding av en moderne religionssatire og en romantisk historie.

Litt som i There Is No Dog av Meg Rosoff (skrevet om i 2017), er Gud fremstilt som en ganske så usympatisk karakter. Men ikke uforutsigbar og pubertal, heller litt daff og forsoffen.
Uansett er det kjærlighetsenglene - og de to uheldige menneskene - vi engasjerer oss i.
Interessant vri!

Vigmostad & Bjørke, 2018

Så har vi Gode varsler av Neil Gaiman og Terry Pratchett, som også er aktuell som TV-serien Good Omens (Amazon Prime; lenke til IMDB). Jeg leste boka i sin tid på originalspråket, og må bare få understreket at jeg syns den norske oversettelsen ved Stian Omland er knakende god. Det skal noe til å overføre den språklige og kulturelle humoren hos Gaiman og Pratchett til norsk. 

Jeg skrev om min første leseropplevelse med Good Omens i 2011, og da kom jeg faktisk med en utfordring om oversettelse! Jeg hadde nok klart å glemme en del detaljer denne gangen, og det gjorde sitt til at jeg (igjen) virkelig koste meg med boka.
Her er det heller ikke Gud selv, men hans hjelpere og motstandere - pluss et menneske som står i midten - som er i fokus. Og vår egen verden står på spill.

Originalutgaven kom allerede i 1990, men bortsett fra det faktum at personene fremdeles bruker gamle fasttelefoner og internett ikke er nevnt, glir eventyret fint inn i vår tid. 

Et sitat fra side 39 skal få avrunde dette innlegget og bli en fin overgang til det neste, som sannsynligvis vil handle om krig.

Det vil kanskje bidra til en forståelse av menneskelige forhold å ha det klart for seg at de fleste av historiens store triumfer og tragedier ikke forårsakes av at folk i bunn og grunn er gode eller onde, men at folk i bunn og grunn er folk. 

(Forresten: en av de som spiller en rolle i endetiden i Gode varsler, kalles for Krig.
I dag så jeg filmen Wonder Woman, hvor superhelten faktisk er på jakt etter krigsguden Ares og tror at det å fjerne ham vil gjøre verden til et fredelig paradis. Det skjer altså ikke, hvis du lurte.)