De kan være mystiske og magiske.
Morsomme, sprø.
Skumle.
Politiske.
Medmenneskelige.
Personlige.
Jeg fikk noen nye favoritter i 2016, som Peanuts. Bestilte ei stoooor samlebok med alle stripene og info om tegneren og mye mer. Så den nye tegnefilmen også!
Jeg dro tilbake til tenårene og leste slutten på Elfquest (Alvefolket) på nett.
Jeg fikk mitt første møte med ei filosofisk anlagt og politisk engasjert dame kalt Veslemøy.
Trangen etter vampyrer og superhelter ble stilt med True Blood og Ms. Marvel(som forresten ble rost opp i skyene av en ungdomsskoleelev på klassebesøk!).
Biblioteket mitt hadde avslutningsfest for sommerleserne med Arild Midthun som trekkplaster, og da måtte jeg jo kikke litt i tegnerens Donald-bok.
Ellers traff jeg Lene Ask på møte med fylkets barne- og ungdomsbibliotekarer. Fant etterpå fram hennes Da jeg reddet verden.Veldig fin!
De to bøkene som kjemper om "Best i 2016"-tittelen er:
Det var
de beste tidene
og de verste tidene,
lesestunder med glød og innsikt og funderinger,
og uro,
det var bøker om det plettfrie
og om tilslørte kvinner og ildsjel-menn,
om å være hjemløs og finne et hjem,
tro eller ikke tro
(noen ganger på merkelige ting),
være fri eller ufri,
en avhandling om kroppen og ideer om psyken,
om noe så stort som ideen om udødeligheten,
eller evolusjonen,
eller om noe så lite som en katt,
flere fortellinger om sorg,
og om overgrep,
og om angst
men også om kjærlighet og håp
om engasjement
for klimaet,
for politikk,
for menneskerettigheter og for homofile,
for barn i bibliotek,
og for orangutanger.
Det var noen forsøk på å forstå fortiden,
men også på å spå i fremtiden.
Ja, og så ble det
litt om biler (siden jeg skulle kjøpe min første selv).
Og av de tjueåtte "virkelige" bøkene jeg leste i fjor
vil jeg særlig huske disse:
Jeg har planer om å lage ei videooppsummering for 2016, etter at jeg hoppet over det i fjor.
Men det blir lett for mye informasjon i en video, så jeg vil oppsummere i noen tekstinnlegg først og spare "kruttet"/ de endelige vinnerne til slutt. Jeg deler inn i form/ målgruppe som i lista over Lest i 2016.
Jeg leste 52 romaner for voksne, det vil si ei per uke i gjennomsnitt. Det ble flest papirbøker, men også e-lydbøker (starten av året, på Storytel) og ebøker (på Ebokbib).
Med kjente og ukjente forfattere, mange og litt færre sider, ulike tekstformat og ulike sjangre ble det også mange ulike opplevelser. Jeg leste blant annet om saudiarabiske venninner, en norsk lesbisk etterforsker, forvirrede trollmenn og litt sprø fedre.
Noe av det jeg leste fikk jeg inspirasjon til fra TV-serier som Game of Thrones (En sang om is og ild-serien) og Unge lovende (Kjærlighetshistorie av Gine C. Pedersen. Sesong 2 er forresten i gang!). Jeg så Inferno av Dan Brown på kino etter å ha lest boka. Ellers er det gjerne slik at jeg griper tak i det som frister på folkebiblioteket jeg jobber i.
Jeg leste klassikere: Epp og Lul av Axel Jensen og Grønn var min barndoms dal av Richard Llewellyn. Jeg leste bøker "alle andre" har lest, men også skjulte skatter!
Flere av romanene var (dels) selvbiografiske, eller det gikk iallfall rykter om det: Edouard Louis, Vetle Lid Larssen, Vigdis Hjorth, Elena Ferrante. De fleste var det likevel ikke.
Sjangerfordeling
Diverse/ drama var det flest titler av, med krim/thriller på klar andreplass.
Nasjonalitet (forfatter)
Mer enn halvparten av titlene var norske; ellers mye "diverse europeisk" (britisk, fransk og italiensk). De amerikanske titlene er spenning og fantasy. I kakestykket "andre" finner vi to titler fra Midtøsten.
På lista står blant annet Hyper av Vera Voss, som jeg nettopp har lest. Boka hører til i serien De 4, som tar for seg ulike aspekter ved norske ungdommers hverdag. Her: presset en ambisiøs elev med enda mer ambisiøse foreldre kan kjenne på.
Vestkantjenta Lilly er flink på skolen, så flink at hun sikter på å komme inn på ett av prestisjeuniversitetene i USA. Midt i skoleåret bytter hun til en privatskole med høye krav. Det viser seg snart at hun ikke lengre klarer å følge med. Læreren truer med utkasting av skolen. Foreldrene må ikke få vite hvordan det går. En ny klassevenninne, Thea, forteller at hun tar ADHD-medisiner for å prestere bedre, og da går alt helt fint. Lilly prøver. Og blir hekta.
I tillegg til at hun blir hekta på gutten som selger pillene.
Jeg har skjønt at det går en debatt rundt bruken av stimulerende midler for å fremme prestasjoner i studier og jobb. Noen mener at det bør være helt greit.
Spørsmålet mitt - og også denne bokas spørsmål - er: vil vi ha en sånn hverdag, et sånt kjør, som en ikke klarer å takle uten å ruse seg?
Men først og fremst stiller boka spørsmål ved hvor motivasjonen til den enkelte kommer fra, og det evige spørsmålet om hvem en egentlig vil være.
Jeg likte boka. Den er fengende skrevet, og det er ikke rart at ungdommen liker den. Boka ble riktignok "nullet" i innkjøpsordninga til Norsk kulturråd. Jeg ser at det kan skorte på troverdigheten her og der; reaksjonene fra både skoleledelsen og Thea mot slutten passer ikke til det en har møtt før i boka.
Til slutt et fint utdrag fra side 236-237:
Den ene hånden hennes lå utenpå dynen. Den var nøttebrun mot det lyse dynetrekket. Fingrene hadde pene, ovale mandelnegler. Hun løftet hånden opp. Kikket på den. Sånn som små babyer gjør når de ligger på stellebordet (...) Det finnes ikke noen fortid og ingen fremtid for dem, bare nåtid. Akkurat nå. Og de oppdagelsene de gjør i dette sekundet. Heldige babyer, de aner ikke hvor vanskelig det er å bli eldre. Og mens Lilly lå der og ikke skulle en eneste ting, bare lå der og så på hånden sin som om det var første gang hun så den, kjente hun med ett en merkelig ro. Dette var henne. Hun var ikke alle drømmene. Hun var heller ikke alle minnene. Hun var ikke det pappa håpet hun skulle bli. Hun var heller ikke den jenta mamma ønsket at hun var. Lilly var ikke karakterene i et karakterkort eller tall på en klasseliste. Hun var Lilly her og nå. Hun var denne hånden. Hun var denne kroppen. Og hun kunne gjøre hva hun ville. Hun kunne bli liggende, eller hun kunne bruke hånden til å dra av seg dynen, støtte seg mot madrassen og reise seg. Det var hennes valg.
Påskrift februar: tredje episode av NRK-programmet Innafor har nettopp prestasjonsdop som tema!
Dødens læregutt av Terry Pratchett er en bok i kjent Skiveverden-modus, her om gutten Mort, som ikke duger til noe særlig, men blir plukket opp av Mannen med ljåen og får opplæring i kunsten å hente folk over til "den andre siden" når deres tid kommer. Hvis de vil. Og hvis han ikke selv har interesse av å holde dem i live. Hvilket kan skape problemer i både tid og rom!
Fakta og dokumentar
Åsne Seierstad. Kagge forlag/ Sturlason
To søstre av Åsne Seierstad var sterk lesning. Jeg lånte boka på Lyngdal bibliotek og tror den sirkulerte litt i familien før den ble levert inn. Seierstad forteller som vanlig engasjerende om enkeltpersoner i ekstreme situasjoner - denne gangen norskfødte, muslimske jenter som ble radikalisert og reiste til IS i Syria. Hovedpersonene er to søstre fra Bærum, og faren deres, som prøver å få dem hjem igjen - dels med hjelp av hvite løgner om kidnapping overfor politi og media.
Boka forteller også om andre personer rundt disse jentene, venninner og kjærester og bekjente, som gikk ulike veier. Noen kom seg ut av det radikale før det var for sent. Andre gikk inn i det med hele seg.
Det som ga meg mest frysninger var beskrivelsen av en av forfatterne fra Utilslørt: Muslimske råtekster, som jeg blogget om i 2014. Etter at boka ble utgitt - og etter en skoleturne med forsvar for bruk av heldekkende plagg - ble hun den mest ekstreme av de norske jentene som reiste til Syria.
Å sette verden i brann av Bjørn Stærk var veldig interessant. Undertittelen er "en ateist skriver om Jesus", og boka er såpass kristen-intern at jeg nok vil skrive mer om den på den andre bloggen min. (Det kunne vært interessant å vite om noen helt uten erfaring med kristendom har prøvd å lese den.)
Uansett - den tar blant annet for seg aspekter ved fortellingene om Jesus som kan være aktuelle i dag. Stærk setter søkelys på hvordan fortellingene har endret seg, og hvordan kirken(e) som fortalte dem har endret seg. Og han stiller såvidt spørsmålet: hva har ateister som ikke kristne har, annet enn en mangel på gudstro? Hvilke flotte og magiske ting kan vi stille opp med?
Boka ble antatt av Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa, så du skal kunne få tak i den på et folkebibliotek nær deg.
Grafiske romaner
Tegneserieversjonen av Small Gods (Terry Pratchett) er ført i pennen av Ray Friesen. Tegneren har en barnslig strek, illustrasjonene er fargerike, og boka er en flott og passe enkel utgave av romanen som jeg blogget om her.
Da jeg reddet verden av Lene Ask er ei kortere tegneseriebok i tverrformat; ei selvbiografisk historie om den norske illustratøren som reiser til Afrika for å dokumentere bistandsprosjekt. På reisen funderer hun over mange ting: hva godt gjør bistand, hva kan vi egentlig gjøre for de som opplever fattigdom og overgrep, og hva godt kan kunst gjøre? Vi får også glimt fra tegnerens barndom som kristen.
Ungdomsbøker
Linn T. Sunne er ekspert på korte, ganske lettleste ungdomsbøker som har mye innhold og er levende fortalt. Lett lykkelig er ikke noe unntak. Her møter vi ei tenåringsjente som ganske ufrivillig blir med mora på sommerferie i Valdres. Hva skal de der? Det lurer hun på helt til hun møter den store kjærligheten på nærbutikken. Jeg syns nok bygdesamfunnet ble beskrevet litt parodisk, selv om jeg har skjønt at hemmeligheter og fiendskap også - selvfølgelig - fins på bygda.
Med på leken av Kristin og Pia von Hirsch var boka som passet veldig godt inn i fjorårets voldtektsdebatt (etter "Hemsedalssaken"). Forfatterne - mor og datter - ville opprinnelig skrive en fagbok, men det ble en roman, visstnok av hensyn til målgruppa ungdom (men lang ble den, 400 sider). Inni fortellinga om Amalie (18), som blir festvoldtatt og ikke trodd av politiet, behandler von Hirsch mange aspekter ved voldtekt og hva det gjør med enkeltpersoner - også de rundt offeret - og samfunnet. Fins det trekk ved det norske samfunnet og kulturen som kan gjøre sjansen for voldtekt større? Hva med rettssystemet og kravene til bevis i slike saker?
Fortellinga er personlig, rå og nær. Den er skrevet i førsteperson i dagboksformat; en får vite Amalies tanker om det som har skjedd og skjer, men også samtaler med andre og referater fra relevante tekster hun har lest. På det mest spennende er Med på leken som en thriller - for noe snur i Amalies hode når hun ikke blir trodd, hun tar hevn.
Den som leter etter antimannlige frontalangrep i boka vil ikke finne det; den balanserer godt. Vi leser om menn som oppfører seg dårlig, men også om de som står fram og sammen med Amalie. Og så om ei gammel nabodame som har mer kraft i seg enn en skulle tro!
Blodskraft av Lise Forfang Grimnes er andre bok om den kvarte huldera Minja, fortsettelsen på Kaoshjerte og urban fantasy med røtter i både norsk og utenlandsk folketro. Her opplever Minja flere eventyr og avsløringer om hvem hun er. Jacob, bestevennen, trekker seg unna, mens tanta hans viser en sterk interesse.
For min del ble Blodskraft dessverre en delt opplevelse. Jeg likte starten, men etter hvert skortet det på tålmodet mitt; jeg syntes teksten manglet noe på realismen og det (trass i sjangeren) nøkterne. Jeg følte også at Minja oppførte seg for barnslig for sin alder (16). Hun er impulsiv som person, men likevel... Det kommer en bok til, kanskje jeg tar sjansen på å gi serien en ny sjanse da.
Som ild av Sara Lövestam forteller om sommerforelskelsen mellom to jenter som kommer fra helt ulike samfunnslag. Hva er verst, å forelske seg i samme kjønn, eller på tvers av sosial status? Fin bok.
Kvartinger av Harald Rosenløw Eeg fikk jeg mitt første møte med på Barnebokfestivalen i september i fjor; forfatteren leste fra boka. Som vanlig hos Eeg er det intenst og smått surrealistisk, men det var ganske lett å følge handlingen. Jeg fikk assosiasjoner til Mørket kommer innenfra (Tronstad), siden vi også her er i en storby som ligner på Oslo (coveret sladrer!) og et (her miljømessig) sykt framtidssamfunn hvor tilliten mellom folk er sparsom. Det sprø innslaget er rydde-kloner i røde dresser; ganske snart blir det klart at de har samme ansikt som hovedpersonen, og han må finne ut hvorfor.
Offeret av Torbjørg Igland og Amund Hestsveen var slutten på den dystopiske Beta-serien. Plottet er såpass innholdsrikt at jeg måtte lese Øyapå nytt først; slutten starter nemlig in medias res. (Det anbefales å lese hele serien i ett.) Fortellinga er i flere tidslag og hopper fram og tilbake mellom personer og steder, så det krever sin leser å holde oversikt. En viktig avsløring mot slutten stusset jeg veldig over. Når det er sagt: det er fremdeles driv i serien, det er spenning, og jeg møter igjen personer jeg har blitt engasjert i, unge mennesker som kjemper for en sak og gjør alt for å være lojale - eller fri.
Jeg liker Lines verden-serien av Anneli Klepp veldig godt, og den fjerde boka, Gutte-spetakkel, skuffer ikke! Line har fått en ny gutt i klassen, hva skal hun med det da? Guttene som er der gjør allerede mye utav seg, nemlig. Og hva skal hun gjøre når hun tilfeldigvis slipper en nyhet om en ikke-eksisterende bror blant klassekameratene? Finne en, selvfølgelig.
Balthasar Bruns detektivbyrå: Mysteriet med den forsvunne katten er debuten til I. V. Steinman. Ei ekte detektivhistorie! Spennende. Morsomme typer. Tegningene var ikke helt min stil. Men her skal forfatteren få presentere boka si selv!
Best i 2016? Small Gods troner høyt blant tegneseriene. Gutten som ble julenissen, som barnebok. Ellers kan både To søstre og Å sette verden i brann komme på fagboklista, og Med på leken bli med på leken blant ungdomsbøkene.
Hva skjer i januar?
Jeg har fortsatt å lese Pratchett; jeg er i gang med første boka om den slagferdige småheksa Tiffany Aching (de tre første bøkene leste jeg på norsk for noen år siden). Ellers venter jeg spent på noen tegneserieromaner jeg har bestilt på nett. Mandag hadde vi bokprat for voksne på biblioteket, og da anbefalte jeg Tepper av Craig Thompson, som jeg kjøpte selv og forelsket meg i, men ikke har fått skrevet om noe her på bloggen.
Jeg holder på med ett av flere blogginnlegg som skal oppsummere fjorårets lesing; de munner forhåpentligvis ut i en ny Best i-video.
2017 er ellers jubileumsåret for Lesehesten fra Sørlandet (ti år). Jeg kan ikke love noen heidundranes feiring, men det kunne vært interessant å gjøre noe ekstra. Kom gjerne med tips og ønsker!
Jeg har i 2016 gått mye og kikket irritert/ skamfullt bort på ventepåblogginnlegg-hylla. Oppsummeringsinnlegg er forsåvidt trivelig, men de blir også lett veldig store i hodet mitt (og av og til lange i praksis), og ligger over meg som en byrde ut i neste måned, som nå. Ett av de uformelle målene for 2017 må bli å finne på ting
som kan gjøre bokblogginga mer lystbetont! For eksempel mer humor. Flere innlegg i diktform? Noen sprø bilder?
Jeg har også en intensjon om å kunne skrive mer om filmer og tv-serier jeg har sett. De er en annen måte å fortelle fortellinger på.
I dag tidlig rydda jeg ut jula fra leiligheta mi. Det kjentes helt ok.
Selve juleferien tilbrakte jeg sørpå, men det merkes at vinteren og kveldsmørket fremdeles er her, så det er godt å utvide pyntetida en smule der jeg bor til vanlig. Tenne lys kan en jo gjøre hele året.
Jeg merker at jeg som voksen har et annet forhold til jula enn da jeg var barn. Tradisjoner er mindre viktig, jeg tar det hele mindre høytidelig. (Jeg kan til og med klare meg med utdrag av "Tre nøtter til Askepott". Og så kjenningsmelodien, da...)
Og da kan det jo være ok å lese julebøker en aldri før har lest?
Julemysteriet (1992) av Jostein Gaarder, for eksempel. Denne tok jeg tak i på jobben før jul, litt skamfull fordi jeg ikke hadde lest denne klassikeren enda.
Hadde jeg gått glipp av noe viktig? Nei. Det syns jeg ikke. Adventsfortellinga var helt klart ment å leses i små stykker, men selv med hensyn til det er boka veldig langsom, dvelende, repeterende. Og rar. Med et gammeldags språk (bortsett fra hos engelen Umulius, som er et kjærkomment avbrekk). Og en historie som går bakover og sørover i tid og rom på en måte som kunne vært interessant, hvis den hadde vært skrevet mer spennende. Der kom sau nummer to! Og hyrde nummer tre! Og så litt historisk kunnskap innbakt i teksten. Og mamma og pappa er like spente som hovedpersonen når ei ny luke skal åpnes. Det er koselig. Men kanskje litt for koselig?
Med fare for å såre noen som elsker Julemysteriet: ikke min kopp te.
Victor Gollanz, 1996
(ett år før J.K. Rowling
ga ut boka om Hogwarts!)
Da var toglesinga sørover bedre: Hogfather av Terry Pratchett, bok 20 i serien om Discworld (Skiveverdenen).
AND NOW THERE REMAINS ONLY ONE FINAL QUESTION, he said. He raised his hands, and seemed to grow. Light flared in his eye sockets. When he spoke next, avalanches fell in the mountains. HAVE YOU BEEN NAUGHTY OR NICE? HO HO HO. Susan heared the wails die away.
Pratchetts bok var bra! Men en smule forvirrende, fordi:
1) det er mange navn å holde styr på som til forveksling ligner hverandre
2) boka er på engelsk, og det skaper et ekstra språklig lag som en "ikke innfødt" leser må vrenge seg igjennom.
3) plottet er intrikat; med mange aktører som handler samtidig (i hver sine kapitler parallelt) med ulike motiver og ulike roller i handlinga. For å være 100% ærlig hendte det at jeg ikke ante hva som skjedde, særlig mot slutten...
Og noen av morsomhetene lurer jeg på om kanskje går hus forbi en nordmann (Jeg fant ei egen side med "annotations", altså liste over kulturelle referanser i boka.). Likevel var dette en mer passende leseopplevelse for meg. Pratchett byr på noe materialismekritikk (hvis jeg leser ham riktig) og noen finurligheter rundt guder og andre vesener som blir til når en tror på dem (jamfør Small Gods), men først og fremst er det en hyllest til fantasien og magien.
Hogfather, som er julenissen i Discworld og rir med fire hanngriser, glimter med sitt fravær i verden rundt vinterfest-tider. Det vil si, ikke så mange vet om det enda. Noen begynner å ane uråd når en høy og benete skapning dukker opp på kjøpesenteret i røde klær og sier HO! HO! HO!
Alle som kjenner litt til Skiveverdenen, skjønner at skapningen er Døden; det er altså han som må vikariere. Noen har nemlig bortført Hogfather, eller gjort det slik at han på en magisk måte ikke lever. Dødens barnebarn Susan må finne ut hva som har skjedd og få Hogfather tilbake. Susan er en skikkelig tøffing og vår soleklare helt; hun minner meg om Tiffany Aching (norsk: Petronella Pine), som er hovedperson i Pratchetts barnebøker.
Sammen med seg har Døden en liten assistent, Albert, som skjønner bedre enn Døden hva som skal til for at det hyggelige og joviale julenisseimaget skal virke ekte.
Ellers fant jeg personer å falle for (den søte jenta som prøver å bli søtere ved lesping, samt The Grim Squeaker/ rotte-Døden) og grøsse over (skurken Teatime) i tillegg til mange, mange som - dessverre - ble en del av et stort, uformelig persongalleri for meg. Jeg regner med at jeg ville merket meg mer med dem hvis jeg hadde lest hele serien (på engelsk), siden Pratchett stadig refererer mellom bøkene sine og bruker karakterer om igjen.
Kanskje det blir neste prosjekt? Når jeg får et ekstra lese-liv?
Ellers leste jeg Gutten som ble julenissen av Matt Haig. Historia om finske Nikolas, som legger ut på en lang reise for å finne nissene, men først og fremst sin egen far, som dro på eventyr uten ham. Vel framme i nisseland - sammen med et reinsdyr, selvfølgelig - møter han rent uvennskap fra nissene. En viss gruppe mennesker har brutt tilliten mellom de to rasene ved å røve en liten nisseunge. Nikolas må rydde opp i rotet...når han først har kommet seg fri fra fengselet.
Plottet og tonen i boka minner litt om David
Walliams, som skriver nye barnebøker i Roald Dahls ånd (Demontannlegen skrev jeg om her.). Oppskriften er
1 kopp spenning
1 kopp humor
1 kopp fantasi
1 kopp forferdelige/ triste leveforhold for hovedpersonen.
Så litt sentimentalt, men likevel: magi, glede, allmennmenneskelig moral: litt som i Snøfall, at en skal kunne
leke og være vennlige med hverandre - og skape fred, selvfølgelig.
