Helten i seg

Samlaget, 2016

 - Kva er eigentleg greia med tøflar, sa Magnus då dei nærma seg inngangsdøra.
- Greia er at vi liker å ha tøflar på oss, sa Alvar og såg bort på Jens. Jens kika ned på skoa sine. Alvar syntest det var kjipt at Jens hadde teke på seg ekte sko. Det var så ulikt han. - Det er veldig praktisk når ein skal besøke kvarandre, for då er ein varm på beina heile tida, sa Alvar.
- Har du ikkje vanlege sko?
- Klart vi har sko, sa Alvar. - Men dei brukar vanlegvis å gje oss gnagsår, sa Alvar og såg på Jens.

Eg har lese Jakta på firkløveren av Christian Wiik Gjerde.
Eg heldt på å gje opp etter dei fyrste kapitla.

Her har du det typiske eksemplet, tenkte eg. Eksemplet på ei nynorsk bok som fortel nostalgisk om livet i bygda (her: øya), om vaflar og traktorar, eller her: trehytter og saft i "høghæla glas". Høghæla glas! For eit påfunn! Og ei krambu-dame med lilla permanent... og to gutar som leikar med ord og liksom-mysterier og hemmelege klubbar. Så utruleg lite moderne. Ikkje berre det, dei har ein grine-klubb. Så utruleg lite maskulint. Eg la boka vekk og himla med augo.

Og det er Alvar sitt påfunn. Ja, i det store og det heile er det Alvar eg har problem med. Han er den som finn på alt dette rare, barnslege styret. Går i tøflar ute. Er alltid snørrete. Sankar insekt og dansar regndans i pledd og støvlar (han les indianerbøker). Jens er på si side - eigentleg - ein heilt gjennomsnittleg tiåring med normale, moderne gutteinteresser som fotball. Alvar er redd for fotball, han dreg dermed Jens med seg på dei andre tinga. Det ser ut til at Jens likar det, men når den kule byguten flyttar inn i nabohuset, grip han sjansen til å få ein meir tøff kamerat. Han sluttar å gi Alvar "naudhjelp" kvar morgon når mor til Alvar tvinger han til å øve på fela si. Han blir flau når Alvar finn på nye sprø ting dei skal gjere. Han ler av han, ikkje med han. Kastar han ut av trehytta etter at Alvar har rasert den i fortviling. Og Alvar mistar kameraten sin.

Ja, er det rart eller, når Alvar er så rar? Og ikkje berre det, men han er stolt av dei tinga som gjer han rar. Som gjer han.... annleis. Han kan visst ikkje reglane for det å vere vanleg, kle seg vanleg, snakke vanleg, og aller minst for det å vere "kul". (Ein analytisk vaksen lesar vil kanskje spørje seg: har han ei diagnose?) Sett han i bås. Sånn. Der sit han fint, og treng ikkje plage oss.

Eg er redd for at det ville ha vore veldig lett å mobbe Alvar (og det skjer). Å gje opp å forstå han, langt mindre like han. Å bli litt skremt av det at han er så annleis. Å ikkje sjå det fine med han. At han faktisk er seg sjølv fullt og heilt, stolt av seg sjølv, og at han også bryr seg om andre. At han vil vere ein helt, ein som gjer modige ting.

Så er det nettopp Alvar synsvinkelen i boka ligg hos. Det er risikabelt. Må det vere ein "Alvar" som les boka for å kunne identifisere seg med han? Forfattaren brukar lang tid til å bygge opp hovudpersonen si verd og hans måte å tenke på. (Kanskje for mykje, før handlinga riktig kjem i gang?)

Denne guten likar seg best med "gamlingar", det er dei han passar saman med. Han har vokse opp med det som er frå fortida, og trivst med det.
Det var litt slik med meg ein gong også. Men eg følte meg annleis enn andre barn. Det var heilt naturleg i starten, men blei mindre greitt etter kvart som tida gjekk.
(Var det det som skapte denne intense irritasjonen i denne lesaren då eg starta å lese?
Har eg slutta å vere stolt av å skilje meg ut? Blitt meir redd for å dumme meg ut?
Er det slik det er å bli vaksen?)

Men så heldt eg fram med å lese. Det er mange sider, meir enn tre hundre. Alvar sneik liksom inn i hovudet mitt, og eg måtte finne ut koss det gjekk. Ikkje berre med han og Jens (og Magnus), men med det gamle kjærasteparet Gulla og Petter.

Jakta på firkløveren er koseleg. Det er litt "gamle dagar". Sjølv dei mest moderne innslaga gir assosiasjonar til sekstitalet. Kanskje, kanskje passar boka betre som lesing for vaksne som har vore barn, enn for barn i dag. Men det er samstundes veldig fint skrive om vennskap og om det å vere ærleg om kven ein er og vil vere. Og finne helten i seg, sjølv om ein då også risikerer å miste ansikt, drite seg ut.

Eg veit ikkje om dette blei ei anbefaling. Berre at det var tankar som måtte ned på tastaturet.
(Og anbefaling synst eg at forfattaren gjer veldig bra sjølv!)

Baksjå og framsjå: mars

Utsikt fra Clarion Hotel "The Edge" i Tromsø

Mars skal oppsummeres, i punkter:

• en tur langt nord i jobbsammenheng, med tid til lesing på flyturer og en svipp innom gamle trakter (jeg ble født i Nordens Paris). Fint vær etter hvert, mye fint folk! Fikk sett Polarinstituttets bibliotek og, selvfølgelig, Tromsø bibliotek.
• ålingspåske med blant annet innspilling av en musikalsk video; del av et virtuelt kor-prosjekt! (Her kan du lese om Virtual Choir-prosjektet fra 2014. A propos musikk, måneden før fikk jeg med meg min første nettkonsert, med The Real Group og Rajaton (LEVELELEVEN); en flott opplevelse!)
• barnehagedag på jobb med høytlesing for 4- og 5-åringer i en ekte lesehule som til vanlig er yogarom
• farvel til bilen Billy i en litt dramatisk hendelse (slapp heldigvis med skrekken selv. Nytt prosjekt: ny bil.) 
• hele tre bokkjøp, en noe uvanlig hendelse for en lesehest som frekventerer biblioteket hver dag... 

Jeg blogget om to krimbøker i påsken (to til ble blogget om senere) og en islandsk smakebit. 

Jeg leste i alt 22 bøker i mars, det vil si 60 bøker de tre første månedene i 2016. Her er noen ord om et utvalg av dem som ikke fikk et eget innlegg.

Fakta/dokumentar

Først: Hjemmestedet av Birgitte Lange. Kjøpt på Eldorado i Oslo for et gavekort, etter mye grublerier og intense forberedelser på nett med notering av ønsker, og jeg ble ikke skuffet. Forfatteren fletter personlige (egne og andres) historier og fakta om hva som gjør et hjem til et hjem, hvordan en finner hjem i seg selv og eventuelt i andre mennesker, og hvordan det kan føles å være hjemløs i konkret og overført betydning.

Egne innlegg burde Jesussoldaten av Tonje Egedius og Anders Torp og Vi som ikke kommer til himmelen av Håkon og Tor Edvin Dahl få. Disse vil jeg sannsynligvis skrive om på den andre bloggen min etter hvert. Kanskje du har sett debatten rundt barns rettigheter i religiøse miljøer i Debatten på NRK, her.

Tegneserie

Vantina (side 81 i boka)

Veslemøy-stripene til Vantina har vært publisert på nett siden 2008, og nå har de kommet i bokform. Veslemøy er en engasjert - eller kanskje mer frustrert - figur som har mange ting å gruble og peke på, særlig når det gjelder måten vi mennesker behandler hverandre på. Her er det bredsider mot materialisme, overforbruk av sosiale medier, overfladiskhet og rigide systemer. Boka ble anmeldt på Serienett, jeg er enig i at mange av stripene kan ligne på Nemis "visdomsord". Det er mye bra, men det står flere striper på hver side, og 1) det tok litt tid å skjønne at det ikke er en sammenheng mellom dem, 2) det blir mye visdom på en gang. Bør ikke leses fra perm til perm. 

En ting som fikk meg til å stoppe opp, var Veslemøys radikale forsvar for borgerlønn - altså at borgere av et land får en slags grunnlønn uten hensyn til hva de produserer eller bidrar med til fellesskapet. Det slo meg da: hvor mange tjener vel ikke penger i dag på produkter som vi egentlig ikke har bruk for og som heller skader oss? Bør disse egentlig bli rikere?

Cappelen Damm, 2015

Ungdomsbøker

Jeg hadde gleden av å bli kjent med Megzilla av Gro Dahle (illustrert av Kaja Dahle Nyhus). Her har vi rett og slett ei tegnet og poetisk framstilling av hvordan det kan føles å være fremmed i sin egen pubertetskropp, å oppleve at foreldrene ikke forstår og heller invaderer, men å etter hvert finne seg selv mer og også Den første (erotiske og romantiske) kjærligheten. Utrolig flott! 

Ellers leste jeg Byen bak murene av Ryan Graudin, ei spenningsbok som gav meg dystopifornemmelser, men som viste seg å være... ja. Intens og gripende historie om tre ungdommer som er fanget i hver sin vanskelige tilværelse og etter hvert samarbeider om å bli fri. 
Så lenge himmelen er over jorda av Levi Henriksen leste jeg som ebok. Her møter vi en ung gutt med en "bucket list" (fins det et godt norsk ord?): dette vil jeg ha gjort før jeg dør. For døden venter rett rundt svingen. Jeg fikk sterke assosiasjoner til en viss amerikaner både når det gjelder tematikk ("Faen ta skjebnen") og skrivestil, men alt av Henriksen står uansett bra på egne ben. (Les gjerne Tines bokblogginnlegg her!)

Jeg og Earl og jenta som dør av Jesse Andrews har nettopp blitt filma, i Hollywood. Jeg visste det da jeg begynte å lese boka.... men teksten er veldig lite optimistisk. Den forbereder deg på en mørk slutt og ingen rosenrøde passasjer underveis. Passer den da i Hollywood, tenkte jeg? Og så glemte jeg det spørsmålet og bare levde meg inn i handlinga, hvor hovedpersonen Greg blir motvillig venn med ei kreftsyk jente sammen med kameraten Earl - og prøver uten hell å lage en film som en siste gave til henne. Det er tøft. Realistisk. Rått. Ikke romantisk og ytterst lite sentimentalt.
Og så ser jeg dessverre traileren til filmen etterpå, og ja: det er store sjanser for at Hollywood ødelegger dette.
Men opplevelsen av boka, den er min.

Barnebøker

Jeg leste følegodtboka Maja Mill – drømmer, venn og tyv av Bjørn Olav Hammerstad (hva skjer når Maja blir mistenkt for tyveri av rektor Greftegreffs skatt?), den sprø De ville tvillingene av Jozua Douglas (hva skjer når pappa får i seg et magisk hundepulver?), Forfulgt og Oppgjøret av Arne Norlin og Andreas Palmaer (bok to og tre i serien om to venner/kjærester som heier på ulike fotballag) og den elleville Frank Einstein og antimateriemotoren av Jon Scieszka.

Gyldendal, 2016

Og endelig fikk jeg tak i den etterlengtede fortsettelsen på historien om Alicia og Andreas, nemlig Han & dem av Katarina von Bredow. Interessant at det er tøffingen Kevin som er hovedperson i denne tredje boka! Han som liker å klatre i trær når det blir for vanskelig å tenke, men som strever med å komme ned igjen. Han som er hemmelig forelsket i Alicia, ikke skjønner hva hun skal med taperen Andreas, og syns hun bør få høre nettopp det fra ham. Og som blir mistenkt for å ha kjørt på en gammel mann med mopeden han fikk av faren. Jeg både liker og ikke liker Kevin, og det er nok også meningen.

Best i 2016?

• Megzilla, som ungdomsbok eller kanskje grafisk roman?
• Fagbøkene er vanskelige å velge mellom, kan gjerne føre alle opp på lista! 
• Selv om jeg elsker Bredows serie, venter jeg enda på den barneboka som skal få meg til å tenke "wow".

Hva skjer i april?

Jeg har fått være på forlagsmøte for første gang på lang tid, og ble inspirert til å lese noen av bøkene fra Aschehoug. Fikk leseeksemplar av ei grøssete spenningsbok som falt i smak. Noterte ellers "Metro 2033", som blir med meg hjem fra jobb i dag. Ellers har jeg flere prosjekter på gang; fikk lyst til å finne ut mer om Øst-Europa. (Fordi jeg skal til Polen om vel en uke?) Leser nye barne- og ungdomsbøker. Venter på bestilt kursbok i sangteknikk. Mange prosjekter. Muligens litt for mange.

Uansett,

god lesemåned!   

Krim i påsken, del 2

Det første innlegget om påskekrim finner du her.

Pantagruel, 2014

1. Evangeliet ifølge Pilatus av Eric-Emmanuel Schmitt.

Denne boka har samme tematikk som den aktuelle påskefilmen Risen (trailer på Filmweb), hvor en romer etterforsker ryktene om at Jesus stod opp fra de døde. Forskjellen er at hovedpersonen her - i del 2 - er selveste Pontius Pilatus. Han prøver å finne logiske forklaringer på hvor liket har forsvunnet hen. Eller var det egentlig et lik? Jakten på sannheten fører ham etter hvert til Galilea.
Men før Pilatus' historie møter vi faktisk Yeshua (Jesus), som sitter i Getsemanehagen og venter på å bli tatt og ført bort for å dø. Han tenker tilbake på livet sitt, på barndommen og hvordan det var å vokse opp og bli litt annerledes. Å oppdage at det er viktigere å vise andre kjærlighet og barmhjertighet enn å oppleve det selv. Å finne Guds stemme i seg selv. Å bli "avslørt" som den nye Messias og streve med et rykte som mirakelmann, når det han ønsker er å få ut et budskap.
Veldig interessant vri på påskefortellingen. Anbefales, særlig for lesere som kjenner bibelfortellingen!  



2. Løgnen av C.L. Taylor.

Pantagruel, 2016

Dette er en psykologisk thriller med handling fra England og Tibet. Hovedpersonen Jane jobber i en dyrebutikk, hvor hun trives godt. En dag får hun et brev i hånden der det står: "Jeg vet at det egentlige navnet ditt ikke er Jane Hughes." Snart kommer det også en ny praktikant inn i butikken som virker veldig nysgjerrig på Janes fortid. Og Jane begynner å mimre fem år tilbake til livet som  Emma og den skjebnesvangre reisen til Tibet sammen med tre mer eller mindre nære venninner.

Det viser seg snart at de har havnet i en sekt de ikke kan unnslippe fra, og det skjer dramatiske ting. Det verste er måten venninnene blir manipulert og satt opp mot hverandre på av de karismatiske sektmedlemmene. Hvem kan de stole på, og fins det noen måte å unnslippe på?

Jeg ble til tider oppslukt i handlinga. Men flere av personene var lite troverdige (særlig et par av venninnene, som "plutselig" framstår som bitcher), hele sektmiljøet blir veldig spekulativt (selv om jeg ikke tviler på at slike kan finnes), og selve overraskelsen - hvem som overvåker Jane/ Emma - ser jeg ikke det overraskende i. (Det tar nemlig lang tid før denne personen blir framstilt som en "lite aktuell" stalkerkandidat.) Til å være en person som lever i skjul med ny identitet er hun også for lite vâr for snusing i egne eiendeler. Thrilleren kunne helt klart vært bedre oppbygd. Har andre lest den, og har innspill?