fredag 17. april 2015

Dager med blå himmel

Schibsted, 2015

Jeg rekker henne en stein, og hun står med håndflaten opp, som om hun ikke vet hva hun skal gjøre. Jeg tar steinen fra henne og kyler den mot veggen, så rekker jeg henne en til. Nå kyler hun den mot veggen og roper og tramper, og hun ser ut som en sinnsforvirret person. Vi springer opp og ned på bredden og stormer rundt og knuser ting, og så snur hun seg mot meg, helt plutselig, og sier: "Hva er vi, egentlig? Hva er det egentlig som foregår mellom oss?"
Og i det øyeblikket greier jeg ikke å holde igjen, selv om hun er rasende, selv om hun kanskje hater meg akkurat nå.

Dette var boka jeg leste på toget tilbake til Ål: ungdomsromanen Dager med blå himmel av Jennifer Niven. Jeg hadde bare noen få sider igjen da jeg måtte gå av.
Jeg stresset ikke med å lese den ferdig, det gjorde jeg senere samme kveld. Jeg vet ikke hva det egentlig sier om boka. Jeg tror det kommer av at jeg skjønte hva som kom til å skje til slutt og dermed trengte å utsette det litt.

Tankene mine i etterkant var et eneste stort "hva hvis?" Hva hvis hun hadde...
Og så var jeg glad for at hovedpersonen Violet ikke hørte tankene mine. For hun hadde de samme tankene selv, helt sikkert. Men fikk en slags fred, tror jeg. Det virker slik.

Jeg har allerede sagt litt for mye om slutten, tror jeg. Men det gjør også blurben på framsida av boka.

Eller trenger en å vite om Temaet for å bli interessert? Er det de som har tenkt mye på det som vil få trøst av boka?

Jeg har uansett lyst til å bare kalle det en kjærlighetshistorie. En god en, en sånn som du kanskje liker.
Violet og Finch møter hverandre en dag i klokketårnet seks meter over skolegården, begge har på hver sin kant vurdert å hoppe utfor. Han er klovnete og fandenivolsk, hun livredd. Men Finch overtaler henne til å la være, og de hjelper hverandre inn på trygt territorium. Finch legger til rette for et rykte om at det var hun som reddet ham, og hun sier ikke noe for å oppklare misforståelsen.

Violet går med digre briller som hun bærer som et minne etter sin mer tøffe storesøster, som døde i en bilulykke de begge var i. Det er noen måneder siden nå, men hun strever med å bearbeide sorgen. Violet er ganske streit, populær og vakker. Finch har et liv med lange perioder der han bare sover og andre perioder med søvnløshet, rastløshet og tomhet. (Etter hvert får vi en mulig, tragisk forklaring på dette.) Han går for å være en raring, skifter utseende ofte og har null problemer med å lyve om ting som ikke er veldig viktig.
Begge to går til psykolog. Og de forteller historien sin til oss, vekselsvis. I starten teller Violet ned til skoleslutt; Finch teller hvor mange dager han har vært våken. Etter hvert tilpasser de tellingen til hverandre og det de opplever sammen.

Violet og Finch er ganske forskjellige, egentlig. I sosial status, i livshistorie og familiebakgrunn. Men de finner hverandre. Først bare som oppgavepartnere - i bil, når Violet får overvunnet bilskrekken - på leting etter viktige steder i Indiana, etter hvert som fortrolige. Og så noe mer.

Det er fint. Forholdet som blir beskrevet er så intenst og nært, som om de er sjelevenner.
Men så.

Papirbyer av John Green. Jeg må bare tenke på den. Men Nivens historie er så mye mer også, og så annerledes likevel.

Ingen kommentarer: