Dager med blå himmel

Schibsted, 2015

Jeg rekker henne en stein, og hun står med håndflaten opp, som om hun ikke vet hva hun skal gjøre. Jeg tar steinen fra henne og kyler den mot veggen, så rekker jeg henne en til. Nå kyler hun den mot veggen og roper og tramper, og hun ser ut som en sinnsforvirret person. Vi springer opp og ned på bredden og stormer rundt og knuser ting, og så snur hun seg mot meg, helt plutselig, og sier: "Hva er vi, egentlig? Hva er det egentlig som foregår mellom oss?"
Og i det øyeblikket greier jeg ikke å holde igjen, selv om hun er rasende, selv om hun kanskje hater meg akkurat nå.

Dette var boka jeg leste på toget tilbake til Ål: ungdomsromanen Dager med blå himmel av Jennifer Niven. Jeg hadde bare noen få sider igjen da jeg måtte gå av.
Jeg stresset ikke med å lese den ferdig, det gjorde jeg senere samme kveld. Jeg vet ikke hva det egentlig sier om boka. Jeg tror det kommer av at jeg skjønte hva som kom til å skje til slutt og dermed trengte å utsette det litt.

Tankene mine i etterkant var et eneste stort "hva hvis?" Hva hvis hun hadde...
Og så var jeg glad for at hovedpersonen Violet ikke hørte tankene mine. For hun hadde de samme tankene selv, helt sikkert. Men fikk en slags fred, tror jeg. Det virker slik.

Jeg har allerede sagt litt for mye om slutten, tror jeg. Men det gjør også blurben på framsida av boka.

Eller trenger en å vite om Temaet for å bli interessert? Er det de som har tenkt mye på det som vil få trøst av boka?

Jeg har uansett lyst til å bare kalle det en kjærlighetshistorie. En god en, en sånn som du kanskje liker.
Violet og Finch møter hverandre en dag i klokketårnet seks meter over skolegården, begge har på hver sin kant vurdert å hoppe utfor. Han er klovnete og fandenivolsk, hun livredd. Men Finch overtaler henne til å la være, og de hjelper hverandre inn på trygt territorium. Finch legger til rette for et rykte om at det var hun som reddet ham, og hun sier ikke noe for å oppklare misforståelsen.

Violet går med digre briller som hun bærer som et minne etter sin mer tøffe storesøster, som døde i en bilulykke de begge var i. Det er noen måneder siden nå, men hun strever med å bearbeide sorgen. Violet er ganske streit, populær og vakker. Finch har et liv med lange perioder der han bare sover og andre perioder med søvnløshet, rastløshet og tomhet. (Etter hvert får vi en mulig, tragisk forklaring på dette.) Han går for å være en raring, skifter utseende ofte og har null problemer med å lyve om ting som ikke er veldig viktig.
Begge to går til psykolog. Og de forteller historien sin til oss, vekselsvis. I starten teller Violet ned til skoleslutt; Finch teller hvor mange dager han har vært våken. Etter hvert tilpasser de tellingen til hverandre og det de opplever sammen.

Violet og Finch er ganske forskjellige, egentlig. I sosial status, i livshistorie og familiebakgrunn. Men de finner hverandre. Først bare som oppgavepartnere - i bil, når Violet får overvunnet bilskrekken - på leting etter viktige steder i Indiana, etter hvert som fortrolige. Og så noe mer.

Det er fint. Forholdet som blir beskrevet er så intenst og nært, som om de er sjelevenner.
Men så.

Papirbyer av John Green. Jeg må bare tenke på den. Men Nivens historie er så mye mer også, og så annerledes likevel.

Baksjå og framsjå: mars

Bortkomne lånte bøker, funnet igjen og blir påskebøker.

Jeg har vært på Sørlandet og feiret starten på den "skikkelige" våren, og er glad for at sykkelen kan brukes daglig. Det kunne den ikke i februar! Eller mars, som nå skal oppsummeres i blogglandia.
 
Mars var måneden da jeg skiftet adresse til bloggen (og de interne lenkene er fremdeles råtne), og ellers ble det to bok-innlegg, ett om barnelitteraturens svar på Gossip Girl og ett om menneskelige dyr. Det var en god lesemåned, jeg leste 19 bøker i alt. Her er bøkene som fortjener noen ord til:

• Slåttekar i himmelen av Edvard Hoem. Historisk roman med utgangspunkt i en virkelig mann, nemlig Hoems egen oldefar, kalt Nesje. Jeg fikk tilfeldigvis høre forfatteren på bokbad etter at jeg hadde lest boka, og han fortalte om hvordan han hadde diktet fritt rundt faktiske hendelser. Det var ikke så viktig at det var slik det egentlig hadde skjedd, at det var akkurat det personene hadde sagt og gjort, selv om mange av leserne, meg inkludert, ønsker å tro det. Blir det en god historie? Kunne det faktisk skjedd slik? Ja, da skriver Hoem det slik. Og historien om slåttekaren som prøver å holde på husmannsplassen sin for kommende slekter, men gradvis mister kontakten med barna, er virkelig verd å lese. Flere av bipersonene er vel så spennende, særlig likte jeg Gjertine, som i alt hun gjør våger å være seg selv. Hvordan gikk det egentlig med henne i Amerika, lurer jeg på? I virkeligheten? 

   

Oktober, 2014

• Når gjøken galer av Robert Galbraith. J.K. Rowlings første krim, boka som først fikk sving på seg etter at forfatteridentiteten bak pseudonymet ble kjent. Typisk? Jeg er jo veldig glad i Harry Potter-verdenen (selv om jeg ikke har lest bøkene flere ganger, slik som søster/ Library Girl), og jeg falt også for den sosialrealistiske Den tomme stolen. Men denne krimromanen var rett og slett litt skuffende for meg. Én grunn er at selv om jeg likte etterforskeren Cormoran Strike og hjelperen hans, sekretæren Robin, ble de andre personene - de mistenkte og vitnene - litt for sære og eksentriske for min smak. (Det handler mye om valget av miljø for handlingen: kjendis- og moteverdenen.) Ellers stusset jeg over klisjeen i det gryende, men umulige forholdet mellom Strike og Robin. (hanekamp mellom den strenge, rike forloveden med alt på stell og den rufsete krigsveterankjekkasen...) Men mest av alt er det undersjangeren "whodunnit", hvor morderen avsløres på de siste sidene av en nøkternt reflekterende etterforsker, jeg ikke liker noe særlig. Når det er sagt: godt språklig håndarbeid hjelper, og jeg virkelig koste meg med treffende og poetiske bilder.   

Vigmostad & Bjørke, 2014

• Djevelen kan ikke lese av Silvia Henriksdottir. Roman med en hovedhandling og en innbakt krimfortelling (Djevelboka) som hovedpersonen skriver på, som har med hovedhandlingen i fortid å gjøre (men bare er en variant av "sannheten"). Og kanskje noe av dette er hentet fra virkeligheten til et tidligere sektmedlem fra Færøyene, forfatteren? (Hun har skrevet mer direkte selvbiografisk i Si at du lyver.) Det kommer iallfall små glimt fra livet i en menighet der de blant annet har en "tilgivelsesliturgi" etter insestuøse overgrep. Vondt å lese. - Uansett er det flere lag her, en blanding av "sannhet" og fantasi. 
  Randi er en ung voksen færøying som har flyttet til Norge og Halden, hun har hatt og får et klaustrofobisk liv. Hun går nemlig fra en type overvåkning til en annen: før den sektlignende menigheten med streng indre justis, og nå en internasjonal bedrift med hemmeligheter. Forskjellen fra Færøy-livet er at hun nå finner noen hun kan dele hemmelighetene med. Helt til han forsvinner, sporløst...
  Jeg bet meg særlig merke i en setning: "Jeg er ikke en sånn som snakker. Jeg er en sånn som skriver." Skrivingen blir terapi. Det har den nok også blitt for Henriksdottir.

Samlaget, 2014

• Krigens skugge og Fredens frosne hjarte av Ragnhild Kolden. Oppfølgerne til I krig og kjærleik, spennende romaner med handling fra krigen og etterkrigstida. Spenningen ligger i Dagny Viks skjulte fortid som agent på tyskernes side, og en mulig avsløring av henne.
  
  Dagny er nå gardskjerring på en gård i Gudbrandsdalen og er gift med Anders, en mann hun kjenner fra krigen, men ikke elsker. Søstrene hennes bor også på garden i starten; den yngste (Tea) blir kalt for tyskertøs og strever med straffen og skammen der hun går som tjenestejente; den mellomste er lærer i bygda, stolt av en hvit motstandsfortid, men med en annen stor hemmelighet. Så kommer mennene... de som vil elske eller misbruke, avsløre eller beskytte, og søstrene må treffe viktige og mørke valg.
  
  Særlig Teas skjebne er fryktelig trist lesning - men midt i det grusomme har hun en indre styrke - helt fra første scene, hvor hun ankommer togstasjonen og bygdas folk kikker på henne fra vinduene. - En bokblogger har anklaget Kolden for å lage plottelementer inspirert av serielitteraturen, og det hendte at jeg spurte meg selv: kunne dette skjedd i virkeligheten, eller er det overdreven spenningsskaping forfatteren bedriver? Men: det er medrivende skrevet, personskildringen er god, og spenningen varer helt til siste side i tredje bok.  

Gyldendal, 2014

• Harpesang av Levi Henriksen. Wow! Denne fikk jeg anbefalt av flere lånere, "du synger jo", og anbefalingen passet. Det ene som passet perfekt var Henriksens måte å skrive på. Jeg må jo lese mer av ham. Det andre var den finurlige historien om en aldrende søskentrio som blir oppdaget av en yngre musikkprodusent. Jim Gystad er desillusjonert etter tunge år i yrket og blir rett og slett "nyfrelst" av søsknene Thorsen. De synger flott, men ikke bare det; de har noe ved seg og (særlig den ene) byr på motstand. Gystad blir fascinert av historiene deres, som blir avdekket litt etter litt. Hvorfor sluttet de å synge offentlig utenfor kirkebenken? Hvilke tragiske hemmeligheter skjuler de? Mye handler om for trange rammer i trossamfunnet - og om kjærligheten. Og a propos: her blir moden kjærlighet presentert på en utrolig vakker måte! Humor. Poetiske bilder. Intriger. Ja, denne romanen har det meste.  Fin VG-anmeldelse her. http://www.vg.no/rampelys/bok/bokanmeldelser/bokanmeldelse-levi-henriksen-harpesang/a/23276614/

• Savner deg av Harlan Cobe. Thriller med et skremmende aktuelt tema som jeg egentlig ikke kan navngi uten å røpe for mye av handlingen! Men nettdating er utgangspunktet for mysteriet, der flere ensomme personer forsvinner etter å ha avtalt et møte med en viss person. Den selvsamme personen som etterforskeren Kat Donovan var forlovet med. Eller? I ekte thriller-ånd blir det intenst spennende, og den bestialske bortføreren er stadig på farten. Selv om jeg hopper gjennom de mest klaustrofobiske scenene, er dette min type spenning.   

Top Shelf, 2013

• Monster on the Hill av Rob Harrell. Premisset i denne tegneserien er som følger: hver landsby har sitt monster som de er stolte av, som en fotballklubb, og som forsvarer både deres ære og deres liv. Hva skjer da hvis monsteret faktisk er ganske pinglete? - Handlingen er, som i de fleste fantasyfortellinger, lagt til en magisk middelalder, men fandyrkingen når moderne høyder og har også moderne uttrykk (samlekort, usannsynlig oppdaterte nyhetsbeskrivelser osv.). Artig konsept og fin historie!   

• Min fars dagbok av Jiro Taniguchi. Grafisk roman om en gutts lengsel etter løsrivelse - fra forventninger, fra landsbygdliv og fra båndene til en hardt arbeidende far, før han finner ut - for sent - hva faren faktisk har betydd for ham. Rammefortellingen er reisen hjem til begravelsen. Gripende!    

• Rebellhjerte og Ildstjerne av Moira Young (Dustlands 2 og 3). Fortsettelsen på Blodrød vei, som jeg leste før jul. Jack er på egen hånd, Saba og gjengen hennes må samle seg, forberede seg og kjempe mot DeMalo og tontongene. Men så skjer det noe som ingen hadde forutsett, og Saba er i en umulig situasjon. Bøkene fortsetter på samme spennende måte, og jeg vil vite hvordan det går - selv om Saba er en slags udetonert bombe som på mange måter lar seg styre av sterke følelser og innfall. Det er dette som lager flere av de farlige situasjonene. Så det er først og fremst hele gjengen jeg sympatiserer med. Og etter hvert kommer Saba, og leseren, også nærmere fienden. Jeg skal ikke røpe slutten, selvfølgelig, men de siste kapitlene er dramatiske og løsningene ganske overraskende. Før boka blir avrundet og mer klisjefylt; epilogen kunne igrunnen vært sløyfet og serien likevel føles ferdig. 

Samlaget, 2014

• Arrfjes av Terje Torkildsen. Intenst spennende sjøroman! Godt gjennomført, godt skrevet. Merkelig hvordan denne "sjanger-romanen" ble noe jeg bare måtte lese ut! Boka starter in medias res i 1812, med en begravelsesscene i et fremmed land. Så får vi bakgrunnen, hvor førstereisgutt Ejner Tevig mønstrer på ei norsk skute uten å ha noen sjøerfaring. Siden han er overlevende etter kopper, får han i oppgave å entre en engelsk brigg hvor smitten finnes. Han kan også lese og skrive, og får i oppgave å fortsette skipsloggen på briggen. Ejner blir etter hvert helten som overlever et mytteri og klarer seg alene (jeg sier ikke for mye da?). Jeg heier virkelig på Ejner! 

• Nidstangen av Åsa Larsson (Pax-serien). Roman med tegneseriesider inni teksten. Mørk historie. To brødre i fosterhjem og med en nese for trøbbel er hovedpersoner; det er også et eldre søskenpar som har noe mystisk på gang. En nidstang fra huset deres kommer på avveie og forhekser mennesker, blant andre fostermora til guttene. Dette er nok det ekleste innslaget. Boka har mange spennende elementer, både naturlige og overnaturlige. Brødrene står sammen, det er ofte den eldste som må holde den yngste tilbake. Selvfølgelig fins det en erkefiende, Simon, som ypper til bråk og får uventet stor støtte fra faren sin, som det er noe rart med. Første bok i serie. Minus for at jeg ikke klarte å skille de to brødrene helt fra hverandre. Men så er boka også typisk spenningsdrevet og ikke noen karakterfokusert bok.

Hot Key (brit.), 2014

• We were liars av E. Lockhart. Første bok til toglesing på veien sørover. Mye omtalt amerikansk roman med et mysterieplott, oversatt til norsk med tittelen Vi var løgnere. Hva skjedde egentlig sommeren for to år siden, da Cadence ble funnet halvdød i sjøen utenfor den luksuriøse familieøya? Alt hun vet er at det var noe så vondt at hjernen hennes ikke vil huske det, og ingen snakker heller om det i familien som først og fremst vil fremstå som normal og vellykket. Hjelper det å komme tilbake og snakke med resten av gjengen - søskenbarna Johnny og Mirren, og Gat, som hun forelsket seg i? Litt etter litt kommer sannheten fram.
  Jeg ble, må jeg si, skuffet over løsningen. Ikke fordi den ikke var tragisk nok, men fordi tragedien stiller det jeg ser på som en positiv utvikling av karakterene i et dårlig lys. Likevel, jeg mener å huske at jeg felte noen tårer der jeg satt i togsetet. Forfatteren vet hvordan en appellerer til følelsene, og det er godt.  

Gyldendal, 2014

• Game av Barry Lyga. Andrebok i serien om Jazz, sønnen av seriemorderen Billy Dent. Fortsettelsen til I hunt killers skuffer ikke! (Jeg lurer veldig på hvorfor jeg ikke finner noe her på bloggen om førsteboka, som jeg har lest og likte veldig godt. Får sjekke utlånshistorikken min på jobben i morgen!) Det er svært få dødpunkter her, vi får thrillerspenning for alle penga hvor spillet går fram og tilbake uten stans, men samtidig er det oppbygging av karakteren og en god skildring av hovedpersonens indre liv. Og så slutter det på en fryktelig uoppklart måte, så en bare MÅ lese neste bok. Ja.

Det fins flere kandidater her til Best i 2015. Jeg ville stemt på Harpesang (beste roman), Dagny Vik-bøkene (beste serie), Om detta talar man endast med kaniner (vakreste bok), Arrfjes (beste ungdomsbok) eller Game (mest spennende).

Hva skjer i april?
Masse mer lesing, ser det ut til! (Altså ikke helt bra ifølge mitt uformelle nyttårsmål:))
Jeg skal ha bokprat om ungdomsbøker på en skole i uka som kommer, det er lenge siden sist, så jeg har lest noen nye bøker for målgruppa. Særlig Blodspor i Klondike av Johan Mjønes var fengende lesning. Og Dager med blå himmel kommer det sikkert flere ord om. Ellers leser jeg for tida Simon Strangers roman En fremmed i verden, den lånte jeg helt for min egen skyld.
I starten av denne bloggen skrev jeg av og til om film, og det burde jeg kanskje gjøre igjen? Jeg har iallfall nettopp sett Gudfaren (1972), som bygger på en roman av Mario Puzo. Jeg hater mafia. Men skjønner at filmen ble en kultfilm.

God lesemåned i april, og måtte våren komme til deg!
(Så sant du ikke elsker snø og skigåing!)

Sørlandslesehesten - også i jobb!

Jeg er ikke bare lesehest på fritida, jeg jobber med bøker til daglig. Og barn!

På NBF Barn og unges nettside kan du lese mer om det.

(Norsk Bibliotekforening Barn og unge er, PS, ikke en barne- og ungdomsorganisasjon; vi er voksne som jobber for et godt bibliotektilbud for barn og unge.)  

Foto: S. Fredriksen